Statsminister Jensen? Glem det!

av | 20. mai 2009 kl. 11.09 | 7 kommentarer

Denne helgen har FrP landsmøte, som det siste av partiene på Stortinget, før høstens stortingsvalg. Når helgen er omme vil alle kort være lagt – frem til valgresultatet er klart. Dagsavisens Arne Strand mener det blir et statsministervalg, som vil stå mellom Jens og Jensen.


Jensen selv er klar på at hun vil – og bør – bli statminister.

Listen over statsministre er lang, men den inneholder ingen navn fra noe fløyparti. Christopher Hornsrud og Einar Gerhardsen var valgt på det mest venstrevridde programmet, mens Jan P. Syse ledet regjeringen med det mest høyrevridde grunnlagsdokumentet (fra Lysebu, gjengitt i Petter Thommassens «En regjerings fall»). Jeg skal gjøre et mulig unntak får Kåre Willoch, som regjerte 1981 – 83 på grunnlag av Høyres program. Det mest reaksjonære ministeriet skal ha vært Bondepartiregjeringen Kolstad/Hunseid.

En statsminister fra det politiske sentrum
Både Ap, Høyre, Venstre, KrF og SP har hatt statsministre. SV og FrP ikke. Det har sine grunner. Begge har hatt den mest avvikende politikken, i sum. Det er ikke bare på enkeltområder de har skilt seg ut, selv om nok FrP har skilt seg mer ut fra hovedstrømmen i norsk politikk enn SV. Sansynligvis har det vært Ap-regjeringer før paradigmeskiftet på 1970-tallet som ihvertfall i økonomisk politikk og velferdspolitikk som har ligget omtrent like langt til venstre som SV. Men det er i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken at partiet skiller seg mest ut. FrP har beveget seg langt inn mot sentrum de siste 12 årene, men vil fortsatt være partiet med den mest avvikende politikken.

Kjøttvekten avgjør ikke
Nå argumenterer FrP med at partiet som det største på ikke-sosialitisk side efter valget bør ha statsministeren. Men kjøttvekten er altså ikke hva som avgjør hvem som får denne posten – men plassering i det politiske landskapet. Da taler historien mot en statsminister Siv Jensen. Også Ap fikk oppleve dette, lenge efter at de var blitt landets største parti. Men det er mer som ligger på tverke for Jensen; nemlig realismen i regjeringsalternativet.

Ligning med flere ukjente
kan være en god beskrivelse på situasjonen på ikke-sosialistisk side. Stoltenberg kan derfor argumentere som makthavere ofte gjør: Dere vet hva dere har, men ikke hva dere får. Sjelden har utsagnet beskrevet situasjonen bedre enn akkurat nå.

Høyre har kanskje det mest ambisiøse (for ikke å si urealistiske alternativet); alle de fire ikke-sosialistiske partiene sammen i regjering. Det kan de glemme. De som vil at Høyre skal være tyngdepunktet i en regjering må stemme på Erna, får ikke vite om det er regjering med FrP, eller med Venstre og KrF som blir resultatet.

Venstre og KrF er i mange saker motpoler, men står sammen om et alternativ bestående av dem selv og Høyre. Et erklært mindretallsalternativ. For å få til dette må de tre partiene tilsammen bli større enn FrP, og FrP må i en slik situasjon ikke peke på Jens som sjef for en ren Ap-regjering. En slik regjering vil bli ledet av Erna Solberg (med Lars Sponheim som outsider).

FrP har sannsynligvis gitt opp firepartialternativet til Høyre, og satser på en regjering bestående av Høyre og FrP, alternativt en ren FrP-regjering. En topartiregjering har som forutsetning at de to partiene blir mer jevnstore enn idag. Både topartialternativet og en ren FrP-regjering forutsetter det samme som i avsnittet over: Denne gang er det Venstre og KrF som ikke må peke på Jens som sjef for en ren Ap-regjering.

På ikke-sosialistisk side er det bare Høyre av de fire partiene som uansett ikke kommer til å peke på Ap og Jens Stoltenberg i en gitt situasjon. Skal Siv Jensen ha noe håp om å bli statsminister må Høyre og FrP få rent flertall. Da må de to partiene øke sin samlede oppslutning med 10 – 15% i løpet av valgkampen.

Noen annen mulighet enn rent flertall foreligger ikke. Før valget. Man kan naturligvis spekulere i at Venstre og KrF får kalde føtter. Men det tror jeg ikke skjer. De to partiene får i en slik situasjon en gylden mulighet til å peke på forskjellene mellom dem selv og FrP. Og de er betydelige, for å si det mildt.

Hva med dagens regjering? Den eneste muligheten den har, er å beholde flertallet. Det er tross alt enn langt mer realistisk mulighet enn at det blir en eller annen form for ikke-sosialistisk regjering (uansett om de får flertall sammen). Hvis Ap, SV og SP ikke får flertall sammen, vil regjeringen måtte gå av. Senest på statsbudsjettet.

Statsminister Siv Jensen? Jeg tror det ikke før jeg ser det. Både historiske trender og fakta, politiske forskjeller, og de øvrige partienes posisjon i regjeringsspørsmålet gjør FrP i regjering enn si Jensen som statsminister til en tankelek uten rot i virkeligheten. Men man kan jo få svaret man vil ha, bare man legger inn premissene som skal til for å komme til konklusjonen.


Kommentarer

  1. ali chishti | 20. mai 2009 kl 11.24

    Gi dem en sjanse! Ikke like lett som å sitte i opposisjonen! En mindretallsregjering med FRP vil uansett ikke klare å gjennomføre 4 år. Til det må de ha vestentelig støtte i mange forskjellige saker, og det får de ikke, verken fra borgelig side eller venstresiden.

    Jeg sier, gi dem makten, og la oss drite oss ut for hele Europa..;)!

  2. Øyvind Treider Olsen | 20. mai 2009 kl 11.41

    Med FrP i regjering vil det samme skje som i Oslo.De vil vanne seg selv ut og sluke kameler både på kryss og tvers. Kanskje det beste for å vise at partiet ikke er så annerledes som de selv skal ha det til ?

  3. Sentrumskonservativ | 20. mai 2009 kl 12.58

    Hva mener Pleym med «reaksjonær» i sin beskrivelse av Kolstad/Hunseid-regjeringen, sett i forhold til fløybeskrivelsen? Sentrumsekstrem?

  4. Pleym | 20. mai 2009 kl 13.04

    Tja, kanskje det 🙂

    Det er vel bare Venstre av partiene i det erklærte sentrum (SP, V, KrF) som ikke har noen ekstreme utslag i sin politikk. Man kunne kanskje definert Kolstad/Hunseid som svært konservativ, som holdt kraftig igjen overfor en fremadstormende arbeiderbevegelsen. Men det kan godt hende regjeringen ikke var spesielt konservativ – i sin samtid..

  5. Konrad | 20. mai 2009 kl 17.21

    Regjeringsmakt ville nok «ansvarliggjort» og moderert Frp kraftig, se bare hva som har skjedd med SV. Kanskje det kunne være en god voksenopplæring for både partiet og velgerne: Frps politikk er ikke så lett å føre i praksis.

  6. Uno | 23. mai 2009 kl 07.06

    Rent prinsippielt, så bør det største partiet i en sammarbeidskoalisjon inneha statsministerposten. Dette gjelder selvsagt uansett hvilken gruppering som kommer best ut av valget og som velger å samarbeide om regjeringsmakten.

  7. sørlending | 23. mai 2009 kl 18.38

    Venstre (iallfall Unge Venstre) har vel en del «ekstreme utslag» i liberalistisk retning i politikken sin. Tenker da på f.eks. innvandrings- og narkotikapolitikken, der Venstre faktisk er et fløyparti.

    Bondeparti-regjeringene på trettitallet var nok for så vidt konservative/reaksjonære, uten dermed å være de mest høyrevridde. Dette var ei brytningstid for det ennå unge Bondepartiet (som danna ei regjering aleine som varte i to år bare elleve år etter at partiet blei stifta, noe å tenke på i disse Hornsrud/Frp-tidene), der de ulike fløyene i partiet stod imot hverandre. Bare to år etter at regjeringa gikk av, støtta jo Bondepartiet danninga av den første varige Arbeiderparti-regjeringa. Det var mange fellestrekk mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet , særlig i motstanden mot den økonomiske liberalismen.

    Ellers så var det vel kanskje Høyre (og Frisinna Venstre)-regjeringer i perioden 1889-1928 som var mer høyrevridde enn Willoch- og Syse-regjeringene. Og hva med regjeringene før 1884, som rett nok ikke var valgte?

    Skjønner ikke heilt hvorfor du nevner Hornsrud og Gerhardsen som mest venstrevridd, og ikke Nygaardsvold? Det var for øvrig ikke Hornsrud som skreiv regjeringsplattforma, som nok var mer venstrevridd en det som han stod inne for sjøl.

    Hvorfor ser du på Sponheim som statsminister-outsider i ei H/V/Krf-regjering, og ikke Høybråten? KrF er jo større enn Venstre, så viss Høyre skulle gi ifra seg statsministeren igjen, kan det jo like gjerne bli Høybråten som Sponheim. Høyre har rett nok mer politkk til felles med Venstre enn med KrF, men akkurat derfor kan det være at de vil være skeptisk til en Venstre-statsminister, siden Venstre da ville kunne stjele en del velgere fra Høyre. På samme måten som Ap har tatt velgere fra SV i løpet av Stoltenberg II, og KrF tok fra Senterpartiet under Bondevik I. Tviler på at KrF vil kunne ta tilsvarende mange velgere fra Høyre.

  • Dagens sitat

    If you’re not failing every now and again, it’s a sign you’re not doing anything very innovative.

    — Woody Allen
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter