Dolkesjø 1994: Wibe trakk seg

av | 15. april 2009 kl. 15.39 | 1 kommentar

Idag er det 15 år siden FrP åpnet sitt beryktede landsmøte «Dolkesjø», på Bolkesjø hotell i Telemark. Møtet endte i full partisplittelse. På selve åpningsdagen trakk Wibe seg som 1.nestformann.


Det var eftervinter i indre Telemark. På hotellet der Louis Masterson skrev mange av Morgan Kane-bøkene skulle FrPs formann vise at han kunne møte sine utfordrere til duell, efter at tilhengerne hans hadde brukt vinteren til å desimere utfordrerflokken mest mulig. Hagen var mannen som kunne trekke av så lenge den siste utfordrer ikke hadde lagt seg paddeflat til marken. Og det hjalp lite å be om nåde. Det var lenge før Gahr Støres «dialogue» ble et moteord.

Det var efter at OL-ilden på Lillehammer var slukket, mens den nasjonalistiske flammen i folkedypet bare skulle brenne seg sterkere og sterke utover året – frem mot 28.november. Det var efter at en fordums fotballspiller hadde stjålet et Munch-maleri fra Nasjonalgalleriet.

Og ikke minst var det efter at vinterkrigen var over. Ikke den der Finland heroisk sto imot Sovjetunionen i 1939/40. Nei, det var den interne krigen i FrP, utkjempet på fylkesårsmøtene landet over i januar-februar det var snakk om.

Carl I. Hagen hadde åpenbart fått inspirasjon fra andre filmer enn «Arthur» da han la frem resolusjonsforslaget «Tilbake til fremtiden» da året såvidt var noen dager gammelt. Her skulle partiets suksess og fiasko i perioden 1987 – 1994 forklares, slik at den rette medisinen for ny suksess kunne utskrives. Og det klarte han, med en historieskrivning så selektiv at man måtte tilbake til det gamle Sovjetunionen for å finne maken. Resolusjonen «tolket» også vedtakene som 1993-landsmøtet gjorde om nytt partiprogram. Her var også tolkningskunsten brukt i videste forstand, slik at liberale vedtak kunne bortforklares. Aftenpostens politiske kommentator Geir Salvesen skulle sannelig få bite i seg påstanden om at «partiprogrammet inneholder grader av liberalisme som sjelden eller aldri kommuniseres ut til velgerne». Var det noe som ikke skulle kommuniseres var det ihvertfall liberalisme.

Resolusjonsstriden handlet om mye, men i bunn og grunn kokte det ned til en «folkeavstemning» om tilliten til Carl I. Hagen. Og den vant han.

Programmet som ble vedtatt før valget 1993 var å betrakte som en kontrakt mellom partiet ved dets folkevalgte og velgerne. Men kontraktsrett er aldri en eksakt vitenskap i politikken. Brutte løfter er snarere regelen enn unntaket. Så hvorfor bry seg med et partiprogram som velgerne sannsynligvis ikke leser likevel?

Den nye kursens faktiske innhold var et mysterium for mange, deriblant for 1.nestformann Ellen Wibe. Derfor valgte hun å bruke det første innlegget efter partiformannens tale til landsmøtet, til å annonsere sin villrede. En forvirring som var så stor at hun tok konsekvensen; hun kunne ikke være partiformannens stedfortreder og sekundant. Hun trakk seg fra vervet, efter bare ett år. Men for et år!

Hagens triumflandsmøte måtte dessverre bli ennå en duell. Det ble et showdown. Et oppgjør verdig en O. K. Corral i Tombstone. Men alt foregikk innenfor hotellveggene dypt inne i Telemarks store skoger.


Kommentarer

  1. Feigt av Fremskrittspartiet « Borgerrettighetsbloggen | 17. august 2009 kl 19.39

    […] derfor mange stemmer FrP. Desverre ser det ut at veien mot den etablerte politikken ofte fører til mutasjoner. Siv Jensen har vedtatt aktiv dødshjelp, men “skal ikke gjøre noe aktivt” for å få […]

  • Dagens sitat

    Old age is not so bad when you consider the alternatives.

    — Maurice Chevalier
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter