Siv, eksklusivt

av | 5. juni 2009 kl. 06.30 | 5 kommentarer

– Kan vi møtes? Du får et eksklusivt intervju. Jeg kommer til deg. Samtalen kom som lyn fra klar himmel. Norges mest omtalte og omstridte politiker skulle komme på besøk. Om en halvtime. Intervju? Forberedelser!


Det ringte på. Hun stod utenfor, solbrun som alltid. Hun rakte ham en pose. – Jeg holder det jeg lover. Han hadde bare fått skutt inn ett spørsmål i den korte samtalen: – Rekker jeg å kjøpe lørdagsavisene? Hun svarte at hun skulle ta dem med.

Hun kom inn i stuen i den beskjedne leiligheten. Rommet var fylt av bøker, uten å virke overfylt. Hun gikk rett bort til hyllen med statsministerbiografier og – memoarer, og fant sitt eget åsyn på en av bokryggene, mellom den autoriserte FrP-historien og første bind av Willochs memoarer. Hvis hun hadde lest anmeldelsen hans nevnte hun det ikke. På hyllen under stod alle diktatorene på rekke og rad; Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Hitler og Gorbatsjov.

– Her skulle Bokettersynet til Dagbladet ha vært!

– Ville vært morsomt! Men morsommere om ikke halve boksamlingen lå i kjelleren. Dessuten ville det kanskje ødelagt myten om at liberalister ikke er opptatt av kultur.

Hun gikk bort til vinduet, og beundret utsikten. Grønt løv ispedt høstfarvene gult og rødt. I midten kunne Oslo skimtes som et Soria Moria. En vakker høstdag. September hadde vært usedvanlig varm. Selv nå, rett før oktober meldte sin ankomst dominerte følelsen av sval sommer. Tilslutt slo hun seg ned i sofaen som var dekket av et farverikt håndvevet teppe han hadde kjøpt for over ti år siden, på rundreise i Bolivia.

– Jeg er overrasket over at du tilbød meg – oss – et eksklusivt intervju. Vi har ikke vært spesielt vennlige overfor dere.

– Det er jeg fullstendig klar over. Karakteristikker som «Hagens skjødehund og gneldrebikkje» er ikke akkurat flatterende.

– Den passer ikke idag. Du har jo lært å modulere stemmebruken siden dengang. Det var et dårlig kompliment, snarere kunne det oppfattes som en forsvarstale. Hun lot seg ikke affisere.

– Jeg valgte deg fordi dere er like harde mot alle. Du refser jo din egen partileder også. Vi levde høyt på merkelappen «påtvunget og uønsket». Lenge. Hun smilte. – Jeg oppfatter det ikke sånn at dere har noen skjulte agendaer. Deres agenda er liberalismen, eller ihvertfall slik dere oppfatter den.

– Til forsvar for Lars skal det sies at han har levert varene. Venstre styrket seg, har vært i to regjeringer på åtte år, og han er ubestridt som leder. Uten at han trengte å kaste ut kritikerne, eller endre partiets profil fundamentalt.

– Jeg ville høre din vurdering av situasjonen.

– Min vurdering er ingen hemmelighet. Den finner du jo på Liberaleren.

– Naturligvis vet jeg det. Men, fortell meg hvordan jeg kan komme i dialog med Sponheim.

– Jeg har ingen fasitsvar på akkurat dét. Som du sikkert vet har jeg skrevet at de fire partiene bør sette seg ved samme bord. Først ved reelle forhandlinger om sakene får man utforsket hvor grensene går, både ens egne og motpartens. Da er det helt greit å ta et brudd, hvis det ikke er mulig å finne kompromisser. Et slikt brudd burde det være greit å kommunisere til alle velgere, egne eller ikke. Langt bedre enn å komme med besvergelser om «menneskesyn», «uoverstigelige forskjeller» etc.

– Så hvorfor gjør de ikke det, da?

– De mener vel at dere ikke har noe å snakke om. Samtidig er de redde for å få ødelagt troverdigheten sin. De har gjentatt dette med at de ikke skal sitte i regjering med dere så lenge og så ofte at det er blitt en besvergelse. Hvordan ville det da tatt seg ut å bli avbildet i en forhandlingssituasjon? Kanskje de også er redde for at dere skal overraske med å vise dere medgjørlige og kompromssvillige?

– Du har jo, som alle andre, ment at vi ville blitt felt med en gang. Som Hornsrud i 1928. Men jeg er sikker på at en generell mistillitserklæring ville de andre partiene fått midt i trynet senere. De ville ikke gi oss en sjanse.

– Jeg tror også det. Samtidig er det jo sånn at 74% ikke har stemt på dere.

– Korrekt, men 55% har likevel stemt for et skifte. De har bare ikke klarlagt hvem de vil ha istedenfor Jens og co. Problemet er Høyre-velgerne. Selv om de har stemt på Høyre er det slett ikke sikkert at de har akseptert Høyre-ledelsens primære regjeringsalternativ.

– Jeg tror at flesteparten av de som er misfornøyde med Høyreledelsens valg av Venstre og KrF som foretrukne regjeringspartnere har stemt FrP ved valget. At Høyre overhodet ikke klarte å styrke seg i forhold til dere i løpet av valgkampen viser at ledelsen har mislykkes i å selge inn sentrumsalternativet sitt til egne velgere. Samtidig har ikke dere klart å overbevise flere velgere om at dere burde regjere alene, eventuelt sammen med Høyre. At dere løfter dere et par prosent hjelper ikke når Høyre ikke løfter seg overhodet. Sånn sett har alle de andre partilederne rett i at 60% av velgerne ikke ønsker Høyre og FrP-politikk.

– Jeg er enig med deg. Vi visste jo at vi måtte skaffe oss størst mulig oppslutning, og så møte de andre til forhandlinger med valgresultatet i ryggen.

– Det er jo det jeg har sagt, også. Egentlig som et budskapet til alle de fire; de måtte maksimere sin egen styrke ved valget, og bruke valgkampen til å fortelle velgerne at ville de ha mer Venstrepolitikk måtte de stemme Venstre, etc. etc. Men når styrkeforholdet mellom de fire partiene er omtrent det samme efter valget som før, viser dette at de ikke-sosialistiske velgernes preferanser er de samme – og at partienes velgere er like splittet om hvilket regjeringalternativ de foretrekker som partiene er. Det er flertall for skifte, men hvilket skifte er uspesifisert. Liberaleren har forøvrig tatt til orde for spesifisert skatteseddel, men aldri spesifisert stemmeseddel. Kanskje dét kunne være en idé? Men hva tenker dere å gjøre nå da?

– Vi kommer naturligvis til å stille mistillitsforslag i trontaledebatten. Dét kan ikke overraske noen, og jeg kan ikke tenke meg at de andre partiene lar være å stemme for. Eventuelt fremmer de eget mistillitsforslag, som under Kings Bay-debatten i 1963. Gerhardsen gikk av på grunn av summen av forslagene, ikke fordi ett forslag fikk flertall.

– Spørsmålet er bare hva som vil skje efterpå. De to regjeringsalternativene står nokså likt. Vil Jens regjere alene med en gang ber han Kongen gi oppdraget til deg. Hvis han vil plage dere gjør han som Gro efter at Willoch gikk av i 1986; han ber Kongen snakke med de parlamentariske lederne for alle de ikke-sosialistiske partiene – for å klargjøre at det ikke finnes noe alternativ. Erna, Lars og Høybråten vil peke på Erna. Du vil peke på deg selv. Ingen av dere kan peke direkte på Jens. Da har dere skuslet bort beskjeden fra velgerne om å få istand et skifte.

La oss si at Erna efter en sånn runde får oppdraget, av rent formalistiske grunner; hun har større støtte enn du har. Erna kan så danne regjering – uten å avklare noe som helst med Stortinget først. Da er spørsmålet om du møter henne med et mistillitsforslag med en gang – eller prøver å legge ut snublestener i forhandlingene om statsbudsjettet. Jeg tror ikke at de tre partiene, med svakere oppslutning nå enn i 2001, orker fire år der de må true seg til flertall for budsjettene sine. Enten å de godta flere nederlag, eller så må de selge mer i forhandlingene. Resultatet er at forhandlingsklimaet mellom dem og dere blir ødelagt. Men spørsmålet er om dere har potensiale til å hente ut flere velgere ved neste korsvei? Men hva om Erna ikke danner regjering uten å ha snakket med deg først? Hva vil du si? At hun ikke har en sjanse i møte med Stortinget? Hvis hun går til Kongen og sier at hun mislykkedes med oppdraget, vil det bli en ny runde. Da peker Venstre og KrF på Jens.

– Å, jeg er så lei! Du kan tro vi har diskutert alternativer frem og tilbake i en evighet. Hvis A1 så B1. Hvis A2 så B1 eller B2. Hvis B2 så… Vi hadde svære flytskjemaer på veggen, som viste alle de ulike veiene dette kunne gå.

– Hvor mange av veiene hadde bilde av deg ved endestasjonen?

– Veldig morsomt. Men vi forutså jo naturligvis at det ville bli veldig vanskelig å få dannet regjering. Utad måtte vi opptre selvsikkert og kreve makt på vegne av våre velgere. Men vi må være realistiske nok, ihvertfall så lenge de veiene som hadde Venstre under sperregrensen ikke ble påbegynt engang, til å innse at vi må komme til en forståelse med Venstre og KrF.

– Det kan du glemme. Du kan ta på deg statsmannsminen, eventuelt den forurettede minen, og kritisere KrF og Venstre sønder og sammen for ikke å bidra til et regjeringsskifte. Et skifte velgerne deres tross alt ikke har bedt om! Så får Sponheim og Høybråten appellere til sine velgere om at grunnen til ikke å gi dere regjeringsmakt er «uoverstigelige politiske skillelinjer». Jeg har vel mine meninger om hvem som blir sittende med svarteper. Da må du bare holde ut til 2013. Isåfall må dere sørge for å vinne «vet ikke»-velgerne. Det holder jo ikke at Høyre og FrP bytter velgere. Dere må bli større. Dét jeg er spent på er om dere klarer å holde apparatet deres i ånde i fire nye år.

– Hvorfor skulle vi ikke klare det?

– Problemet før Dolkesjø var jo at det var partiformannen og halvparten av stortingsgruppen som ikke hadde tålmodighet til å følge en langsiktig strategi slik den ble nedfelt i landsmøtevedtak i 1989 og -90. Nå har dere bygget opp et sterkt partiapparat og en profesjonell organisasjon. Både velgerne, medlemmene og de tillitsvalgte venter på at dere skal få satt politikken ut i livet. Dere hadde en viss innflydelse under Bondevik-regjeringene, men de siste fire årene har dere ikke fått gjennom noe som helst. Tror du virkelig at dere klarer på holde på både tillitsvalgte og velgere i fire nye år?

– Jeg er enig i at det kan bli en utfordring. Selv om vi i partiledelsen og stortingsgruppen har vært bevisste på at 2009 kunne komme til å bli en mellomstasjon er det vanskelig å kommunisere noe slikt nedover i apparatet, for ikke å snakke om ut til velgerne. Men hvis Arbeiderpartiet kunne vente i 40 år så kan vi også gjøre det.

– La oss se litt mer på det som skal skje nå. Mistillitsforslaget får flertall, og Jens går. Utfordringen din er jo å få FrP inn i regjering. Hvorfor tror du en FrP-regjering ville overleve lenger enn til neste fullmåne?

– Fordi vi ville være tilpasningsdyktige, og spille på ulike flertall. Bevilgninger til veier kunne vi få flertall med de andre ikke-sosialistiske partiene og Senterpartiet, skolepolitikken kunne vi få flertall sammen med de andre ikke-sosialistiske partiene. Næringspolitikken kunne vi samarbeide med Ap om.

– Velgerne dine vil helt sikkert spørre seg hva som blir igjen av FrPs politikk ved en slik linje. Det er nok nødvendig for dere å være både smidige og tilpasningsdyktige, men dere risikerer å miste både profilen og ryggraden. Siden dere skiller dere såpass ut idag, vil velgerne forvente å kjenne dere igjen også i regjeringsposisjon. Samtidig er jo dere de rette til å gjøre dette. Siden 1994 har dere utviklet politikken, og kanskje programmet, slik at det minner om redet til en skjære; dere har tatt litt fra alle. Jeg må si at det er godt gjort å skille seg såpass ut med en sånn nærmest tverrpolitisk røre.

– Med sånne språklige bilder er det bra at du ikke deltar i debatter, og at Liberaleren ikke er blant de mest leste.

– Du må medgi at jeg har et poeng. Det er grenser for hvor tilpasningsdyktige dere kan bli uten å bli konturløse. På den annen side er det jo akkurat sånn dere har holdt på i byrådet i Oslo i noen år nå. Og det ser jo ut til å fungere. Vel å merke så lenge det ikke blir noen skandaler, som billettsystemet i Oslo.

– Joda. Vi vet det. Men det hender vi stiller oss spørsmålet om vi får noen gevinst av å styre Oslo i mindretall. Vi viser at vi kan styre, og kompromisse. Vi er ikke dårligere enn andre partier på hverken det ene eller det andre. Men Oslo er blitt et svakt fylke for oss. Og Venstre og KrF er ikke blitt mer medgjørlige.

Hun skulle til å si noe mer, men det ringte på døren. En av naboungene spurte efter sønnene hans, men måtte gå og finne andre lekekamerater. Noe som ikke burde bli et problem, for det manglet ikke akkurat på barn i borettslaget.

– Trives du her?

– Ja, men vi har forlengst vokst ut av leiligheten, som vi gjorde med den forrige. Men det er fint, passe fredelig og landlig. Det bor mange innvandrere her, så vi lever i en miniversjon av et flerkulturelt samfunn. Og det fungerer. Med trappevask, dugnader, osv. Ungene spiller sammen på fotballag og går i hverandres bursdager. Også innvandrerne stiller opp på dugnader, foreldremøter og for fotballlagene. Ungene bryr seg lite om hudfarve eller religion. Om en ikke kan være med fordi han skal i moskeen, og en annen skal i kirken, er det ingen som lager noe nummer av dette. Det skal sies at det er få småjenter med hijab her. Jeg kan bare komme på én.

– Så bra at det fungerer her, men samfunnet har større utfordringer, og det vet du.

– Det kommer vel mest an på kjørereglene, og om man legger godviljen til. Det som bekymrer meg er klimaet som skapes når temaer som innvandring og integrering debatteres. Dere må ta et betydelig medansvar for at fordommer lever videre selv om det finnes kunnskap som kan bryte ned fordommene – hvis den formidles. Jeg skulle ønske dere var flinkere til å nyansere. Folk med frisk hudfarve og andre religioner er ikke nødvendigvis innvandret. Mange er født her. Selv om dere stenger grensen er det mange som aldri kan utvises. Uansett om noen av dine helst vil kaste ut alle.

– Jeg vet naturligvis det. Vi vet det. Problemet er manglende vilje til å åpne seg mot det norske samfunnet. Kjønnslemlestelse, kvinnemishandling og undertrykkelse. Manglende yrkesdeltagelse og vilje til å lære norsk.

– Vi er ikke uenige om noe av dette. Og det er helt legitimt å stille krav ved for eksempel tildeling av statsborgerskap. Men vær klar over at ikke alle vil bli statsborgere. Noen fordi hjemlandet – eller foreldrenes land – ikke godtar doble statsborgerskap. Andre fordi hjemlandet deres ikke tillater utlendinger å eie eiendom eller drive forretninger. Og hva skal de med statsborgerskapet? Det eneste de får som de ikke har fra før av, er retten til å stemme. Dere snakker forresten alltid om muslimer, men det bor mange med annen bakgrunn i Norge. Og når hvert fjerde ekteskap inngås mellom norsk og utenlandsk statsborger er det mange som er i samme situasjon som meg; at svigerfamilie bor i utlandet. Norske visumregler tar ikke hensyn til oss. Jeg får nesten si oss, for jeg møter mange som er frustrerte over vanskeligheter med byråkrati, enten det er UDI eller Schengenambassader. Kjærligheten kan ikke følge landegrenser, selv om dere helst vil at norske skal gifte seg med norske. Ikke protestér! Når dere vil ha 21 eller 24 års aldersgrense for å gifte seg, og krav om tilknytning. Jeg – vi – ville gått klar av aldersgrensen, men ikke et tilknytningskrav tilsvarende danske régler.

– Men muslimene..

– Ja, de er også individer. Enkeltmennesker. At folk med maktbegjær eller frustrasjoner kidnapper deres religion bør ikke den enkelte muslim lastes for. Religion er til alle tider blitt brukt til å holde folk nede, skape frykt, eller tro på evig lykke. Men hva man tror – eller ikke tror – på, bør være en privatsak. Snakk direkte til hjertene deres! Be dem si ifra til krefter som ønsker å kidnappe deres tro på grunn av maktbegjær, hat og frykt. Kan dere ikke heller si at dere respekterer enhvers individuelle tro, men ikke terror og maktmisbruk i religionens navn. Den enkelte muslim må også våge å ta et oppgjør, studere skriftene og gjøre seg opp sin egen mening. Nordmenn lar ikke statskirkeprester dirigere deres hverdagsliv. Det er heller ingen grunn til at imamer skal gjøre det med muslimer. Bruk mulighetene til dialog med andre innvandrermiljøer og -representanter enn de rent religiøse. Vis at du vil lytte og lære, og er åpen for å kommunisere åpent og ærlig. Les boken til Raja! Jeg er ikke enig med ham i ett og alt, men han har noen poenger når han skriver om ungdom som vil frigjøre seg fra foreldrene, slekten og kasten. De trenger noen som snakker med dem, ikke til eller om dem.

Mørket kom krypende. Han tente lys. Det var tydelig at de begge tross hvasse ordvekslinger satte pris på samtalen.

– Jeg har det ikke travelt. Hun så på ham, for å forsikre seg om at han forstod. – Vi kan lage noe mat. Du har sendt stjålne blikk til avisbunken de siste par timene. Du brenner sikkert etter å lese dem.

– Han smilte, og laget mat. Hun vandret rundt. Så på boksamlingen, fotografier og ferieminner. Kopper fra Waterlo, Paris, Berlin, Aruba og Mitad del mundo. De spiste, småpratet om tilfeldige møter i årenes løp; på TV2s «nyskapende» folkemøte på Eidsvoll, brannen i Trondhjemsveien, den korte samtalen på Stortorvet rett efter bruddet. Hun minnet ham ertende om innledningen hun holdt for en gjeng fra Unge Venstre, i en møteserie han høsten 98 skaffet innledere til om Verdikommisjonens innstilling. Hun fremstod som så liberal at det var få kritiske spørsmål – og folk lurte på hvorfor i all verden han hadde forlatt partiet. Som ordstyrer kunne ikke han fremstå som opponenten til hennes innledning.

De leste avisene efter tur. Kommenterte oppslag, dyptpløyende magasinartikler, og interessante formuleringer. Som vanlig finleste han Bokettersynet og Amerikanske tilstander. Giæver har drømmenjobben! Det kunne de være enige om. Hun ville høre om da han fant den store kjærligheten på en jorden rundt-reise. Han fortalte, og fikk frem en forståelse for at også innvandrere er individer som søker lykken og ønsker å leve ifred med seg og sine – fri for innblanding og overstyring fra andre. Jeg kan love deg at hun er like sint og og forbannet som deg og meg når det gjelder snylting på velferdsstaten.

Leonardos uutgrunnelige blikk speidet over hodet på dem, mot en høyere horisont.

– Det som hadde vært morsomt om du ble statsminister, om så bare i et døgn, var å høre Liberalerens alternative trontale opplest. Men da måtte du ha lagt til et avsnitt, om at din regjering vil bruke EØS-avtalens reservasjonsrett mot datalagringsdirektivet.

– Dét kunne jeg ha gjort, men trontalen din hadde vært mer troverdig om statsministeren var Wara eller Ellen Christiansen. Innledningen hadde nok vært med i en eller annen form.

– Sikkert. Jeg legger forøvrig merke til at mange «gamle helter» har svermet rundt dere det siste året. De gjør sikkert en profesjonell jobb, men jeg spør meg selv hvordan det er med verdiene hos den enkelte. Ikke ta det ille opp, men da vi tok et brudd var det jo ikke bare fordi vi mente Carl dominerte. Det handlet jo også om politikkens innhold, markedsføringen av partiet – og i noen grad om manglende vilje til holde seg til en vedtatt langsiktig strategi. Nå har jo dere lagt en ny langsiktig strategi – som dere har holdt dere trofast til, efter hva jeg kan bedømme. Men når det gjelder de to første punktene så er det gått fra ille til verre. Men det har vel litt med ønske om å være på vinnerlaget å gjøre.

– Jeg gransker ikke hjerte og nyrer på dem vi får råd av. Og du må jo medgi at både Wara og Grønntun har peiling på markedsføring.

– Ja, utvilsomt. Men jeg kan håper inderlig at Wara gir dere noen råd når det gjelder innholdet i den økonomiske politikken. Kuwaitifiseringen dere står for får ikke nordmenn til å ta ansvar for eget liv og egne prioriteringer.

– Når folk får beholde mer av egne penger vil viljen til å bruke dem på eget liv øke.

– Kanskje, men når dere samtidig forteller dem at de skal få beholde en haug velferdsgoder, finansiert av oljepenger, vil den andelen penger de får beholde bli brukt på «fyll og fest», fremfor på sparing til egen pensjon, barns utdannelse etc. Det er naturligvis fordomsfullt av meg, men når du ser hvor mye folk sloss for å beholde skattefinansierte privilegier idag fremfor å si at man ønsker større frihet og ansvar, så tviler jeg på at opplegget deres skal ha noen annen virkning; mer penger mellom hendene, men ikke mer ansvar.

– Vi skal jo naturligvis privatisere oppgaver vi mener staten ikke skal ha ansvar for, og samtidig gi folk større mulighet til å velge private tilbud innen helse og utdannelse. Samtidig må vi gi folk større muligheter til å inngå egne pensjonsavtaler, og fjerne samordningen av pensjon. Opparbeidede rettigheter skal vernes juridisk. Det skal ikke være et område politikerne i ettertid skal blande seg inn i.

De så nyhetene både på TV2 og NRK. De kunne fortsatt å snakke i timesvis. Hun tok en ny runde i memoar- og biografiseksjonen av bokhyllen. Elis utgytelser stod ved siden av biografien om Aase Lionæs; «En politisk biografi».

– Hvorfor leser du så mye sånn litteratur?

– Fordi jeg vil vite hvordan og hvorfor beslutningene egentlig ble tatt. Hva var motivasjonen bak? Var det kun saken som avgjorde, eller har personlige relasjoner mellom maktmennesker hatt noe å si? Det er mye som ikke får plass i «offisielle» historiebøker. Både av små og store saker, og innfallsvinkler.

Det var på tide å runde av. Hun sendte en sms. Først nå slo hun på mobilen. Overså de mange meldingene og tapte anropene. Hun var virkelig «wanted».

– Jeg må bare takke for at du valgte oss for et eksklusivt intervju. Vi kommer til å få mange nye lesere, både blant vanlige folk og i den politiske klassen, og blant «kolleger» i medstrømsmedia. At en så høyt rangert politiker velger en blogglignende nettavis for et eksklusivt interjvu er ikke dagligdags kost, efter hva jeg vet. Mange kommer til å få øynene opp for oss. Jeg må bare sørge for å legge inn lenker til tidligere artikler på Liberaleren om de temaene vi har snakket om i løpet av intervjuet.

– Det var fint å komme hit. En avveksling. Du blir litt lei av å gå i ring med de samme spin’erne hele tiden, og diskutere de samme scenarioene om og om igjen. Jeg kunne egentlig trenge ferie. Langt bort fra alt sammen. Men ikke kan jeg dra på charter, eller til de vanlige storbyene. For det vil alltid være noen der som er villige til å inkassere tipspenger.

– Du burde finne deg noen eksotiske reisemål, dit få nordmenn reiser. For eksempel Aruba.

Det banket på døren, og han åpnet.

– Er dét kjæresten din?

Hun smilte, og sa «ha det». Så var hun borte. Han sto og stirret på det tomme rommet i noen sekunder. Så satte han seg ned og begynte å skrive.


Dette er en serie under vignetten «Kontrafaktisk», om hva som hendte efter stortingsvalget som avholdes i september iår.

De tidligere kapitlene (nyeste øverst):

Komplottet (foregår delvis før og delvis efter valget)
Ernas manøver
Mens vi venter
Prolog
Første kapittel: Et ventet forslag – eller flere?


Kommentarer

  1. - O. | 5. juni 2009 kl 09.56

    Du kunne ikke dy deg, nei? Dette avsnittet var morsomt, men det ble litt mye snakk på redaktøren og litt lite på Siv – mao. mindre realistisk. 😉

  2. Pleym | 5. juni 2009 kl 10.23

    Hun ber om mine råd, ikke sant.. Da får hun noen synspunkter på kjøpet. Du skal ikke se bort fra at det blir flere samtaler 🙂

  3. s.vercoe | 5. juni 2009 kl 12.12

    Gratulerer Liberaleren.no og Pleym Christensen med 10 års dagen, og gratulerer samtidig danske lesere med Danebrog idag 5 Juni.

    En av Norges viktigste liberty-bells, imho.

  4. Mere! | 16. juni 2009 kl 09.25

    Nå vil vi ha et nytt kapittel snart!! 😀

  5. - O. | 17. juni 2009 kl 21.54

    Ja nå er det på tide…

  • Dagens sitat

    Democracy is a pathetic belief in the collective wisdom of individual ignorance.

    — H. L. Mencken
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter