Prolog

av | 28. mai 2009 kl. 11.05 | 10 kommentarer

Stortingets vandrehall kl. 2330, valgnatten 2009, der NRK og TV2 har samsending; partilederdebatten efter at valgresultatet er klart.


TV2s Stein Kåre Kristiansen ser mer enn vanlig arrogant ut når han henvender seg til Jens Stoltenberg, som sitter lengst til høyre i panelet.

TV2: – Statsminister Jens Stoltenberg, når tar du turen opp til Kong Harald og innleverer regjeringens avskjedssøknad?

Stoltenberg ser ut som om han er på vei til sin egen begravelse, i sort dress, med sort slips. I løpet av valgkampen er håret hans blitt helt grått. Statsministeren er blitt en middelaldrende mann. Rynkene rundt øynene er tydelige, og munnen er som en strek. Ved siden av ham sitter Siv Jensen, den ene av valgets tre vinnere, i en knall rød drakt og smiler så bredt at ingen er i tvil om at hennes to ukers ferie utenlands gjaldt tannbleking. Hun se forventningsfullt bort på Jens.

Stoltenberg retter seg opp i stolen, kremter, og sier med alt han kan mobilisere av alvor og statsmannsmine: – Regjeringen kommer til å fortsette. Vi har ikke lenger flertall, men er det mest styringsdyktige alternativet landet har. Det er fullt mulig å gjennomføre et sak til sak-samarbeid med opposisjonen i Stortinget.

Kristiansen og NRKs Magnus Takvam venter på at statsminsteren skal fortsette, men Stoltenberg er taus. En skog av hender fyker i været fra sentrum av panelet. Partilederne er rangert efter valgresultatet. Erna Solberg forsøker å se ubesværet ut der hun sitter mellom Siv Jensen og Lars Sponheim. Akkurat denne natten kan hun ikke konkurrere med dem på noen som helst måte.

Takvam ser på Siv Jensen: – Det blir ikke regjeringsmakt på dere denne gangen, heller?

Jensen smiler. – Joda, om ikke regjeringspartiene forstår at de har tapt valget og flertallet skal nok Stortingets nye flertall sørge for at de blir båret ut av kontorene sine, om nødvendig. Men dette er uverdig av Stoltenberg. Han har tapt valget. Velgerne har sagt klart ifra at de er lei av at den rødgrønne regjeringen bare flikker på et system med store feil og mangler. Av hensyn til demokratiet bør Stoltenberg erkjenne nederlaget, og be Hans Majestet om audiens allerede imorgen.

Sponheim bryter inn: – Det er ihvertfall ikke demokrati å gi makten til et parti tre fjerdeler av velgerne ikke vil ha.

Solberg sitter taus, og vet at det neste spørsmålet kommer til henne. – Solberg, sier Stein Kåre Kristiansen, og ser på henne. Det blir helt taust. – Ditt regjeringsalternativ har vel heller ikke fått grønt kort av velgerne. Høyre og KrF er jo valgets tapere.

Erna Solberg smiler matt. – Høyre, KrF og Venstre har fått større samlet oppslutning enn FrP. Når regjeringen har mistet flertallet må oppdraget gå til regjeringsalternativet med størst oppslutning. Flertallet av velgerne har stemt for regjeringsskifte, og flertallet av disse ønsker at Høyre, KrF og Venstre skal danne regjering. Jeg er klar til å danne regjering.

Takvam kremter. – Selv om deres alternativ har fått to representanter mer enn FrP, så har jo ikke Høyre låst seg til dette alternativet. Hvordan kan du være sikker på at velgerne dine ikke foretrekker FrP fremfor Venstre og KrF?

– Velgerne må forholde seg til hva Høyres organer har sagt: Vi foretrekker at alle fire ikke-sosialistiske partier går i regjering sammen. Hvis dette ikke er mulig, er vårt foretrukne regjeringsalternativ at vi går i regjering med Venstre og KrF. Og det er dette alternativet som har fått størst oppslutning på ikke-sosialistisk side. Dét bør også Siv Jensen merke seg.

Stein Kåre Kristiansen står så langt unna Solberg som han kommer, med ryggen til. Nå snur han seg hurtig, og snerrer frem: – Men Solberg, hvis dere samarbeider med FrP er dét et langt sterke alternativ enn med Venstre og KrF. Ikke sant?

Spørsmålet dirrer i luften. En duknakket Dagfinn Høybråten ber om ordet, bak ryggen på Kristiansen. Men ingen enser Stortingets nest minste parti.

Der er Sponheim igjen. – Jeg må få lov til å korrigere deg, Stein Kåre. 60% av velgerne vil ikke ha en regjering av Siv Jensen og Erna Solberg. Det vet Erna. Et sånt alternativ har ikke livets rett. En ny sentrumsregjering der partiene er trygge på hverandre, har samarbeidet før, og vet hvordan en mindretallsregjering skal opptre i møte med Stortinget er det naturlige etter dette valget.

Argumentene hamres inn som femtoms spiker. Sponheim er ingen tviler. Han har aldri vært det. Kun om EU, tror alle andre enn Sponheim. Å samarbeide med FrP har aldri vært aktuelt hverken for ham eller Venstre. Nå må han sørge for å holde Høyre på plass. Det skulle ikke være så vanskelig. Smilet til Siv Jensen minner ham om en hai av den verste sorten. Han husker på Einar Førdes utsagn om munnsex med en hai. Kan han bruke den nå, for riktig å advare Solberg om hva som venter?

Takvam ser mot Kristiansen, som står på samme plassen, og får øye på en viftende arm bak ham. – Dagfinn Høybråten, du er jo valgets desiderte taper, og er minst, hvis vi ser bort fra Demokratenes enslige svale. Er dere virkelig rede til å gå i regjering etter et sånt nederlag? Sperregrensen var vel ikke akkurat deres mål?

– Høybråten smiler anstrengt. KrF er klar til å ta ansvar. Først og fremst må regjeringen gå av. Det har velgerne gitt beskjed om. Så får vi finne ut hvilket regjeringsalternativ som har best forutsetninger for å samarbeide med Stortinget.

Summingen stiger. De andre partilederne ser på hverandre. Høybråten er visst ikke like ivrig som Sponheim og Solberg på å innta regjeringskontorene.

Nå tar Kristin Halvorsen ordet. Heller ikke hun er så kjepphøy som vanlig. – Høybråten er realistisk nok til å forstå at en regjering med Høyre, Venstre og KrF vil bli for svak. Han vet, som også Lars sa, at det ikke er noe folkekrav at Siv Jensen skal overta. Hvis FrP får overta under finanskrisen vil hennes politikk være som å helle bensin på bålet. Det er vi som har styrke nok til å styre, ikke Erna eller Siv.

Kristiansen smiler sarkastisk. – Har ikke SV brent seg nok på regjeringsmakt, da? Å bli mindre enn Venstre er ikke akkurat hva dere er vant til?

Halvorsen overser provokasjonen. – SV har tatt ansvar i fire år, og det ville være uansvarlig å overlate roret til noen som aldri har behøvd å stå til ansvar for noe som helst. Hun ser på Solberg, Sponheim og Jensen. – Dere har ikke klart å bli enige i løpet av fire år. Ingen tror at dere klarer å bli enige i løpet av noen få uker. Valgresultatet avklarer ingenting for deres del. Å overlate makten til dere er som å gjøre Stortinget om til en sandkasse, der Tuppen og Lillemor spilles over høyttalerne hele tiden.

Ingen sier noe mer. Stein Kåre Kristiansen og Magnus Takvam samler seg i midten, ser inn i kameraene, og Takvam oppsummerer: – Valget er klart, men ingenting er avklart. Jens Stoltenberg kommer ikke til å gå av før han vet hvem som skal overta, eller stortingsflertallet fjerner ham fra makten. Kortene er lagt på nytt. Det eneste som er klart er at den rødgrønne regjeringen ikke fikk fornyet sitt flertall. Over til deg, Nina.

Kameraene slukkes mens Demokratenes enslige svale forsøker å ta frem en plakat. Høybråten distraherer ham ved å peke på kameraenes røde lys, som slukner synkront.

Giæver Eriksen forsøker å holde en improvisert pressekonferanse, men blir nærmest tråkket ned av journalister og fotografer som forsøker å få mer ut av statsministeren. Jens Stoltenberg geleides ut i den ventende bilen.

Siv Jensen har mer enn god nok tid til å svare på spørsmål. Det samme har Lars Sponheim. Han tar tak i Erna Solberg. De tre partilederne står som var de tre musketerer klare til kamp. Liv Signe Navarsete og Dagfinn Høybråten står for seg selv. Per Anders Hoel og Drude Beer er seg sin leserkrets bevisst, og innleder en dyp samtale om de mørke utsiktene for distriktene og sentrum. Ja, sentrumspartiene, altså.

Geir Helljesen står og ser på alle grafene i studio. Men ingen er opptatt av hverken en historisk høy valgdeltagelse eller Demokratenes brune marsj mot maktens sentrum. Det blir vel med en gjesteopptreden, som Erling Folkvords, tenker Helljesen.

Ingen feirer i gatene. Eftertankens vind feier over landet. Det er ikke hamringen av jærnheler som høres, men klapringen fra tusen tastaturer. Det er bloggernes natt.


Kommentarer

  1. - O. | 28. mai 2009 kl 13.01

    Dette ser ikke verst ut, Pleym.
    Men for pokker; I hvilket fylke skulle DEMOKRATENE, av alle tøysepartier, ha klart å oppnå mandat?? I så fall har jeg mer tro på RV eller Kp…

  2. Pleym | 28. mai 2009 kl 13.18

    Det var dette med hovedlinjer og sidespor, da.. 🙂

  3. Jens Even | 28. mai 2009 kl 13.22

    Jeg stusset også på det. Etter at Frp nå har gitt opp forsøkene på å skjule sin fremmedfiendtlighet, men tvert imot dyrker og fremelsker rasismen og hatet blant sine tilhengere, er det vel liten sjanse for at det skal være plass igjen for Demokratene?

    Ellers må jeg si at dette er en fantastisk historie, Pleym. Glimrende replikker, uhyre treffende karakteristikker og grundig politisk plott i bunn. Har du vurdert å skrive en roman, Pleym?

  4. Pleym | 28. mai 2009 kl 13.39

    Jens Even, takk for tilbakemeldingene! Dette er en liten test.

  5. Kristian Meisingset | 28. mai 2009 kl 15.49

    haha.. fantastisk moro.

  6. Prolog | Liberalist? Javisst! | 28. mai 2009 kl 16.52

    […] statsministeren sa, leser du her. Vurdert til: av 0 lesere addthis_url = ‘http%3A%2F%2F1207.vgb.no%2F2009%2F05%2F28%2Fprolog%2F’; […]

  7. Frank Ingilæ | 28. mai 2009 kl 21.43

    En spennende analyse som jeg også har vurdert som et mulig scenario. Jeg håper selvfølgelig at den rød grønne regjeringen får fortsette. Problemet for Høyre er at de må gå etter velgerne som har rømt fra de til Frp.

    Trur også at Frp har hentet ut sitt misnøyepotensiale blandt velgerene. En ting er sikkert at valgkvelden/natten blir spennende

  8. Sentrumskonservativ | 28. mai 2009 kl 22.16

    Er det du som har skrevet «Kongepudler», Pleym?

  9. Pleym | 28. mai 2009 kl 22.37

    Neida 🙂

  10. Siv, eksklusivt | Liberaleren | 5. juni 2009 kl 12.21

    […] (foregår delvis før og delvis efter valget) Ernas manøver Mens vi venter Prolog Første kapittel: Et ventet forslag – eller flere? Kategori(er): […]

  • Dagens sitat

    America is the only nation which miraculously has gone directly from barbarism to degeneration without the usual interval of civilization.

    — Georges Clemenceau
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter