Lønnsoppgjøret: 1 krone i timen. Hvem bryr seg?

av | 1. april 2009 kl. 20.54 | 3 kommentarer

Lønnsoppgjøret i privat sektor er visst over. Jeg anser meg for å følge godt med, men jeg registrerte ikke starten engang. Tidligere ble jo starten markert med flagg og faner og Olav Gran-Olsson, mens innspurten alltid foregikk «på overtid», der vi forstod på NRKs reportere at dommedag lurte rundt hjørnet. Dvs. efter midnatt, og ihvertfall hvis det nærmet seg kl. 070 neste morgen.


Hvem bryr seg om lønnsoppgjøret? Nå er det viktigere å beholde jobben, er omkvedet i enkelte medier. Per Valebrokk i E24 skriver i VG idag at han bare såvidt hadde fått med seg starten på årets lønnsoppgjør. Og kun fordi han er i nyhetsbransjen.

Om selve oppgjøret skriver Valebrokk: «Jeg tipper det store flertallet av de rundt 200.000 arbetstagerne som omfattes av gårsdagens lønnsoppgjør, bryr seg katten om resultatet. Om de beholder jobben eller ikke, er det eneste som betyr noe.»

Nettopp. Årets lønnsoppgjør foregår i skyggen av den store finanskrisen. Derfor er det kanskje flere som har sine øyne rettet mot G20-toppmøtet i London, enn mot Finn Bergesen jr. og Roar Flåthens slappe håndtrykk og tvilsomme påstander (Bergesen jr. hevdet at dette var det mest krevende oppgjøret i hans tid som NHO-leder).

Det reelle lønnsoppgjøret skal iår foregå på den enkelte bedrift. Valebrokk skriver: «Tillegget på en krone (og en krone ekstra for de lavtlønnede) kan bedriftene avstå fra hvis de blir enige med de ansatte.» Og slik bør det være! Ikke bare at man har frihet til å forhandle bort (!) tillegget, men at forhandlingene foregår lokalt.

Lønnsoppgjørene i Norge er noe for seg selv. Det er ikke den enkelte arbeidstager som forhandler for seg selv, basert på sin kompetanse og sine resultater. Det er ikke den enkelte bedrift som forhandler med sine ansatte. Det er hovedsammenslutningene, NHO og LO som forhandler. Og resultatet i privat sektor setter rammene for resten. I offentlig sektor finner vi de virkelig lavtlønnede, i kvinnedominerte yrker. De såkalte trøste og bære-yrkene (helsesektoren). De blir ofte pent omtalt, og gitt løfter. Men det er mennene i industrien som tjener. Før lønnsoppgjøret starter advarer diverse fagforeningsledere myndighetene mot å «blande seg». Den advarende pekefingeren rettes gjerne mot ikke-sosialistiske regjeringer. For de røde vet naturligvis når de skal på banen; i innspurten. Da «smøres» lønnsoppgjøret med diverse penger via statsbudsjettet. Da er innblandingen velkommen, og bidrar til at oppgjøret kommer i havn.

Myndighetene blander seg inn med regelmessighet. Noen ganger er innblandingen mer kontant enn andre; i 1988 ble det vedtatt lønns- og prisstopp – for å hindre økonomien i å løpe løpsk. Man skulle såkalt «inndra» privat kjøpekraft. FrP var de eneste som protesterte, og kalte uvesenet ved sitt rette navn; korporativisme. En solid begrunnet særmerknad til Lønnsloven ble forsøkt sensurert av daværende stortingspresident Jo Benkow (Høyre). Ap og Høyre hadde og har bindinger til de to store i arbeidslivet; LO og NHO. I de kretser er det viktig at de store hjulene i samfunnsmaskineriet går som de skal. Organisasjonstoppene gir inntrykk av en komplisert prosess det skal mye til å forstå.

Egentlig er det såre enkelt. Du og jeg skal få en pris på vår kompetanse, vår innsats siste år, bli premiert for våre resultater, og kanskje gitt en oppmuntring for forventede resultater neste år. Vi kan føre det hele tilbake til helt grunnleggende prinsipper i den liberalistiske ideologi: Du og jeg eier oss selv. Vår kropp, vår fysiske og mentale styrke, de talenter vi besitter og den kompentanse vi har tilegnet oss. Altså: Privat eiendomsrett. Når vi eier oss selv har vi også rett til å forhandle om prisen på vår arbeidskraft. Vi leier ut arbeidskraften til en annen, for en begrenset periode, til en avtalt pris. Prisen kan være naturalia eller erstatning (penger). Dette kalles avtalefrihet. Basert på disse to prinsippene har vi eiendomsretten til produktene av vårt arbeide. Jobber du på en fabrikk der du monterer stoler har du i prinsippet eiendomsretten til stolene. Men din kompetanse er ikke å hugge treet, høvle det til, lage maskinene som gjør dette eller forvandler metall til skruer. Det er noen andre som har skaffet dette. Ofte trengs det kapital (penger). Du kan derfor ikke ta med deg stolene du har satt sammen når arbeidsdagen er slutt. Istedet får du en erstatning; penger. Lønn.

I de norske lønnsoppgjørene har du gitt fra deg retten til forhandle med sjefen din om prisen på jobben du gjør. Ihvertfall hvis du er fagforeningsmedlem. Og sjefen din er kanskje med i NHO eller andre organisasjoner. Da har han også gitt fra seg retten til å forhandle med deg. Så sitter det stedfortredere og forhandler for dere. Uten å kjenne til din innsats. Uten å kjenne til hva sjefen din mener om innsatsen. Uten å vite hvilke utfordringer akkurat din bedrift har. Derfor blir lønnsoppgjørene med norsk vri så surrealistiske.

Ihvertfall for meg. I år er det imidlertid kommet et element av realisme inn. Du kan via din lokale fagforening si ifra deg lønnstillegget for i år. Det skyldes naturligvis finanskrisen. Mange bedrifter sliter. 35 bedrifter gikk konkurs hver dag de tre første månedene i år. Derfor skal arbeidere i bedrifter som sliter hardt for å overleve oppfordres til å gi avkall på lønnstillegg. Egentlig er dette fornuftig. Føler du et eierskap til arbeidsplassen din kan du bidra direkte til å redde den. Med mer enn arbeidsinnsatsen; med å avstå fra lønnstillegg. Slik fraskriver de sentrale lederne, som Bergesen jr og Flåthen, seg ansvaret for at du ikke får noe lønnstillegg. Samtidig bidrar de med det som regjeringen ønsker seg; å redusere den private kjøpekraften. Slik at du ikke bestiller snekkere, rørleggere og andre arbeidsgrupper som er nødvendige for at staten, kommunene og fylkeskommunene skal få satt igang sine store prosjekter for å holde hjulene igang i økonomien. LO og NHO har igjen spilt på lag med regjeringen og stortingsflertallet. Vist ansvar, som kalles. Det er en litt skjult variant av korporativismen jeg nevnte over.

Men hva om bedriften din går så det suser? Burde du ikke da føle at du bør få litt ekstra på lønnskontoen det neste året? Joda, men du har gitt fra deg muligheten. Ved at det er Flåthen som til syvende og sist forhandler for oss alle. Uansett om vi er fagforeningsmedlemmer eller ikke. For resultatet i privat sektor blir som nevnt rammen for resten av lønnsoppgjøret. Jeg har ikke bedt Flåthen om å forhandle for meg. Men jeg må godta resultatet hans. «Rammen» er blitt hvileputen som alle kan legge sine lønnsoppgjør på. Din lokale sjef kan påpeke at «de store» har sagt at denne rammen er «ansvarlig».

Ifjor var det avtalefestet pensjon som var det store stridstemaet. Og da var det strid! Også et slikt tema mener jeg bør ligge til den enkelte bedrift å forhandle om med sine ansatte. Og vil ikke bedriften lage pensjonsordninger, får du som arbeidstager to valg; stole på statens pensjonskasse – eller velge deg en spareordning som gjør at du har pensjon å leve av (i tillegg til hva du får av staten). Slik kunne jeg fortsette å gi eksempler. Enten det er pensjon, arbeidstidsordninger eller annet så burde det være en sak mellom deg og sjefen din.

Men slik er det ikke. Ikke i Norge.

Finn Bergesen jr. og Roar Flåthen har avgjort at du og jeg skal få 1 krone timen, eller 2000 kr i året i lønnstillegg. Dobbelt så mye hvis vi tjener under 319 000 kr. Uten å kjenne til hverken kompetansen, innsatsen eller livssituasjonen din. Uten å kjenne til om du brenner for arbeidsplassen din eller bare oppbevarer kroppen din der. Uten å kjenne til om sjefen din legger seg i selen for at du og kollegene dine skal ha jobben dere bidrar så sterkt til, også neste år.

For meg er et slikt system helt meningsløst. Hva synes du?


Kommentarer

  1. Frankie | 6. april 2009 kl 04.16

    Må si meg enig med Liberaleren (som alltid omtrent) i denne saken.

    Politikere, media og utdanningsystemet har gjort sitt beste for å forme våre små sinn slik at vi har lett for å godta hele den sosialdemokratiske, kollektivistiske jantelov-mentaliteten som så grusomt herjer Norge.

    Det er nesten så jeg får lyst til å si opp jobben min og melde meg hos NAV, for det å fortsette å betale skatter til dette systemet byr meg midt imot.

  2. Lars | 6. april 2009 kl 20.19

    En liten korreks; Du må fremdeles betale skatt il systemet selv om du «melder» deg hos NAV… 🙂

  3. Frankie | 7. april 2009 kl 00.26

    Hehe, jeg er klar over det, men poenget er at det som betales i skatt kommer allerede ifra statskassen.

    Det er ikke frktene av mitt arbeid som brukes til å opprettholde et slikt system.

    Og -det- var poenget mitt i den første kommentaren, selv om det var ekstremt dårlig formulert (ja, kanskje feilaktig formulert om det var dette jeg skulle prøve få frem)

    🙂

  • Dagens sitat

    Common sense and education are highly compatible; in fact, neither is worth much without the other.

    — Donald G. Smith
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter