10 år: Liberaleren – en sjeldenhet med tinnjubileum

av | 1. juni 2009 kl. 11.47 | 2 kommentarer

04.juni fyller Liberaleren 10 år. I tiden frem mot selve fødselsdagen vil vi bringe gratulasjoner fra venner og uvenner, konkurrenter og fiender. Dagens gratulasjon kommer fra sivilingeniør J.K. Baltzersen, som ofte har bidratt i Liberalerens spalter – både med kommentarer og som gjesteskribent.


balt1 Jeg ringer til en avis. Det er en avis som allerede hadde fylt et århundre i god tid før jeg ble født. Jeg hadde allerede begynt å leke meg med Internet i 1992. Jeg synes det å kommunisere med e-post er helt naturlig. Det er noen år senere nå, men ikke mange. Vi er fortsatt i første halvdel av det siste årti i det tyvende århundre (hvis siste år er 2000 – ikke 1999). Jeg ringer altså til denne avisen, en avis som en gang i tiden var konservativ både sproglig, politisk og kulturelt. Men det var da, ikke nå. Like fullt ringer jeg til avisen, for jeg er en ganske aktiv leserbrevskribent, og jeg synes det er meningsløst å måtte skrive et leserbrev ut på papir for så å sende det enten med telefaks eller sneglepost. Jeg spør om redaksjonen mottar e-post. Jo da, dét gjør den, men det er litt avhengig av hvem jeg skal skrive til, får jeg vite. Debattredaksjonen, svarer jeg. Nei, debattredaksjonen leser da ikke e-post, får jeg videre vite. Da må jeg ta et oppfølgingsspørsmål. Jeg spør om det kommer til å skje i fremtiden. Dét kommer aldri til å skje, hører jeg fra den andre enden.

Liberaleren har tinnjubileum. Den 4. juni har Liberaleren holdt det gående i hele 10 år. 10 år er kanskje ikke så lang tid. Selvom noen av oss (noen også lenge før denne skribent) har drevet med Internet siden en god stund før den jevne mann visste hva det var for noe, illustrerer historien ovenfor at 10 år er lang tid for en Internet-publikasjon som ønsker å nå ut til vanlige mennesker. Akk, at jeg ikke spilte samtalen inn. 🙂

Det er et klart behov for Liberaleren. Liberaleren sier det som det er. Liberaleren er ikke redd for å være upopulær i motsetning til så altfor mange andre samfunnsdebattanter. Liberaleren kan kanskje velge tid og sted for en uttalelse. Liberaleren kan kanskje velge form på sine uttalelser av hensyn til omgivelser og mottager, men vi vet at dersom Liberaleren mener at noe bør sies, vil Liberaleren si det.

Liberaleren markerer historiske merkedager som har betydning for det formål som Liberaleren fremmer. Slikt kan man sette pris på – selvom denne skribent ofte spør seg selv om det virkelig var helt slik Liberaleren fremstiller det. Direkte uenighet mellom Liberaleren og gratulanten om hva som er eller ville vært et godt historisk utfall, er heller ikke sjeldent.

Denne skribent bruker ikke betegnelsen liberalist om seg selv, selvom jeg sympatiserer med mye av liberalismens tankegods. Jeg betrakter meg som konservativ, men «konservativ» i betydningen moderat sosialdemokrat er jeg ikke. Når Liberaleren omtaler neokonservatismen, som hverken er ny eller konservativ, som konservativ, er det ikke mye annet denne skribent kan gjøre enn å himle med øynene. G.K. Chesterton sa noe meget treffende om mye av det som får passere som konservatisme:

«The whole modern world has divided itself into Conservatives and Progressives. The business of Progressives is to go on making mistakes. The business of the Conservatives is to prevent the mistakes from being corrected.»

Liberaleren og denne gratulant har våre uenigheter. Jeg vil spesielt trekke frem spørsmålet om monarki og republikk. Almen stemmerett og utvidelse av stemmerett til enda yngre grupper vil vi nok også være uenige om. Vi blir generelt neppe enige om demokratiets relative fortreffelighet eller manglende sådanne. Spørsmål om ekteskapsinstitusjonen er nok enda et område for vår uenighet. Jeg kunne fortsatt med enda flere områder.

Det er allikevel godt å ha Liberaleren, og dét ikke bare for å ha noen å være uenig med og krangle med for en av Dagbladet betegnet kverulantverdensmester. Liberaleren kan irritere, selv denne skribent, men vit dog at medstrømsmediene og kollegene rundt lunchbordet med sine politisk korrekte og sosialdemokratiske standpunkter kan irritere enda mere. Liberaleren er et friskt pust i denne verden av politisk korrekthet, sosialdemokratisk tankegods og vanetenkning.

Når Hårek Hansen beskylder Liberaleren for å fare med «venstreliberalisme», er det vanskelig å vite akkurat hva han mener, men jeg mistenker – spesielt med referansen til Johan Galtung – at det har med antikrigsholdningen å gjøre. Det er grunn til å minne om at konseptet om at USA skal redde verden tradisjonelt tilhører venstresiden i amerikanske politikk. Konseptet skriver seg fra Woodrow Wilson, som ikke var spesielt høyrevridd, og alle presidenter siden som gikk til krig inntil nylig, tilhørte Demokratene. Ja, det ble syndet blant Republikanerne også, men inntil vi fikk to presidenter Bush var det å gå til krig på et annet kontinent Demokratenes domene. Så kommer George W. Bush, som faktisk gikk til valg for en «ydmyk utenrikspolitikk», og en gjeng med neokonservative og går til krig i Irak, og plutselig er vi «alle» historieløse og alle krigsmotstandere en gjeng med venstrevridde tullinger. Nå står Liberaleren for demokratispredning (ja, jeg vet at grunnlegger Mosfjell er anarkist), dog ikke med våpenmakt, og dersom man ser på «paleolibertarianism» som «høyreliberalisme», kan man nok si at Liberaleren står for «venstreliberalisme». Men Liberaleren er ikke «venstreliberalistisk» på grunn av at den står for ikke-innblanding også i militære spørsmål.

Vi lever med den såkalte «velferdsstaten». Den fortsetter å ese ut. En av klassiske Farmands skribenter omtalte «velferdsstaten» isteden som forsørgerstaten – et meget treffende begrep i og med at den fratar familien forsørgerrollen. Velferd betyr egentlig det å ha det bra eller det som gjør at man har det bra, men idag hvis noen sier «velferd», er det nærmest underforstått at man mener subsidier av «sosial» art. Jeg håper at jeg kan få Liberaleren med på en kamp i fremtiden om å ta ordene tilbake. Det er ikke dermed sagt at Liberaleren ikke har kjempet om ordene i sine første 10 år, noe som utallige artikler om skatt burde bære vidnesbyrd om. Utvikling kan vi imidlertid alle få.

Vi lever i en spennende tid. Vi har en finanskrise. Den er i hovedsak forårsaket av sentralbanker som vil lindre bakruser med å få festen igang igjen med mere alkohol. De prøver igjen, og dét kan få svært alvorlige følger. Samtidig får vi høre fra alle kanter at dette er det uregulerte markedets skyld. I denne tid, i denne verden, trenger vi Liberaleren.

Vi har et datalagringsdirektiv på trappene. Boliger skal energimerkes. Banker skal rapportere «mistenkelige» transaksjoner. Kontanttransaksjoner skal det strammes inn mot på en vei mot et samfunn der ingen skattefritt skal få vandre der mennesket har eller ikke har vandret før. Eksemplene er mange. Vi er på vei – om vi ikke er der allerede – mot et samfunn med en grad av kontroll som ville gjort rikskommissær Terboven grønn av misunnelse. I dette samfunn trenger vi en stemme som Liberalerens.

Liberaleren er liberal med å slippe til gjesteskribenter, og denne gratulant har også vært beæret med å slippe til, og på områdene hvor uenigheten er sterk, er debatten neppe avsluttet, og jeg håper at det blir anledning fra begge parters side til å fortsette i fremtiden. Det er å håpe at denne skribent blir enda flinkere i fremtiden til å bidra med sine alternative synspunkter.

Fra Liberalerens redaksjon får man alt fra den nåværende redaktørs riksmål til Solviks samnorske flertallsbøyning av intetkjønnsord, og mangfoldet stopper neppe der. Redaktørens riksmål er riktignok ikke perfekt, men var alles sprogbevissthet i nærheten av redaktørens, var vi kommet langt i forhold til det sproglige forfall som vi befinner oss i i dagens samfunn, der særskrivning og misbruk av ord og uttrykk får florere, og hvor det kan virke som det offentlige skoleverk nærmest gjør alt for å gjøre flest mulig til analfabeter. I Liberaleren bedrives det ikke korrektur, dvs. av andres verker. I det minste har ikke denne gjesteskribent opplevet det. Slikt er på godt og ondt. De åpenbare feil blir ikke rettet, men her kommer det individuelle ansvar inn. Liberaleren har imidlertid også et ansvar for et godt produkt, og unntak har forekommet når lesere har kommentert en gjesteskribents dårlige sprog.

Denne skribent har opplevet å få uttrykket «politisk korrekte» «rettet» til «politiske korrekte» i et leserbrev til medstrømsmedia. Forskjellen mellom adjektiv og adverb kan være vanskelig, og kjenner man den ikke, burde man kanskje finne seg noe annet å gjøre enn å være «profesjonell» korrekturleser. Medstrømsmediene kan ofte «rette» ved å endre meningsbetydning. Korrekturleserne tror de vet hva forfatteren har ment, men de tar ikke så sjelden feil. I føromtalte tidligere sproglig konservative avis kan man oppleve at samnorsk flertallsbøyning slipper igjennom, mens mer konservative riksmålsformer blir rettet til mer moderne former. At en avis som kaller seg riksmålsavis, bruker Microsoft Office’ automatiske feilgenerering med bokmålsinnstilling burde være bevis nok på at vi lever i en absurd verden. I lys av dette er det også befriende at Liberaleren i utgangspunktet ikke bedriver korrektur utover den enkelte skribents ansvar for eget sprog.

Det kunne dog kanskje være verdt å vurdere – om noe slikt eller tilsvarende ikke allerede er på plass, i tilfeller der det åpenbart er snakk om dårlig sprog og ikke et bevisst individuelt valg – en ordning med vurdering i samarbeide med den enkelte skribent av eventuelle tiltak for å forbedre den sproglige kvalitet før publisering finner sted. Hvis det skjer i samarbeide med den enkelte skribent, tråkker man nemlig ikke på den enkelte skribents eierskap til verket, og da skulle det viktige for Liberaleren være ivaretatt.

Smidighet i kommunikasjon er noe alle frihetsforkjempere bør tenke på. Dét gjelder enten vi er flinke i det fra før – for å bevare god adferd er også viktig – eller vi trenger sterk forbedring. Det gjelder Liberaleren, dens lesere – denne gratulant inkludert – og andre. La oss se på noen eksempler.

La oss ta begrepet løgn. Det er en almen oppfatning at en løgn er en usannhet som avsender vet er usann. Derfor bør vi generelt være forsiktige (og ja, jeg mener at vi skal være forsiktige, ikke nødvendigvis at vi helt skal la være) med å bruke begrepet. Å snakke om «usannheter» og «i beste fall halvsannheter» er gode – men neppe de eneste – eksempler på alternative formuleringer.

Et annet eksempel er fra en nettdiskusjon, og eksemplet er ikke hentet fra Liberaleren, men er ment som en generell illustrasjon av hvordan man unngår å skaffe seg venner. Diskusjonen gjaldt sentralbankstyring. En diskusjonsdeltager skrev at det var et problem at styringen ikke var god, noe som i og for seg kan være et argument for mindre styring eller ikke styring i det hele tatt. Istedenfor å bli forsøkt tatt inn i varmen ble vedkommende skjelt ut for å ville ha «god styring» istedenfor den dårlige styringen vi har hatt. Vedkommende ga senere uttrykk for å støtte mindre eller ikke styring, men denne konklusjonen var uteblitt tidligere, og noen hadde derfor hoppet på vedkommende med en forhastet konklusjon.

Jeg sier ikke med dette at Liberaleren er spesielt ille i denne sammenheng eller at eksemplene over er typiske for Liberaleren. Ei heller at jeg er perfekt på dette området. Liberaleren er klar og tydelig i sin tale. Dét er det absolutt ønskelig at fortsetter. Det er ikke ønskelig med en Liberaleren med uklar og utydelig tale. Liberaleren skal ha hard kommunikasjon når dette er påkrevet. Allikevel kan det være fornuftig å stoppe opp en gang i blant og tenke over om en mere smidig kommunikasjon tjener formålet like godt eller bedre. Dette gjelder sikkert også flere av Liberalerens lesere. Ikke bare er en annen verden mulig. Det er også mulig med klar og tydelig kommunikasjon som også er smidig.

Vi trenger absolutt motstrømsmedier – og spesielt i frihetens tjeneste. Her har Liberaleren en rolle å spille. I den retning som samfunnet beveger seg i, ser det ut til at behovet for Liberaleren blir større for hver dag som går – dessverre. Gratulerer med tiårsdagen! Lykke til med frihetskampen i fremtiden! Til lykke med tinnjubileet!


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han er tidligere aktiv i den konservative studenterbevegelse – med blant annet to år i landsstyret i Norges Konservative Studenterforbund. Han er en aktiv skribent, og siste tilførsel til hans publikasjonssteder er satirenettstedet The Spoof. Han konkurrerer i debattsport og talekunst. Han er assosiert redaktør i Farmann.


Kommentarer

  1. Sentrumskonservativ | 3. juni 2009 kl 19.06

    Jeg er som Baltzersen opptatt av en del av de samme problemstillingene knyttet til monarki, maktfordeling, politiske institusjoner og konstitusjonalisme og håper at Liberaleren vil fortsette skrive gode og lange artikler om disse temaene.

  2. Pleym | 3. juni 2009 kl 20.43

    Det kan du være sikker på at vi kommer til å gjøre!

  • Dagens sitat

    The only difference between graffiti and philosophy is the word fuck.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter