Mannen Ap-gigantene fryktet

av | 26. mai 2009 kl. 22.32 | 8 kommentarer

Haakon Lie (1905 – 2009) var et godt bevis på at enkeltmennesker ikke bare kan påvirke men også endre historien, både ved å unnlate å gjøre noe men ikke minst ved selv å gjøre noe. Haakon Lie hørte definitivt til den siste gruppen.


Lie bygget en massebevegelse og holdt Ap ved makten sammenhengende i 20 år. Massebevegelsenes tid er kanskje over, men Lies hang til å overvåke og utstøte annerledes tenkende lever i beste velgående.

Reiulf Steen (Ap-leder 1975 – 81) var usikker på om Haakon Lie overhodet kom til å dø. Gjengitt fra bloggen til Ap’eren Fredrik Mellem:

«Etter å ha gjort det omtalte intervjuet med Haakon, var jeg noen dager senere innom røykerommet (!) til DnA. Der satt Reiulf Steen og et par andre veteraner. De var pyntet opp til å gå i begravelsen til en de hadde vært i AUF sammen med. Jeg kom da til å si noe sånt som at; «ja, når Haakon Lie dør, så vil han ha overlevd de aller fleste av de AUFerne han angivelig skal ha vært så knallhard mot.»

Reiulf så på meg med et rart og glassaktig blikk. Etter noen sekunders stillhet sa han i det dypeste alvor: «Du mener hvis Haakon Lie dør…?»

Haakon Lie døde igår, nesten 104 år gammel. Han hadde ikke bare opplevet men deltatt i historiske begivenheter selv godt voksne mennesker kun har lest om; som Ap-splittelsen i 1923, og kampen mot Franco-diktaturet i Spania 1936 – 39.

Haakon Lie var et mangefasettert menneske, og arven efter ham er mangfoldig. Slett ikke alt er like positivt. Han skapte begeistring, spesielt på grunnplanet. Men også frykt, spesielt på topplanet, og blant de opposisjonelle i egne rekker.

Organisasjonsbygger og valgstrateg
Haakon Lie var organisasjonsbyggeren. Som partisekretær i Ap fra 1945 – 1969 fikk han mulighet til å bygge opp Arbeiderpartiet så det fortjente betegnelsen «Ørnen blant partiene». Ørnen er en fugl likesom en spurv også er en fugl. Men ser du de to ved siden av hverandre er du ikke i tvil om forskjellen.

Ap ble en massebevegelse i ordets sanneste betydning. Massene sluttet opp om og deltok i Arbeiderpartiet. Partiet organiserte ikke bare folk som sympartiserte med Ap, men hadde også en rekke tilknyttede organisasjoner som alle bidro til et felles mål; å holde Ap ved makten, og skolere massene i Aps ideologi og politikk. Arbeiderpartiet, LO, AUF, Frambevegelsen, AOF, forlaget Tiden, og ukebladet Aktuell er de viktigste.

Ledelsens, regjeringens og stortingsgruppens mål – og resultater – skulle bringes ut til folket i hver avkrok av landet. Men grunnplanets forhåpninger, ønsker, forslag – og bekymringer – skulle bringes til topps. Under Lie ble partikontoret et finstemt apparat for begge formål. Opposisjonen i forsvars- , sikkerhets- og utenrikspolitikken vil kanskje fremheve direktivene utover og nedover i systemet, fremfor bekymringene andre veien.

Partiorganisasjonen var Lies effektive lytteapparat ned i folkedypet. Slik kunne han også ikke bare formulere politiske mål nedfelt i programforslag, men også planlegge valgkampretorikk og symbolikk, planlegge og gjennomføre den konkrete organiseringen av valgkampen dengang folk måtte ut på gater og streder, og ikke minst banke på dører.

Haakon Lie er vel lengst unna hva man kan kalle en teseorientert sosialist. Det var pragmatiske, konkrete utslag av Aps omsorg for de svakeste som var Lies oppfatning av sosialismen og sosialdemokratiet. Nettopp det konkrete var utgangspunktet for at han ble omtalt som en av Aps siste store talere og ikke minst som en karismatiker av dimensjoner. Det var de konkrete utslagene av ideologien han var opptatt av. I innenrikspolitikken.

Da debatt ble kjetteri
I utenrikspolitikken tålte han ikke avvik. Han så sikkert Kibbutzbevegelsen i Israel som sosialisme i praksis, og satte igang «La Israel leve»-kampanjen. Han inspiserte behovet for uhjelp i India, men holdt fast ved støtten til USAs krigføring i Vietnam lenge efter at resten av partiet forstod at krigen ble ført på en måte og med virkemidler uten sidestykke.

Han etablerte et ulovlig samarbeid mellom Ap, LO og politiets overvåkningstjeneste, og bidro til å kartlegge, overvåke og utstøte kommunister. Lovverket på området ble oversett og brutt i et så stort omfang at for mange mennesker var begrepet rettsstat uten reelt innhold. Yrkesforbud og ødelagte liv ble konsekvensene for mange. Lund-kommisjonen tok, på daværende AP-leder Thorbjørn Jaglands initiativ et oppgjør med dette ulovlige samrøret i 1996/97. Historiens dom over Lies innsats i denne kampen er klar, tung og fellende. Likevel er ikke alle villige til å innse faktum; at Haakon Lie forsvarte demokratiet med udemokratiske metoder. Rettsstatens kjennetegn skal være at den garanterer rettigheter også for dem som vil avskaffe rettsstaten.

De som forsvarer Lie påpeker at han hadde kjempet mot totalitære ideologier og regimer, og gjorde det konsekvent; han var antikommunist, antifascist og antinazist. Vel og bra. Men hvis demokratiet skal opprettholdes med udemokratiske metoder, hva er da igjen av demokratiet?

Gerhardsens oppgjør
Det måtte komme et oppgjør med Haakon Lie, for hans legendariske temperament skaffet partiledelsen problemer. En sak var at han sørget for at kretsen rundt bladet Orientering ble kastet ut i 1961. Disse dannet Sosialistisk Folkeparti, og fikk innvalgt to representanter samme høst. Dermed gikk Aps flertall på Stortinget tapt for alltid. Hans væremåte overfor dem som ønsket en reell debatt rundt sikkerhetspolitikken var at debatt og/eller spørsmål var det samme som kjetteri. Lie opptrådte som om han var representant for Inkvisisjonen i Den katolske kirke i tiden rundt reformasjonen.

Da Einar Gerhardsen på NATOs toppmøte i desember 1957 kom med kritikk av alliansens forhold til folkeopinionen i spørsmål som berørte lagring og bruk av atomvåpen, ble selve landsfaderen en kjetter – for Haakon Lie. De snakket knapt sammen, sies det. Men det tok hele ti år før offentligheten fikk kjennskap til bruddet.

Ap-landsmøtet i 1967 var det første som var åpent for pressen. Einar Gerhardsen gikk av som formann (som det het i de dager), og tok ved valget av partisekretær et knusende og direkte oppgjør med Lies arbeidsstil og væremåte. Han sa det rett ut, at det fine instrumentet som Aps sentralstyre hadde vært, var blitt ødelagt av Lie. Efterpå kranglet de for åpen scene om hvem som skulle knekke den andre.

Kadrene var sjokkskadd. Men mange spurte seg om hvorfor ikke Landsfaderen var sterk nok til å ta oppgjøret mens han fortsatt var formann. Det sier ikke så lite når både partiformannen Einar Gerhardsen og LO-lederen Konrad Nordahl fryktet Haakon Lie. De to var de mektigste i Arbeiderbevegelsen. Men den de var redde for, var Haakon Lie. En tredjedel av landsmøtedelegatene stemte blankt ved valget av partisekretær. To år senere var det slutt.

Folkeopplysning
var også en av sakene Haakon Lie brant for. Før 2.verdenskrig var han engasjert i å bygge opp AOF, Arbeidernes OpplysningsForbund, for å kunne skolere og utdanne arbeiderklassen. Han høstet fruktene av dette skoleringsarbeidet da han efter 2.verdenskrig bygget partiorganisasjonen. Hadde han vært aktiv i Ap-ledelsen da NRKs radio- og TV-monopol forsvant hadde han nok sørget for at Arbeiderbevegelsen sikret seg sin bit også av dette markedet. Før monopolet forsvant trengte jo ikke Ap bruke penger på dette feltet. Det gjorde jo staten.

Han hadde ordet i sin makt, ikke bare på talerstolen, men også i skrevet form. Og da handler det ikke om prinsipprogrammet fra 1949. Det handler om bøkene han skrev. Forfatteren Haakon Lie skrev mer enn egne memoarer. Han skrev bøker om Martin Tranmæl, om fagbevegelsen, og om fagforeningspionerer. Han hadde mange talenter og brukte dem for bevegelsen han levet og åndet for.

Han fikk rett – og myknet opp
Haakon Lie kunne slått seg på brystet da Berlinmuren falt i november 1989. Da kommunistregimene falt som et nedslitt kvartal av råtne byggverk i Europas fattigste hjørne i 1989/90 viste det seg at kritikerne inkludert Lie hadde helt rett i sin beskrivelse av elendigheten i diktaturene. De manglet frihet, de manglet rettigheter, de manglet velstand og velferd, de manglet trygghet, og de manglet mulighetene et fritt samfunn gir.

Lie myknet opp. SV’erne han hadde jaget ut av partiet, og holdt ute, fikk Lies velsignelse, gjennom hans positive syn på det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Han nyanserte sitt forsvar for staten Israel. Mannen som hadde skremt vettet av mange kunne nå omfavnes av mange av dem. Men slett ikke alle.

Hans engasjement for de svakeste av de svake, som for eksempel de narkomane på Plata i Oslo er imponerende.

Arven efter Lie
De store massebevegelsenes tid er kanskje forbi, selv om FrP forsøker å bevise det motsatte. Selv om FrPs partibygging er imponerende, så er det langt igjen til Lies omfattende byggverk. Carl I. Hagen bruker ofte å vise til Einar Gerhardsens bok «Tillitsmanden» for å vise hva han og FrP har å lære av FrP. Jobben FrPs generalsekretær Geir Mo har gjort med å bygge partiorganisasjonen sammenlignes med Lies jobb, og han har muligens funnet inspirasjon der. Men det virker som om Mo og co har sittet under Lies kateter for å lære seg å svinge svøpen over opposisjonelle – og lære seg avanserte metoder for utrenskning.

Norge falt aldri for kommunismen, men Lies metoder for å holde nede og ute annerledes tenkende er igjen aktuelle, i forbindelse med de siste årenes krig mot terror. Rettsstatens prinsipper settes ut av spill, og overvåkning settes i system. De sidene ved Haakon Lies virksomhet som er minst tiltalende er de som er hentet frem igjen det siste tiåret.

Mange finner grunn til å glorifisere epoken Lie regjerte, for da ble velferdssamfunnet bygget. Sannheten er at byggverket ble påbegynt lenge før, og at det har vært mange byggherrer. Lie lå godt til venstre i praktisk politikk, og således langt unna Liberaleren. Vårt forsvar for det frie samfunn bygger på andre metoder enn dem Haakon Lie var villig til å bruke.

Haakon Lie var uten tvil en samfunnsbygger. Men han bygget et annet samfunn enn Liberaleren ville foretrukket.


Kommentarer

  1. Fabian | 27. mai 2009 kl 02.08

    En meget god artikkel – takk for det!

  2. Erlend Sand | 27. mai 2009 kl 10.37

    Veldig bra 🙂

  3. Tor | 27. mai 2009 kl 11.12

    Veldig bra artikkel.

  4. Pleym | 27. mai 2009 kl 11.23

    Takker for hyggelige tilbakemeldinger 🙂

  5. Fredrik Mellem | 27. mai 2009 kl 12.03

    Fin sak dette.

    Av alle politikere jeg har hørt tale, er det bare to som har talt slik til forsamlingen at du har kunnet høre en knappenål falle, mer eller mindre under hele foredraget. Haakon Lie og Reiulf Steen.

    Ellers er å bemerke at det du sier i aller siste setning kan være noe overflødig. Det er jo nettopp dette som er Haakon Lies suksess.

  6. Pleym | 27. mai 2009 kl 12.30

    Jeg tror gjerne på deg når det gjelder talegavene både til Steen og Lie.

    Siste setning er overflødig for din del, men det er Liberalerens statement, for å si det slik. Men budskapet i setningen er forsåvidt innlysende.

  7. bigboyen | 27. mai 2009 kl 20.05

    Jeg syns ikke man skal hylle kriminelle som f.eks Norges statsminister har gjort. Og Lie var utvilsom kriminell, han drev med ulovlig overvåkning og brøt med det alle demokratiske spillereglene.

    Det er trist han aldri fikk sin straff, og det viser at rettsvesenet ikke er likt for alle. Men slik er jo sosialismen.

  8. Konrad | 27. mai 2009 kl 21.42

    Pleym har nok rett i at velferdsstaten ikke var et stort byggverk med en genial arkitekt med det store overblikket.

  • Dagens sitat

    Nothing great was ever achieved without enthusiasm.

    — Ralph Waldo Emerson
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter