Mistillit mot Brustad – bare et spill?

av | 4. juni 2009 kl. 06.20 | 5 kommentarer

Statsviter og professor Trond Nordby kaller opposisjonen for en ulveflokk og regjeringspartienes stortingsrepresentanter for pudler. Han mener at mistillitsforslaget mot Sylvia Brustad handler om valgkampen. Slikt skal man høre fra en som foreleser i statsvitenskap.


Det er ille å måtte påminne en professor i statsvitenskap hva Stortingets oppgaver ifølge Grunnloven er:

Ǥ 75.

Det tilkommer Storthinget:

a. at give og ophæve Love; at paalægge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder, som dog ikke gjælde udover 31te December i det næst paafølgende Aar, medmindre de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes;
b. at aabne Laan paa Rigets Kredit;
c. at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen;
d. at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer;
e. at bestemme, hvor meget aarlig skal udbetales Kongen til hans Hofstat, og at fastsætte den kongelige Families Apanage, som dog ikke maa bestaa i faste Eiendomme;
f. at lade sig forelægge Statsraadets Protokoller og alle offentlige Indberetninger og Papirer;
g. at lade sig meddele de Forbund og Traktater, som Kongen paa Statens Vegne har indgaaet med fremmede Magter;
h. at kunne fordre Enhver til at møde for sig i Statssager, Kongen og den kongelige Familie undtagen; dog gjælder denne Undtagelse ikke for de kongelige Prinser, forsaavidt de maatte beklæde Embeder;
i. at revidere midlertidige Gage- og Pensionslister og deri gjøre de Forandringer, det finder fornødne;
k. at udnævne fem Revisorer, der aarligen skulle gjennemse Statens Regnskaber og bekjendtgjøre Extrakter af samme ved Trykken, hvilke Regnskaber derfor skulle tilstilles disse Revisorer inden sex Maaneder efter Udgangen af det Aar, for hvilket Storthingets Bevilgninger ere givne, samt at træffe Bestemmelser angaaende Ordningen af Decisionsmyndigheden overfor Statens Regnskabsbetjente;
l. at udnævne en Person, der ikke er Medlem af Storthinget, til, paa en Maade som er nærmere bestemt i Lov, at have Indseende med den offentlige Forvaltning og alle som virke i dens Tjeneste, for at søge at sikre at der ikke øves Uret mod den enkelte Borger;
m. at naturalisere Fremmede.»

Legg spesielt merke til punktene F og H.

Stortinget gjør jobben sin når det arrangerer en offentlig høring om regjeringens håndtering av den såkalte Røkke-saken. Hvis Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite kommer til at regjeringens arbeide fortjener kritikk, skal dette fremkomme i komiteens innstilling. Hvis komiteen kommer til at arbeidet er så kritikkverdig at den mener statsråden bør ta sin hatt og gå, må den skrive at den ikke har tillit til statsråden. Nettopp denne formuleringen er den som i parlamentarisk språkbruk er kodeordet for at statsråden må gå av hvis formuleringen fremsettes i et forslag – som får flertall.

Det er sjelden statsråder går av som følge av mistillitsforslag. Vanligvis stiller sjefen, statsministeren, hele regjeringen solidarisk bak den statsråden som får Stortingets kritikk. Får forslaget flertall, går hele regjeringen av. Da vegrer de fleste seg for å bidra til flertall.

I en situasjon med flertallsregjering gjelder den «hønsvaldske parlamentarisme». Aps parlamentariske leder under Gerhardsen-epoken. Han uttalte at noe slikt som at «det foreligger ingen «politisk situasjon». regjeringen har flertall.» Jens Stoltenbergs fredning av Sylvia Brustad har samme reelle innhold som Nils Hønsvalds formulering.

Mistillitsforslaget får ingen andre konsekvenser for Sylvia Brustad enn at hun får en alvorlig ripe i lakken. Hun kommer, om mulig, enda mer svekket ut av saken ved et mistillitsforslag som får oppslutning fra samtlige av opposisjonens representanter.

Aps parlamentariske leder Hill Marta Solberg kaller mistillitsforslaget for et «politisk spill». Hun vet bedre, men Ap og de øvrige regjeringspartiene forsøker å «snakke ned» konsekvensene av mistillitsforslaget.

Det er egentlig både uverdig og mot bedre vitende når Hill Marta Solberg og Trond Nordby kritiserer og latterliggjør et forslag som er en konsekvens av at ihverfall opposisjonen tar Stortingets grunnlovsfestede plikter på dypeste alvor.

Og vi vil naturligvis ikke unnlate å minne om at hvis regjeringen hadde holdt seg unna å investere skattebetalernes penger i næringsvirksomhet ville denne saken aldri dukket opp på regjeringens eller Stortingets bord..

Les også Svein Tore Marthinsen


Kommentarer

  1. Eivind Knudsen | 4. juni 2009 kl 17.23

    God artikkel – som så ofte før.
    Det Hønsvald faktisk i sin tid sa, var at «dersom vi skulle komme i den situasjon at Regjeringen må gå, vil det være et resultat av en beslutning som fattes annetsteds enn i stortingssalen». Tenk det, Hedda…
    Det opposisjonen har vist med mistillitsforslaget, er at den er misfornøyd med måten sosialistregjeringen har håndtert Røkke-saken på. Ved å stille mistillit har de gitt velgerne klare indikasjoner på at dersom opposisjonen skulle få flertall efter valget til høsten, vil det statlige eierskap bli utført på en ganske annen og mer profesjonell måte enn det sosialistene har prestert. Opposisjonen har vist at de står samlet om et meget viktig politisk punkt – industripolitikken. Så vil spørsmål om regjeringskabaler komme etterpå.

  2. Sentrumskonservativ | 4. juni 2009 kl 22.46

    Hva med heller å avskaffe parlamentarismen og gå tilbake til maktfordelingsprinsippet, slik også Liberalerens redaktør tidligere har tatt til ordet for?

    Dagens flertallsregjering reiser en rekke konstitusjonelle og demokratiske problemer. Noen av disse går Olav Gunnar Ballo fra Sosialistisk Venstreparti ut mot i dagens Vårt Land. F.eks. er Datatilsynet overkjørt på en rekke områder i denne stortingsperioden fordi regjeringen ikke har lyttet til stortingsrepresentantene som har kommet med forbedringsforslag – da disse representerer andre partier. Det riktige ville være å avskaffe partisystemet med selvstendig tenkende individer på Stortinget.

    Den eneste måten å fjerne dette demokratiske problemet på, er å avskaffe parlamentarismen – evt. oppfordre folk til å stemme på små partier for at landet skal få mindretallsregjering (men ikke for mye, selvsagt, for da blir det kanskje flertallregjering av “småpartiene”)… Etter mitt syn var det også grunnlovsstridig å skrive parlamentarismen inn i Grunnloven i 2007, se f.eks. smp.no/article/20090516/MENINGER01/442334475, smp.no/article/20090519/MENINGER05/551237566, smp.no/article/20090529/MENINGER05/556007113, liberaleren.no/2007/02/20/parlamentarismen-inn-i-grunnloven/.

    At det eksisterer en konstitusjonell sedvanerett, kan betraktes som legitimt da det politiske element som Lagtingets venstremedlemmer representerte i riksrett i den aktuelle riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, pr. definisjon var legitimt. Å skrive den samme rett inn i Grunnloven, må derimot være i strid med Grunnlovens ånd og dreie seg om mer enn rene modifikasjoner (§ 112), og således må Høyesterett kjenne endringen i 2007 ugyldig. Dette burde da kvalifisere til riksrett for stortingspresident Torbjørn Jagland, men det ville med dagens (og fremtidens) ordning forutsette at Stortinget fulgte Høyesterett i det aktuelle scenario.

    Alternativt må Norge få en forfatningsdomstol til hvilken borgerne kan innklage stortingsvedtak de anser i strid med konstitusjonen (slik f.eks. Lisboa-traktaten er blitt i Tyskland).

  3. tove | 5. juni 2009 kl 22.20

    Professor Terje Nordby har helt rett, vet du like godt som jeg. Men, i valgkamptider er det selvsagt opportunt å mene det motsatte. Nå venter jeg bare på neste kvinne opposisjonen og pressen skal kaste seg over….
    (Og bare for å si det: linkene dine i saken funker ikke, men det er klart: det er jo ikke alltid så lett å få det til.)

  4. Bjørn Magne Solvik | 5. juni 2009 kl 22.39

    Tove, linkene fungerer på min maskin. Har ikke noe god forklaring på hvorfor de ikke fungerer tilfredsstillende der du er.

  5. Pleym | 5. juni 2009 kl 23.55

    Også på min maskin fungerer lenkene, Tove. Og jeg pleier å teste dem før jeg publiserer artikler og kommentarer. Publiseringsverktøyet vårt tillater å teste ut.

    Nei, jeg vet ikke at Nordby har rett. Faktum er at hadde han kommet med noe slikt under en forelesning ville jeg blitt meget skuffet.

    For å sitere Lars Sponheim: Mistillitsforslag er ikke noe man tar lett på.

    Nordmenn liker å bytte regjeringer som følge av valg. Ikke ellers. Kun Gerhardsen har efter 1945 blitt felt av to mistillitsforslag (til sammen negativt flertall mot regjeringen).

    Regjeringer liker derimot å bruke kabinettspørsmål for å få sin vilje gjennom i Stortinget. Willoch måtte gå fordi han ikke fikk Stortinget til å bøye seg.

    Den ikke-sosialistiske opposisjonen har aldri akseptert den hønsvaldske parlamentarisme (hvis lenken ikke virker, søk på Hønsvald på wikipedia). Det er konstitusjonelt betenkelig at en statsminister støtter en statsråd bare opposisjonen nevner mistillit. Vet statsministeren at opposisjonen har rett, sørger han for å bytte ut statsråden. Dermed får misilliten ingen faktisk effekt. Det har vi flere eksempler på.

    Ikke gjør dette til noen kvinnesak, Tove. Det skal ikke stor spådomskunst til for å gjette at opposisjonen ville tatt Knut Storberget fatt som neste statsråd ut, om han ikke hadde vinglet slik.

  • Dagens sitat

    Religions are all alike ? founded upon fables and mythologies

    — Thomas Jefferson
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter