Den radikale liberalismen

av | 6. juni 2009 kl. 20.33 | 12 kommentarer

Liberalismen startet som en revolusjonær kraft som utfordret øvrigheten nedenfra! Siden den gang har ulike deler av de liberale ideer spredd seg til de fleste avkroker av det politiske landskap. Utvannet. Moderert. Inkonsekvent. Pervertert. I 10 år har Liberaleren vært den alternative urkraften som minner mennesker på de liberale ideers enorm muligheter.

I anledning vår 10-års feiring føler jeg at det er på sin plass med en spesiell gjennomgang av Liberalerens unike ideologiske posisjon. Jeg vil ta for meg noen mer eller mindre uavhengige problemstillinger som etter min oppfatning vil bidra til å forklare vårt ståsted.

Lars Fr. Svendsens merkelige avgrensning

Lars Fr. Svendsen fra Civita har dratt i gang en offentlig debatt om hva liberalismen er og endelig er hans antologi Liberalisme utgitt. Han fortjener mye ros for viktige bidrag, men det er også på sin plass med grunnleggende kritikk av deler av hans syn. Hovedproblemet er at han foretar en merkverdig og historieløs avgrensning ”mot høyre” samtidig som han åpner opp et meningsløst stort rom ”mot venstre”.

Svendsen mener at en nødvendig forutsetning for å kalle seg liberalist er at man ønsker en begrenset statsmakt. Dessuten må frihet være en grunnleggende verdi med klar ikke-paternalisme og alle mennesker må betraktes som likeverd. Det kan sies mye om hans avgrensning ”mot venstre”, men det får vi ta en annen gang. For nå holder det å si at den åpner for at svært mange kan kalle seg liberalister. Han har således åpnet døren for en diskusjon med størstedelen av venstresiden om liberalismens innhold.

På den andre siden har han satt en klar avgrensning mot anarkismen. Alle med en oversikt over den klassiske liberalistiske idéretningen med hovedsakelig amerikansk påvirkning, vet at debatten om statens størrelse nedad er en av de viktigste kontroversene. Den har skapt stor debatt og av og til også brudd mellom ideologiske allierte. La meg ta de to viktigste eksemplene.

Ayn Rand mente at en minimumsstat var nødvendig. Samtidig mente mange at hennes rettighetsteori hadde den logiske konsekvensen at også politi, forsvar og rettsvesen måtte privatiseres. Hvis rettighetsbeskyttelse er så viktig, hvorfor kan ikke jeg kjøpe det av konkurrerende private selskaper istedenfor å være prisgitt et offentlig monopol? Spørsmålet ble stilt, og mange svarte et rungende ja på det.

Robert Nozicks legendariske Anarchy, State, and Utopia er mest kjent for hans argumenter mot Rawls og en utvidet statsmakt. Den første delen er imidlertid et argument om hvorfor de liberalistiske idéer ville føre til en statsmakt selv om det tilsynelatende ikke var slik. Hans behov for å skrive kapittelet var inspirert av Murray N. Rothbard, en av de mest kjente amerikanske liberalistene, sentral i det meste som skjedde fra begynnelsen av 1960-årene og de neste 30 årene blant amerikanske liberalister. Rothbard var anarkist, men var likevel sentral i stiftelsen av alt Libertarian Party til Cato Institute.

Her bør det rent språklig nevnes at amerikanske liberalister fra 50-tallet begynte å kalle seg libertarianere fordi ordet liberalism der var overtatt av venstresiden. Jeg tror dette er en av grunnene til at en europeisk akademiker som Svendsen naturlig kobler liberalisme mot venstresiden og ikke høyresiden, han er vant til venstreorientert amerikansk litteratur.

Det er uansett klart at såkalte anarkokapitalister er blitt regnet som en naturlig del av den amerikanske liberalistiske idéretningen. Dette lar seg lett forklare ikke bare historiemessig, men også når det gjelder det ideologiske innholdet, og det er her jeg tror Svendsen først og fremst bommer.

Statlig/insitusjonell organisering er ikke en sentral del av de liberalistiske grunnprinsipper, de er et avledet resultat. Målet er å beskytte individet mot overgrep. Liberalister mener at individet har en sfære som andre mennesker ikke har rett til å trenge inn i uten individets tillatelse. Senere i artikkelen skal jeg komme litt mer inn på grensene for denne sfæren og skissere noen begrunnelser, for nå er det nok å slå fast at den eksisterer.

Ut fra dette kommer det sekundære spørsmålet: Hvordan kan dette mest hensiktsmessig oppnår? Skal det være stat og hvor omfattende skal den i så fall være?

Det sentrale for om man er liberalist er ikke et absolutt svar på det sekundære spørsmålet, men om det mer primære synet støttes. Det kan selvsagt være slik at det finnes synspunkter på statens organisering/rolle som med nødvendighet fører til at rettighetene krenkes og således må forkastes. Dette er imidlertid et svært vanskelig praktisk spørsmål som krever en skikkelig debatt, noe som kontinuerlig foregår blant liberalister og som ikke bare kan defineres vekk.

Jeg kan illustrere det vanskelige skillet med bakgrunn i egne, omfattende og varierte diskusjoner om anarki kontra minarki. Det ender som oftest med en enighet om at minarkistene anerkjenner både konkurrerende politi og private domstoler, men insisterer på et statlig monopol på høyesterett. Så fortsetter diskusjonen om hvorfor denne må være monopolistisk og om dette impliserer en verdensomfattende høyesterett med avskaffelse av nasjonalstaten.

Poenget er at skillet ikke er så stort i den store ideologiske sammenhengen. Dette bringer tankene videre til neste punkt.

Liberalisme og sosialisme som allierte og konkurrenter

Det antas som regel at liberalismen og sosialismen er de to politiske hovedmotstanderne. Ut ifra en forenklet høyre-venstre-tankegang fra dagliglivet, kan dette synes som naturlig. Historien og en nærmere analyse viser imidlertid noe annet. Sosialismen vokste frem som liberalismens psykotiske, men svært muskuløse barn.

I tidligere tider var personlig frihet ikke særlig utbredt og det var stor forskjell på folk. Folk ble født inn i et laug og adelen hadde andre rettigheter enn folk flest. Liberalismen var således både en frihetsideologi og en likhetsideologi. Alle mennesker skulle ha de samme rettighetene for å hindre utbytting og overgrep.

Basert på en feilaktig økonomisk verditeori sporet sosialismen av ved å omdefinere liberalismens utbyttingsteori. Det var ikke bare adelen og staten som utbyttet. Det samme gjorde eierne av bedrifter – kapitalistene.

Problemet med deres utbyttingsteori er at den er feilaktig. For å ta et eksempel fra Rothbard. La oss anta at Ola Rik kjøper tømmer for 250 000 kr. Han leier 3 arbeidere for 3 måneder med oppgave å fløte tømmeret til byen. De får 20 000 kr hver i månedslønn. Etter 3 måneder selger han tømmeret for 500 000 kr. Når du trekker fra innkjøpsprisen og lønnen, sitter Ola Rik igjen med 70 000 kr. Ifølge sosialistiske teorier er dette merverdi og at kapitalisten tar dette er utbytting av arbeiderne. Det de glemmer er at Ola Rik bidrar med 3 ting. For det første har han samlet opp penger til å kjøpe tømmeret på forhånd, det kunne også arbeiderne gjort. For det andre får arbeiderne lønn hver måned, mens han ikke får utbytte før senere. For det tredje så tar han sjansen på at han faktisk får solgt tømmeret, d.v.s. risikoen.

Enda viktigere er det enkle faktum at arbeiderne frivillig inngår en arbeidskontrakt. De foretar et valg og eneste muligheten til å hindre dette er å forby dem å ta valg de ellers ville ha tatt. Dette er en grunn til at sosialisme ender opp med statlige forbud.

Hvorfor skal imidlertid arbeiderne velge ”lønnsslaveri” som noen frihetlige sosialister kaller det? Det er to grunner. For det første hindrer det usikkerhet, du vet at du har jobb også i morgen. For det andre er det tidsbesparende å slippe å forhandle lønn og arbeidsvilkår hver morgen.

Et annet skille i forhold til sosialisme og liberalisme er liberalismens grunnleggende individualisme. Hvert menneske blir vurdert etter egne handlinger, også griske kapitalister. Det er ingen tvil om at rike og mektige mennesker begår overgrep. I så fall må de bedømmes og eventuelt dømmes individuelt.

Sosialister anvender i stedet kollektivisme og henvender seg til folks misunnelse. Mennesker har alltid hatt en tendens til å tro at deres egen ulykke eller problemer er en annens skyld. Kombineres dette med en urealistiske lovnader om at de skal få det bedre, så har du politisk dynamitt. For kunnskapsløse mennesker – en naturlig tilstand før og etter at offentlig skole ble obligatorisk – er det lettere å tro på at man kan få mer ved å ta det fra andre – spesielt de som har mye – enn å forstå at den sikreste veien til økt velstand på sikt er å produsere mer.

Noen vil kanskje stusse over at man fortsatt tar sosialismen på alvor. Har ikke historien vist planøkonomiens og sosialismens fallitt? Til det er det tre svar. Jo, dette er delvis riktig. Nei, for sosialistene har rett i at kommunismen i øst var ikke helt likt den sosialismen som de står for. De har forbedret sosialismen og fjernet de totalitære og udemokratiske elementene. Spørsmålet er om sosialismen med nødvendighet vil utvikle seg i en totalitær retning. Jeg tror svaret er ja, men det er ganske komplisert å vise dette.

Det tredje svaret er at sosialismens kjerne er uskadd av historiens dom og aldri har vært truet. Konservative elementer og pragmatiske politikere har aldri klart å true forestillingen om at sosialismen er rettferdig. Å vise at det ikke fungerer i praksis er ikke nok. Mennesker ønsker å tro på en rettferdig verden. Det er viktig å bekjempe urett.

Det er viktig å huske på at det sosialistiske rettferdighetsprinsipp – at alle skal få like mye, at man skal dele med dem som trenger det mest – er dypt forankret i mennesket. Det er til og med en naturlig del av dagliglivet til selv de mest hardcore liberalister. Innen en familie er det en selvfølge at man deler likt og at man tar mest hensyn til de mest sårbare (barnene). De må tas vare på for de kan ikke ta vare på seg selv. I venneflokken er også deling vanlig. Man spleiser på en pizza og ingen grabber til seg mer enn sin del – så sant man ikke har en fat, greedy capitalist pig blant sine venner, selvsagt.

Problemet er når man tar dette lokale, frivillige levesettet og opphøyer det til et påtvunget statlig prinsipp. Det er imidlertid lett å ta med seg det samme rettferdighetssyn inn i det politiske liv. Det er jo en god idé i prinsippet, selv om det ikke fungerer i praksis. Vil de fleste andre hevde!

Liberalismens rettferdighetsprinsipp er kraftfullt og minner svært mye om den opprinnelige sosialistiske tanken. Vi kan formulere det som følger: Enhver har rett til å beholde produktet av eget arbeid og det er utbytting når staten tar menneskers merverdi gjennom skatt og derfor holder mennesker på et eksistensminimum der de trenger å arbeide seg halvt i hjel for å klare å skrape sammen nok til et anstendig liv.

Liberalismens svar på konservatismens utfordringer

Vår rettferdighetsteori er også et godt utgangspunkt for å gi tilsvar til konservativ kritikk. Det hevdes ofte at liberalismen fristiller mennesker fra historien og samfunnet vi lever i.

Vår rettferdighetsteori er en historisk teori. Mennesker eier det de de facto produserer. Dette kan de videreføre gjennom handel eller veldedighet. Brudd på denne frivilligheten skaper en urettferdig fordeling. For å vurdere hvorvidt et menneske har rettmessig rett til en gjenstand, må man vurdere gjenstandens historie i virkelighetens verden.

Liberalismen står således langt unna abstrakte forsøk på å konstruere rettferdighet bak et uvitenhetens slør eller på andre måter skape kunstige teoretiske konstruksjoner.

Liberalismen anklages for å ha et atomistisk menneskesyn og å se bort fra at mennesker vokser opp i et samfunn. Jeg tror dette skyldes de sterke murene vi plasserer rundt individet. For oss er det enkelte mennesket suverent når det gjelder råderett over eget liv. Ønsker jeg å ta en sprøyte og pumpe kroppen min full av heroin eller ren gift for den saks skyld, så har jeg rett til det helt uavhengig av hva verden for øvrig måtte mene om saken. Saken blir ikke bedre at vi pleier å legge til at vi selvsagt har et forbehold. Du må selv eie sprøyten, giften og gjøre det på egen eiendom, eller gjennom en frivillig kontrakt med noen andre som har rettmessig rett på sprøyten, giften og eiendommen. Det virker jo som en human innstilling… Not!

Inntrykket er: Alt er lov, fuck familie, venner og verden for øvrig. Jeg er en øy, uavhengig av alt annet. Så enkelt er det imidlertid ikke. Grunnlaget for denne retten er en dyp forståelse av at alt ikke er lov. Mennesker har en egen sfære som andre ikke har lov til å bryte seg inn i. Dette innebærer retten til å foreta en rekke valg som er kontroversielle og merkelige.

Det liberale poenget er enkelt: Noen er nødt til å bestemme om en handling skal være lov eller ikke, eller påbudt for den saks skyld. Det er enten deg selv eller noen andre som bestemmer hvem du skal ha sex med. Jo mer personlig og fundamentalt et spørsmål er, desto viktigere er det at individet bestemmer. Alternativet er at andre mennesker tar valget for deg.

Det er vanlig å argumentere med at slike spørsmål må overlates til staten for å hindre mennesker i å måtte ta disse valgene. Et enkelt poeng overses. Staten er mennesker. Det er uansett noen mennesker som tar disse valgene. Å overlate vanskelige spørsmål til ukjente mennesker som skal bestemme over alle, innbærer at mennesket fratas retten til å bestemme over seg selv, men har retten til å bestemme over andre, hvilket er perverst. Dessuten finnes det enkle muligheter for mennesker som ikke vil ta et valg. Gi valgmulighet frivillig vekk til andre er én mulighet, kron og mynt en annen.

Selvsagt vil andre mennesker bli påvirket av ens valg. Vi sier ikke og vil aldri hevde at man bare bør drite i hva alle andre måtte mene. Andre mennesker er viktig del av ens liv. Det er merkelig at de samme som hevder at liberalister bare tenker på seg selv ofte samtidig anklager oss for å bare være opptatt av at markedet skal bestemme. Handel er jo en form for sivilisert omgang med andre mennesker. Siden konservative ofte er positive til markedsøkonomi er imidlertid personlige forhold viktigere i denne sammenhengen.

Vi er ikke tilhenger av menneskets selvråderett fordi vi ikke kjenner til menneskers behov for og glede av andre mennesker. Siden dette er så viktig, mener vi tvert om at det er svært viktig med de riktige spillereglene for dette. Konklusjonen er enkel: Alle mellommenneskelige relasjoner må være basert på gjensidig frivillighet.

Selvsagt kan menneskers handlinger skape sorg hos andre mennesker. Det er essensielt å huske på at retten til å såre andre menneskers følelser er en svært viktig rettighet. La meg ta et par eksempler. Gården har vært i slekten i mange generasjoner og foreldre og besteforeldre mener at det viktigste i livet er at tradisjonen videreføres. Lille Jonas har imidlertid mer lyst til å flytte til byen og bli lege. Han har rett til å gjøre dette, selv om det vil såre familien. Per og Silje er kjærester og Per elsker Silje over alt på denne jorden. Silje er derimot blitt glødende forelsket i David. Hun har selvsagt rett til å dumpe Per og satse på en fremtid med David, uavhengig av hvor hardt Per tar dette.

Det siste eksempelet illustrerer et tilleggsargument. Det er reelle motstridende konflikter knyttet til mellommenneskelige følelser. Det er vanlig med situasjoner der noen vil få såret sine følelser eller ikke få det slik de vil i livet. Spørsmålet er ikke om mennesker bør være sin egen lykkes smed. De er sin egen lykkes smed. Hvert menneske må få lov til å ta de valgene som de tror vil gi en et lykkelig liv.

En variant av det konservative argumentet er at siden vi har fått så mye fra andre, har vi en plikt til å gi tilbake.

Det er korrekt at barn får mye omsorg og materielle goder fra sine foreldre. En mor eller fars største glede er ofte å gi sine barn uforbeholden kjærlighet og støtte. Å koble dette til forpliktelser forurenser en av livets største gleder. Dessuten er barnene i en situasjon der de ikke kan si nei til det de mottar og generelt ikke regnes som modne nok til å inngå kontrakt om fremtidige forpliktelser.

Det er også korrekt at vi fødes inn i en situasjon der vi nyter godt av fortidens oppsamling av kunnskap og velstand. Her har vi en variant av arvesynden. Vi er født inn i verden tynget og slavebundet av forfedrenes handlinger. Liberalismen avviser dette synet fullstendig. Vi er født inn i verden frie og uten forpliktelser. Det betyr ikke at vi ikke er heldige som er født på et spesielt tid og sted i verdenshistorien, men dette er en av livets tilfeldigheter som ikke har ideologisk relevans.

Den siste anklagepunktet fra de konservative er at vi vil ha raske og radikale endringer. Det er selvsagt korrekt at liberalister vil ha store politiske endringer. Konservative burde imidlertid forstå at verden består av mye mer enn politikk. Liberalister har stor forståelse for sivile, kulturelle institusjoner og tradisjoners betydning. Vi vil ikke omkalfatre hele samfunnet, bare den politiske delen. Vårt generelle syn om enkeltmenneskets selvråderett slår her inn. Folk får i all hovedsak beholde sitt personlige liv slik det er.

Gradvise og langsomme endringer kan ha sin plass. Noen spørsmål åpner imidlertid for radikale og øyeblikkelige endringer, uavhengig av konsekvensene. For å ta det mest illustrerende eksempelet. Slaveriet i Sørstatene var av en slik art at øyeblikkelig avskaffelse var det eneste riktige, uavhengig av konsekvensene for eierne av bomullsplantasjene, næringslivet eller resten av samfunnet for øvrig.

Det er ikke mange slike saker i Norge, men et par peker seg ut. Verneplikten må avskaffes øyeblikkelig og alle vernepliktige få muligheten til å ta sin hatt og gå på dagen, uavhengig av konsekvensene. Alle som sitter fengslet knyttet til ikke-voldelige narkotikaforbrytelser slik som for eksempel ren smugling, bør også løslates øyeblikkelig.

Når det gjelder generelle endringer så er det liberalistiske synet veldig enkelt. Endringer bør skje så raskt som mulig. Dette betyr selvsagt at det korrekte i en del tilfeller kan være gradvise og langsomme forandringer.

Et eksempel på radikal liberalisme i praksis

La meg imidlertid argumentere for en svært omfattende og rask endring. Alle skatter og avgifter bør avskaffes med øyeblikkelig virkning. Prinsippet er bra, men det illustrerer også noen viktige praktisk-politiske poenger på en god måte.

Det politiske landskapet preges av småendringer. Venstresiden har vært svært gode til å innføre ordninger som er «umulige» å fjerne eller bygge ned. Overføringer til diverse grupper som så blir avhengige av dem og derfor venner av staten. Høyresiden argumenter mot innføringen og blir deretter kjøpt opp av de politiske tyngdelovene og støtter dem fire år senere. Selv mennesker som forstår at overføringssamfunnet skader alle, er skeptiske til redusert offentlig sektor fordi de er redde for at de skal bli de første til å miste sine privilegier mens andre beholder sine.

Mens venstresiden innfører irreversible endringer, pirker høyresiden i detaljer som kan bli endret ved neste valg. La oss derfor se på de praktiske sidene ved å avskaffe alle skatter og avgifter med en gang – selvfølgelig inkl. avskaffelse av selvangivelse og brenning av alle arkivene til skattekontorene.

En konsekvens er at mennesker plutselig får se hvor mye de egentlig har betalt i skatt. Altså må det gjennomføres på en måte som synliggjør dette. En annen konsekvens er at de har fire år til å bli vant til fraværet av skatt og tilpasse seg. De har lang tid til å bli vant til selv å bestemme og velge blant ulike goder. Det skapes en situasjon der det blir svært vanskelig å høyne skattene igjen. All skattlegging innebærer innføring av noe nytt som folk merker i lommeboken.

Nå ser vel folk for seg en kaotisk situasjon med fortvilte mennesker og en offentlig sektor som kollapser. De glemmer imidlertid én ting. Prinsipper gjennomføres i en historisk kontekst. Det er ikke snakk om en håndfull liberalere som sitter med all makt og bestemmer seg for å trykke ”Enter” på tastaturet for å endre alt.

For det første vil det kun bli vedtatt i en situasjon der et flertall av velgerne stemmer for et slikt partipolitisk alternativ. Det betyr både at mange faktisk ønsker å slippe skatt og at det eksisterer en langvarig opinion med støtte for liberalistiske løsninger.

For det andre vil det ikke komme som en øyeblikkelig hendelse. Folk vil ha tilpasset seg en slik situasjon en stund. De tre ukene fra valget til nytt Storting trer sammen vil nok bli hektiske. Statens eksisterende midler vil også gi rom for en gradvis nedtrapping av virksomhet og innløsing av forpliktelser. Oljefond brukes eksempelvis til å betale for pensjonsforplikter.

For det tredje vil staten være sikret en viss inntekt i de påfølgende årene gjennom gradvise salg/privatiseringer av statens eiendommer og virksomheter. Erfaring viser at en tankeløs, feilaktig og alt for hurtig privatisering ikke er særlig bra.

For det fjerde vil mange offentlig ansatte kunne arbeide videre med tilsvarende private yrker. Helsepersonell og lærere vil være dypt etterspurt av private aktører. De som vil slite er de som har hatt uproduktive statlige yrker eller urettmessig trygd. Godt! Slik kan de kanskje begynne å bidra positivt til samfunnet og sitt eget liv istedenfor å være en belastning.

Et siste poeng som er særs viktig. Så raskt som mulig gjelder fortsatt. I en situasjon der liberalister av liberalerens støpning ligger an til å vinne et valg, vil vi ha en betydelig større forståelse for praktiske konsekvenser av et slikt forslag. Dersom man finner ut at bivirkningene vil være for store eller at dette kan føre til kollaps av viktige samfunnsinstitusjoner, vil man selvsagt måtte justere hastigheten og gjennomføre fjerning av alle skatter og avgifter i et annet tempo.

I motsetning til konservative som vil ha 49% skatt når skattetrykket er 50% og har justert rduksjonsmålet til 59% når skattetrykket passerer 60%, har vi imidlertid et klart mål. Avskaffelse av all skatt!

Den liberale demokratikritikk

Jeg er gammel nok til å ha opplevd verden den gang Europa var delt i en del med demokrati og en del med diktatur. I den sammenhengen er selvsagt demokratiet overlegent. Et samfunn der innbyggerne gjennom valg kan kaste sine ledere er å foretrekke fremfor et diktatur.

Hvis man med demokrati mener at alle mennesker skal få lov å bestemme over sitt eget liv, er liberalister svært positive til folkestyre. I praksis er det imidlertid ikke det man tenker på med demokrati. Det er vanligere å forstå demokratiet som et system der menneskene ved hjelp av votering over ulike alternativer bestemmer ved hjelp av flertallsvalg.

Liberalister har store prinsipielle og praktiske problemer med et slikt system. Selve tanken om at flertallet har rett til å bestemme, bryter helt grunnleggende med det liberale grunnsyn. Åpenbare eksempler er de følgende: Nå skal vi samles for å stemme over hvem Bent Johan skal gifte seg med. Nå skal vi stemme over om Bent Johan skal formere seg. Med all respekt: Det har et flertall intet med å blande seg bort i.

Slike eksempel vil nesten alle være enige i. På den andre siden så blander flertallet seg borti begge tilfeller. Ikke med påbud eller forbud, men gjennom subsidieincentiver. Det er fordeler ved å være gift og barn subsidieres ved barnetrygd, skole betalt av andre o.s.v.

Liberalister har en større og sterkere sfære rundt individet. Vi anerkjenner ikke flertallets rett til å bestemme noe som helst over mitt liv. Flertallet har ingen andre rettigheter enn det som de er tildelt av meg. Flertallet har like lite rett til å bestemme over mitt liv som tilfeldig forbipasserende Ola Hansen. Det er ingen prinsipiell forskjell på at 49% eller 51% vedtar noe angående mitt liv.

Hva er forresten et flertall? Moderne social choice teori har klart vist at et flertall ikke eksisterer. Det er ikke mulig til å finne nøytrale metoder for å aggregere et flertall, noe som Arrows teorem viser. Kombinert med Condorcets paradoks (A>B, B>C og C>A) som i virkelighetens verden oppstår med en sannsynlighet på tilnærmet 1 hvis det ikke manipuleres med alternativene, kollapser tanken på at et flertall faktisk eksisterer. Stemmesystemet er faktisk ofte viktigere enn velgernes meninger for å få et visst utfall.

Kanskje ikke alle skjønte det jeg skrev her, men i så fall bør man sette seg ned og lese på egenhånd. Dette er pensum i statsvitenskap grunnfag (i hvert fall den gang jeg tok det), selv om noen av de utledete konsekvensene er mine egne. Det er faktisk slik at man av og til trenger kunnskap for å ha reflekterte meninger. Den kritikken rammer forresten både meningsfeller og meningsmotstandere.

Et annet poeng er knyttet til verdien av en stemme. Du går lykkelig inn i stemmeavlukket og tror at du nå er med på å avgjøre valget! Yeah, right! Du bidrar kun til å avgjøre valget dersom din stemme vipper valgresultatet. Joda, dette har skjedd, i lokalvalg i små kommuner og ved perifere personvalg. Ved for eksempel et stortingsvalg i Oslo er sannsynligheten for at din stemme kan avgjøre valget tilnærmet lik null. Selv om det kan være andre grunner til å stemme, så er muligheten til å avgjøre et valgutfall overhodet ikke en grunn til å stemme.

Dette bestrides ofte av liberalister og da spesielt de som er partipolitisk aktive. Hva om alle tenker slik, er ofte innvendingen. Nei, alle tenker ikke slik, sådan er virkeligheten. Dette bør rett og slett sies veldig enkelt: Liberalister som har tenkt gjennom dette og likevel vil hevde at en enkelt stemme betyr noe ved et Stortingsvalg i Oslo, mangler enten intellektuelle evner eller intellektuell ærlighet.

Det er imidlertid en viktigere konsekvens av dette. Demokratiet er et system der du som individ gjennom valg ikke kan påvirke ditt eget liv i det hele tatt. En femtilapp er mer verdt enn en stemmeseddel, for den kan du i minste kjøpe deg noe. Demokratiet fratar mennesker all individuell bestemmelse over ens eget liv. Dette er selvsagt grunnen til at sosialister snakker så mye om at mer makt må legges under demokratisk kontroll. På den måten sikrer de sitt eget elitestyre på bekostning av individers muligheter til å gjøre noe annet enn det sosialistene liker.

Markedssvikt kontra politisk svikt

Under forrige punkt var jeg til dels påståelig og ufin. Det var helt bevisst. Det er nemlig slik at politikk og ideologi ikke bare handler om meninger og grunnsyn. Det handler faktisk ganske så mye om faktakunnskap om virkeligheten.

Verken markedet eller politikken er perfekt og etter hvert vet man faktisk ganske mye om hvilke svakheter begge systemer har. Selv om jeg og en oppegående sosialist vil være uenig i flere tolkninger, vil vi kunne enes om ganske så mye likevel, rent faktamessig.

Markedssvikt handler om problemer i markedet. Det vil være naturlig for liberalister å fordype seg i dette for å få dypere innsikt i hvordan markedet selv kan bidra til å rette opp sine egne svakheter. Politisk svikt handler om problemer i offentlig sektor. Det vil være naturlig for sosialister å fordype seg i dette for å få dypere innsikt i hvordan offentlig sektor selv kan bidra til å rette opp sine egne svakheter.

Nå er det imidlertid ikke slik politikkens verden er. Liberalister er interessert i argumenter mot det offentlige og sosialister er interessert i argumenter mot markedet. Det virker som propaganda og stemmekrig er viktigere enn innsikt i hvordan ens egen ideologi virker.

Et hovedpoeng er at man aldri kan sammenligne et system med det perfekte Utopia. Markedsløsninger må sammenlignes med en offentlig sektor der feil begås. Offentlige løsninger må sammenligne med et imperfekt marked.

I en artikkel med sterke meninger og bastante standspunkter, er dette stedet for å åpne opp for nyansene. Innse at det er så mye man ikke kan godt nok. Til å innse at det kan finnes gode argumenter for alternative synspunkter.

Samtidig er det plassen for å advare mot politikkens besnærende vesen. Det er ikke tilfeldig at svært mange politisk interesserte liberalister blir mer moderate etter hvert som de blir en del av det politiske systemet. Dels er det viktig for å skaffe seg en politisk karriere, men det er ikke det jeg tenker på her. La meg illustrere det gjennom utenrikspolitikk.

Det er jo mange av oss som er interessert i det som skjer i verden. Ser problemer og vurderer ulike løsninger. De liberalistiske prinsippene er imidlertid ganske enkle i denne henseende. All bruk av skattepenger er galt. All virksomhet på andre menneskers vegne uten deres samtykke er galt. Alt kollektiv medlemskap er galt.

Det liberale svaret på hva skal staten gjøre med situasjon xxx er således svært enkelt: Ingenting! Vi kan selvsagt kjempe for norsk utmeldelse av Nato, FN, WTO og alle andre internasjonale sammenslutninger og for helt åpne grenser uten noen form for handelsrestriksjoner, men det er litt perifert i forhold til den generelle politiske debatten på tv eller i avisene.

”Ingenting” er kjedelig, og de fleste vil oppleve det som lite konstruktivt. Med tanke på teoriene om markedssvikt og politisk svikt, er det en selvfølge at det kan gjøres ting som kan løse problemer. Det er veldig enkelt å peke på en konflikt, en sultkatastrofe eller en diktator og si at dette må fikses. I mange tilfeller er det også slik at en godt utført operasjon kan gjøre ting mye bedre.

Liberalisters rettferdighetssans og sans for rettighetsbeskyttelse uavhengig av landegrenser har for eksempel ført til at mange har støttet ulike militære intervensjoner. Selv om man ser bort fra argumentet om at det er galt å bruke skattepenger på slikt, vil jeg være kategorisk mot dette. Hvorfor?

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter og korte skritt i gal retning. Slike operasjoner – og spesielt de vellykkede – øker troen på statens evner og bidrar til økt statlig makt. Hvordan kan statlig bruk av denne makten på andre områder være galt, liberalister er jo til og med enige i slik makt når det gjelder intervensjoner, vil nok mange tenke.

Selv om man kan tenke seg en god løsning som kan gjennomføres, så må man huske på at dette blir utført av offentlige ansatte. Det er god grunn til å anta at selv en god sak blir kludret til. Dessuten vil en suksess med stor sannsynlighet føre til overmot og påfølgende fiasko. Det gikk jo bra i Korea, la oss forsøke oss i Vietnam…

Et av liberalismens beste øyeblikk var publiseringen av Frederic Bastiats klassiker: ”Det du ser og det du ikke ser”. Handlinger vil ha langsiktige konsekvenser som man ikke ser. Hauker som i dag er skeptiske til Taliban og muslimer, kan takke seg selv. Det var amerikanerne som bygde opp de muslimske fanatikerne, gav dem våpen og hjalp dem til makten. Amerikanerne støttet Saddam Hussein og Irak i en konflikt før de fant ut at de jo var fienden likevel.

Jeg tror at en av de store feilene mange liberalister gjør er å se på de konkrete, kortsiktige politiske mulighetene, istedenfor å se på de langsiktige problemene knyttet til slike handlinger. Jeg tror at en saftig og langsiktig dose med coca-cola, McDonald, amerikansk film og tv-serier, handel og kapitalisme, samt oversettelse av Ayn Rand og Milton Friedman til arabisk vil bidra mye mer til en forandret og bedre verden enn noen bomber og soldater.

Men da kan man jo ikke skryte av at man gjør noe? Nei! Men det er bedre at verden blir bedre enn at man har god samvittighet. Den tredje verden har lidd mye på grunn av statlige løsninger for å tilfredsstille vestlig samvittighet. Kapitalisme virker mye bedre!

Rettigheter kontra nytteargumenter

Hvordan begrunner man det liberalistiske synet. Det skilles ofte mellom rettighetsargumenter og nytteargumenter. Har jeg rett til å bestemme over mitt liv fordi det er en rett eller fordi det er til fordel for verden? Hvor kommer rettighetene fra?

Hvis man ser på de klareste rettighetsteoretikerne som Ayn Rand og Murray N. Rothbard, så er det slik at de vil ha rettigheter fordi det sikrer mennesker muligheten til å leve sine egne gode liv. Liberalismen har alltid vært preget av et samspill mellom disse to retningene, ikke en konflikt mellom dem.

Man kan stille seg spørsmålet om hva som er alternativet til rettigheter som sådan. Da havner man på den sterkestes rett. Rettigheter er stengsler som hindrer andre i å trenge seg inn i sin sfære. Begrunnelsesproblemene for rettigheter er da samme for liberalister som for FNs menneskerettigheter. Styrken med de liberalistiske rettigheten er at de er innbyrdes konsistente og kan gjelde for alle mennesker samtidig. Mine rettigheter krenker ikke dine rettigheter. Andre rettighetsteorier ofrer noen individer til fordel for andre.

Siden mange liberalister hater Kant, så vil jeg trekke frem Nozicks Kant-argument mot skatt. Liberalismen er den eneste ideologien som politisk sett behandler mennesker som mål i seg selv og ikke kun som politiske virkemidler. Gjennom skattlegging brukes noen mennesker som virkemidler for å sikre finansiering av ønskede løsninger.

Jeg er etter hvert kommet til den konklusjonen at liberalismen ikke begrunnes gjennom én kjede av argumenter. Verden er ikke så enkel. Det er snakk om ulike argumenter som griper inn i hverandre. Igjennom hele artikkelen har jeg presentert ulike argumenter for liberalismen som til sammen gir en enhet.

Tanker til slutt

Det er viktig å se det enkelte mennesket. Ethvert offentlig inngrep, forbud, påbud eller restriksjon rammer et menneske. Dette er grunnen til at jeg aldri støtter unntak fra prinsippene. Mennesker kan ikke ofres, det er å bruke dem som virkemidler og det kan bety alt for det enkelte mennesket. Men kan man ikke ofre én for å redde hundre? For å sitere kaptein Jean-Luc Picard: ”Jeg vil ikke gjøre dette til et spørsmål om aritmetikk”.

Jeg vil også benytte anledningen til å trekke frem enkeltmennesker. Du som individ kan gjøre en forskjell. Din innsats og oppførsel påvirker ditt liv og andre menneskers liv. Jeg vil derfor takke Pleym, Bønna og Jakob for innsatsen de har gjort for Liberaleren. Uten oss fire hadde du ikke lest Liberaleren nå.

Jeg tror at Liberaleren har en stor fremtid. Her kan du gjøre en forskjell. Hvis du har en skribent i magen, slipp den ut. Har du en hjemmeside, lag en link. Når vi ber om penger senere i år, så logg inn på nettbanken. La meg avslutte med noen passende historiske ord:

This is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning


Kommentarer

  1. Kanall Utvær | 6. juni 2009 kl 22.29

    Dette var en bøtteskyll. Er du sikker på at det er det du er?
    Det virker kanskje som du er klar for fangstlivet.

    Lykke til med staten!

  2. Bent Johan Mosfjell | 7. juni 2009 kl 00.17

    En konsekvens av å la leserne komme med kommentarer er at det tenderer til å bekrefte at verden er full av idioter som ikke engang er istand til å formulere et argument…

  3. Unknownrebel | 7. juni 2009 kl 05.44

    Dette likte jeg godt. Jeg så det Civitamøtet på youtube hvor boken til Lars Fr. Svendsen ble diskutert. Inntrykket jeg satt igjen med var at det er så uendelig viktig at det finnes «radikale» stemmer i det liberalistiske miljøet. Pragmatikere er da endelig nok av. Stå på, jeg setter ihvertfall pris på innsatsen deres her i liberaleren.

  4. bigboyen | 7. juni 2009 kl 13.08

    Fantastisk artikkel!

    Og positivt å se at du kommer inn på hvordan endringer kan skje, spesielt i forhold til skatt.

    Det som jeg finner vanskelig er hvordan det vil være mulig å få et liberalistisk styre gjennom valg. For som du sier, du vinner ikke mange stemmer på å si at du ikke vil gjøre noe. Og på mange saker er svaret fra liberalister at det her vil vi ikke gjøre noe med. Og det er et vanskelig budskap å selge siden stort sett alt av mennesker er rettferdige i ord, og forventer at andre skal handle (for vi er jo så bortskjemte at vi ikke gjør det selv).

    Jeg har alltid sett for meg at et liberalistisk styre vil komme utfra en statlig kollaps. Det er når statens utgifter blir for store og mindretallets vilje til å slave for flertallet at vi får se et liberalistisk samfunn. Altså ikke gjnenom valg, men gjennom en nødvendighet.

  5. Konrad | 7. juni 2009 kl 18.10

    Oyh! Dette var langt og interessant.

    Selv er jeg ikke tilhenger av noen ideologi, og synes det er mer interessant med små sannheter enn med STORE løsninger. Det er selvsagt interessant å forsøke å avgrense definere hva liberal/liberalisme er, men det behøver ikke bety at man forplikter seg til alle bitene i denne store helheten. Kanskje er det mer interessant å se på enkeltdimensjoner i det store, f.eks. overvåking av sakesløse enkeltindivider i «den gode hensikt» eller «for sikkerhets skyld». Spenningen mellom demokrati (flertallsstyre) og individuell frihet er et viktig (kanskje det viktigste) tema.

    Markedssvikt er et typisk tilfelle der individuell frihet må vike når skadevirkningen for tredjepart er store. Derfor er det ikke fritt frem å bygge så stygt hus man vil eller forurense den felles luft, det er slett ikke illiberalt å legge begrensninger på utslipp eller husbygging.

  6. - O. | 8. juni 2009 kl 07.49

    Meget reflektert, men gir meg dessverre assosiasjoner til tilsvarende ideologiske utlegninger på motsatt fløy – man ser at artikkelforfatteren antagelig lever i virkeligheten, men ikke lar det begrense hans ideologiske utfoldelse.

    Hva er forresten en bøtteskyll? Måsi at jeg ikke evnet å assosiere dette med noe av denne artikkelen, som tvert imot var temmelig tørr.

  7. Sørlending | 8. juni 2009 kl 16.31

    Bra artikkel, og det er forfriskende med en representant for den virkelig radikale liberalisme i Norge, sjøl om jeg ikke er tilhenger av dette. Ikke minst er antiintervensjonisme sterk mangelvare på den norske høyresida, inkludert de mer eller mindre liberalistiske utgavene av denne.

    Men den avgrensninga som du du kritiserer at Lars Fr. Svendsen har gjort mot anarkismen, er jo ikke heilt uvanlig blant amerikanske libertarianere også. De skiller gjerne mellom «classical liberalism», som er det folk som John Lock, Thomas Jefferson o.l stod for, og «libertarianism». «Libertarianism» bygger på de klassiske liberalerne, men har også tatt opp i seg inflytelse fra en del anarkistiske tenke fra midten av attenhundretallet og framover.

    Litt av problemet er jo hvordan en skal oversette de amerikanske begrepene til norsk. «Libertarian» kan oversettes til libertarianer eller liberalist. Det siste er kan hende vanligst, men jeg synes nok at liberalist er et videre begrep som også må omfatte en del som ikke er radikale nok til å kunne kalles libertarianere.

    Eller kan det jo nevnes at mange, kanskje de fleste, libertarianerne i USA ikke regner seg til verken høyre- eller venstresida, men ser på seg som stående ortogonalt på den tradisjonelle politiske høyre- venstreaksen, og i opposisjon til det de kaller «statism».

    Så jeg er kanskje ikke enig at problemet egentlig at Svendsen avgrenser for mye mot høyre og for lite mot venstre.

    Når Svendsen sier i Morgenbladet, http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090529/OBOKER/275081106 , at ei blanding av liberalisme og sosialisme er en «ideologisk spagat» så kan det jo være verdt å nevne at dette er en både historisk og geografisk nokså vanlig variant av liberalisme som blir kalt for sosialliberalismen. Det er rett nok ikke den samme liberalismevarianten som Liberaleren står for, men den har vært representert i Norge i over hundre år, kanskje særlig i partiet Venstre, sjøl om de har gått litt til høyre de siste åra. Og mange av de største liberale partiene i verden er sosialliberale, f.eks. de liberale partiene i Storbritannia og Canada. Dette er jo også ei viktig retning i et ikke heilt ubetydelig parti i USA kalt Demokratene.

    Så hvor en vil dra venstregrensene for liberalismen kommer nok an på om en vil innkludere sosialliberalismen eller ikke. Det er jo blant annet pga. dette at begrepet libertarianisme blei tatt i bruk i USA.

  8. Liberalisme på norsk | Liberaleren | 10. juni 2009 kl 08.32

    […] er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Liberalerens grunnlegger Bent Johan Mosfjell har omtalt Svendsens avgrensninger i boken for “merkelige”. Kategori(er): Kort […]

  9. Arild Holta | 11. juni 2009 kl 20.29

    Undrer litt over om det var mange som ble klokere av dette…

    Mulig Mosfjell overvurderer kunnskap?

    Et individ i en liten urbefolkningsgruppe i Amasonas som har fanget et lite dyr, som han skal ha til middag, kan si:

    IKKE RØR; DEN ER MIN, _FOR_ JEG BEVIRKET FANGSTEN.

    Selv en femåring skjønner dette:

    IKKE RØR; DET ER MIN TEGNING, _FOR_ JEG TEGNET DEN.

    Dette kalles liberalisme, eller helst: Libertarianisme:
    bestemmelsesrett «av» mitt «av» bevirket

    Mine valg gir meg og mitt.

    Ikke individuelt valgte herskere benekter virkligheten: MEG, MITT.

    De behandler meg som seg og mitt som sitt.

    Sagt på en annen måte: Det bryter naturlige og LOGISKE (menneske)rettigheter.

    Da er jeg ved et annet poeng:
    Man bør «jakte» mer på LOGIKK enn på KUNNSKAP.

  10. Floken i nettet: Valgfloke 2009. Del 2: De helt uaktuelle partiene | 1. september 2009 kl 22.38

    […] oppfatter liberalismen – i likhet med kommunismen – som en ideologi utenfor de demokratiske spillereglene. Demokratiet aksepteres som en slags nødløsning; når man ikke har det systemet man helst vil ha, […]

  11. Liberalistisk gründer fyller 40 : Liberaleren | 25. januar 2011 kl 13.02

    […] Liberalerens lesere med lange artikler og grundige politiske resonnementer, noe artikkelen “Den radikale liberalismen” viser. Å være libertarianer innebærer ofte å banne i den sosialdemokratiske […]

  12. » Sprikende og inspirerende liberalismesamling | 7. september 2012 kl 13.17

    […] som det ikke er foretatt en tilsvarende grensesetting mot venstre (dette er også understreket i Bent Johan Mosfjells anmeldelse av boken). Det er brukt veldig mye tid på å finne ut hva liberalisme er — en positiv […]

  • Dagens sitat

    I thank God I was raised Catholic, so sex will always be dirty.

    — John Waters
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter