Christoffers skjebne – vil vi lære?

av | 22. april 2009 kl. 06.45 | 3 kommentarer

Akkurat nå pågår ankesaken mot stefaren til Christoffer Gjerstad Kihle, som døde bare åtte år gammel. Gutten ble mishandlet til døde, men det offentlige apparatets trygghet var fraværende – og det private ansvaret sviktet.


Både Aftenposten (A-magasinet) og Dagbladet har omtalt hans korte liv og tragiske død. Christoffer endret sin adferd dramatisk kort tid før han døde, og skadene på kroppen og i ansiktet var tydelige for alle. Både lærere, helsepersonell, medelever, kamerater, familie og naboer bevitnet begge deler. Likevel klarte ingen å hindre at han døde.

For barn er det viktigste foreldrene kan gi, ubetinget kjærlighet. Den som trøster hvis noen er slemme, som blåser på skrubbsår, leser godnatthistorier og har en trygg favn å være i. Dagens barn kan oppleve at hverdagslivet er både komplisert, krevende – og at mange mennesker i omgivelsene ikke er noen garanti mot ensomhet.

Efter å ha lest Christoffers historie både i A-magasinet og Dagbladet ligger en tanke uhyggelig nær; Christoffer må ha følt seg både usynlig, ensom og forlatt i tiden før han døde. Når skadene var så omfattende, og adferden signaliserte så tydelig både at han ikke hadde det bra, og at det var i hjemmet noe var galt, må det ha smertet ham voldsomt at ingen gjorde noe med det.

Skal vi forvente at en åtteåring selv klarer å gjøre noe med sin livssituasjon? Isåfall er vi iferd med å stille umenneskelig store krav til barn. Når selv voksne ikke klarer å gjøre noe med sin livssituasjon – hvordan skal vi da forvente at barn skal klare det?

Rettsapparatet mener forandringene oppstod da en stefar kom inn i Christoffers liv. Han mener efter eget utsagn at Christoffer hadde fått gjøre som han ville, for lenge. Barn trenger grenser, men grensene kan ikke trekkes opp gjennom fysisk mishandling.

Den biologiske faren ble nektet samvær. Skilsmisse eller samlivsbrudd krever mye av begge parter, hvis felles barn ikke skal bli skadelidende. Ofte er det fedrene som opplever at samværet med egne barn blir sabotert av mødrene. I omtalen av likestilling og kravene om at fedre skal stille opp mer er samfunnet massivt på kvinner side. Kravene til far er selvfølgelige – men når mor saboterer fars rettigheter, lar samfunnet være å bry seg. Denne manglende viljen til å gi mor og far like rettigheter, og håndheve dem, kan altså ha resultert i Christoffers død. Når skal vi oppleve at barneministeren erkjenner slik skyld på det offentliges vegne?

Mangelen på offentlig trygghet
Det er mange som slår seg på brystet over Norge, og anser landet som et av de mest velorganiserte og tryggeste samfunnene i verden. Christoffer møtte lærere, rektor og helsepersonell. Alle så skadene, men ingen gjorde noe med hans livssituasjon. Ingen bekymringsmelding til barnevernet. Ingen innleggelse på sykehus, slik at han kunne bli tatt ut fra hjemmet for en periode.

Det store offentlige hjelpeapparatet i Norge kan gi en illusjon av trygghet. Men tryggheten er fraværende hvis personene innenfor apparatet ikke tar ansvaret sitt alvorlig. I hvert enkelt tilfelle. Selv et offentlig hjelpeapparat, paragrafer og rettsvern hjelper, hvis ikke individene tar ansvar. Sykehusbygget er bare et tomt skall uten personellet. For å bruke en politikerklisjé: Varme hender og bankende hjerter må være nærværende. I Christoffers tilfelle gav de bare akutthjelp, og sendte ham så tilbake til åstedet. Rent faktisk gjorde de ham en bjørnetjeneste fremfor å hjelpe ham.

Det personlige ansvaret uteble
Jeg er selv far til to barn på Christoffers alder, og vet hvor mange personer barn i denne aldersgruppen er i kontakt med i hverdagen. Hillary Rodham Clinton har skrevet en bok om at det tar en landsby/et lokalsamfunn for å oppdra et barn.

Det var lærere som sa ifra. Men kommunens interne rutiner gikk ut på at kun rektor hadde ansvaret for å videreformidle meldinger, på skolens vegne. Noe rektor ikke gjorde.

Ingen lærer, ingen rektor, ingen sykepleier, ingen lege, ingen nabo, ingen foreldre til Christoffers klassekamerater varslet barnevernet. De få som har vært å få i tale sier de trodde noen andre gjorde det. I lokalsamfunnet, som Hillary skriver om, er det vanskelig for media å få noen i tale. Christoffer er død, lokalsamfunnet er så lite og gjennomsiktig. Derfor vil ingen uttale seg. Heller ikke om de føler noen skam eller skyld for å ha unnlatt å gjøre noe.

Elie Wiesel har uttalt at det godes største fiende ikke er det onde – men likegyldigheten. Det er kanskje farlig å hevde at alle de personene som er nevnt over, har vært likegyldige. Men de har ikke følt eller tatt ansvaret sitt alvorlig nok til å gjøre noe som kunne gi Christoffer en bedre hverdag.

I liberalismen er personlig ansvar for eget liv et meget sentralt element. Man kan ikke forvente at en åtteåring tar ansvar for eget liv. Da er det foresatte som har ansvaret. Hvis de ikke tar ansvaret, må andre voksne personer ta eller føle ansvaret. Et samfunn kan ikke fungere uten personlig ansvar. Systemer og institusjoner kan ikke fungere uten at personer tar sitt ansvar.

For noen uker siden skrev Jan Arild Snoen i Minerva at «UNICEF har fått gjort en spørreundersøkelse om i hvilken grad voksne har kontakt med og hjelper barn som ikke er deres egne. Dagbladets Espen Sandli har valgt å presentere undersøkelsen med en dyster vinkling.» Han mente at Dagbladet fortegnet tallene, dithen at ingen føler ansvar. Overskriften hans var «Gir ikke blaffen i andres barn.» I Christoffers tilfelle følte ingen ansvaret sterkt nok.

Det er trist. Det er beklagelig. Det fikk tragiske følger. For Christoffer den verst tenkelige følge.

Kan noen stilles til ansvar?
bortsett fra stefaren? Han ble nemlig dømt til seks års fengsel for mishandling. Det er anken over denne straffen som nå er til behandling.

Den biologiske moren har ikke vært tiltalt. En tiltale burde gjelde omsorgssvikt, eller (passiv) medvirkning til uaktsomt drap.

Hvis ankesaken ender med fellende dom, bør personellet i helsevesenet og på Christoffers skole være de neste som stilles til ansvar for manglende handling i denne saken.

Hvorfor så sterkt rop om tiltale, straff og ansvar? Jo, fordi slike saker ikke kan passere uten reaksjon. Ingen reaksjon tyder på at samfunnet stilltiende godtar Christoffer skjebne. Ingen burde godta at et barn i Norge får en slik skjebne. Men da må noen stilles til ansvar. Og noen burde føle ansvar for å stå frem og si at de ikke tok ansvar da det gjaldt. i Nürnberg gjemte de seg bak at de kun adlød ordre. Men det er tydeligvis lettere å adlyde en ordre enn å ta eget initiativ – der ingen gir deg ordre om å gjøre det.

Uansett system faller alt tilbake på det individuelle ansvaret.

Aftenposten-kommentar idag.


Kommentarer

  1. Maria Mytterist | 22. april 2009 kl 09.30

    God, og viktig, post.

  2. kyrre fjeldvik | 23. april 2009 kl 16.49

    Tragedien til Christoffer er grusom. Den avslører et system som ikke reagerer når barn åpenbart lider, og som lukker øynene for at barn fratas den ene av sine foreldre.
    Bare tre prosent av over 250.000 norske skilsmissebarn bor med far. Resten med mor. Et ukjent antall barn er fratatt sin egen far fordi mor nekter samvær, slik tilfellet var med Christoffer.
    Det finnes heller ikke noe hjelpeapparat for barn som lider under mishandling hos mor, til tross for at minst halvparten av barna som mishandles, blir mishandlet av sin egen mor! Såvel Krisesenter som Barnehus og Alternativ til vold er innrettet for å ta seg av mødre, mødre med barn eller barn med mødre. Ingen er innrettet for å ta seg av barn som Christoffer. Når far ikke lenger får være en del av livet til barnet (fordi mor nekter og ingen gjør noe med det), og heller ikke alle de som b u r d e sett noe, reagerer, er barnet kanskje overlatt til en grusom skjebne!
    Tidligere het det familievold. Nå heter det vold i nære relasjoner. Så sent som i dag definerer Norges største politiske parti, AP, dette som noe som vesentlig rammer mor og barn. Den samme holdningen har Huitfeldts og Storbergets departementer. Hele veien er tonen den samme: Menn er slemme, kvinner og barn er ofre. Sannheten er annerledes.

  3. Arild Holta | 1. mars 2010 kl 02.53

    Askepott-effekten.
    Barn til ikke-biologiske omsorgspersoner opplever ekstremt mye mer vold enn i biologiske familier.
    http://mhskanland.net/page64/page65/page5/page5.html

    Du skriver:
    «Hillary Rodham Clinton har skrevet en bok om at det tar en landsby/et lokalsamfunn for å oppdra et barn.»

    Hun vil ha sosiobablere på besøk i hvert hjem årlig. Ikke akkurat frihetsideologi!

    Vel, man klarte det på ensomt beliggende gårder i gamle dager. Påstanden hennes er altså bevist å være feil. Påstanden er imidlertid veldig kjekk for «Store Mor» og sosialdiktaturet.

    Videre skriver du:
    «Ingen bekymringsmelding til barnevernet. Ingen innleggelse på sykehus, slik at han kunne bli tatt ut fra hjemmet for en periode.»

    Du høres jo ut som en sosialdemokrat!

    DET VAR INGEN POLITIANMELDELSE OG INGEN GOD GAMMELDAGS ETTERFORSKNING.

    Hva i all verden skal man med sosio-babbel overfor skader og blåmerker? Sosiobablere kan ikke etterforske. Bl.a på grunn av at de bytter ut virkeligheten med babbel.

    Skal makten kunne hente barn ut av hjemmene grunnet blåmerker og skader? Vel, da hadde nok JEG blitt hentet i 5-8 års alder. Også jeg som var så avhengig av hjemmets trygghet. Jeg hadde i en periode «klippekort» på Flekkefjord sykehus med mange hull i hodet og brekt arm.

    Hvorfor ikke bare etterforske skader hos barn på en profesjonell måte.

    Prøv å få vekk «sosionismens» hjernevask.

    Fjern overgriperen, ikke barnet!
    http://apps.facebook.com/causes/282095?m=3db756a1
    Vi har passert over tredve tusen (30000) medlemmer.

  • Dagens sitat

    In theory there is no difference between theory and practice. In practice there is.

    — Yogi Berra
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter