I forkant av et valg

av | 15. juli 2009 kl. 22.25 | 7 kommentarer

er det viktig å huske på at det finnes et alternativ til politikk. Jeg vil gjerne trekke frem et sentral argument i den anledning.

I et samfunn finnes det noen institusjoner og oppgaver som er svært viktige for velstand og lykkelige mennesker. Det er nødvendig med lover som beskytter innbyggerne og deres eiendom, likeså håndhevelse av disse lovene. En velfungerende infrastruktur med f.eks. veier, elektrisitet og kloakk er sentralt for et moderne samfunn. Barn trenger å lære grunnleggende ferdigheter og noen trenger å lære betydelig mer. Ved sykdom trengs skikkelig behandling og når alderdommen trenger på, behøver man institusjoner for å sikre en verdig og meningsfull siste del av livet. Listen over nødvendige oppgaver som andre mennesker må skaffe til veie for at ditt liv skal bli godt, kan selvsagt gjøres mye lengre. Det er imidlertid slik at mennesket ikke er en øy, men er avhengig av andre menneskers innsats for å sikre seg et virkelig godt liv.

Det finnes to grunnleggende ulike metoder for å sikre at slike goder blir produsert. Det finnes en desentralisert metode der hvert individ produserer det vedkommende tror at andre er interessert i å kjøpe. Disse produktene omsettes deretter på et marked der mennesker bytter til gjensidig glede og fordel.

Alternativet er en sentralisert metode der politiske insitusjoner bestemmer hva som skal produseres, kommanderer mennesker, tar fra dem som produserer og gir til dem som ikke bidrar. Tanken er at det er bedre med en helhetlig plan for samfunnet enn å overlate fremtiden til summen av menneskers individuelle, frivillige valg.

I praksis er alle eksisterende samfunn en miks av de to systemene, kampen står om blandingsforholdet. Liberaleren og andre liberalister kjemper for å endre blandingsforholdet i retning mer marked og mindre sentralmakt. Det er imidlertid slik at så lenge man ikke velger kun markedsbasert produksjon, blir politikk en nødvendighet.

Det er mange svakheter ved politikk, men i forkant av en valgkamp er det på sin plass å minne om en. For å skaffe politiske stemmer og innflytelse må man drive poltisk påvirkning, langsiktig idekamp og kortsiktig valgkamp. Spørsmålet er hvilke grupperinger som har et fortrinn i denne kampen, de som ønsker mer politikk eller de som ønsker mindre politikk?

Det kan nevnes at løfter om stemmer gis til konkrete velgergrupper som mottar en stor sum, mens løfter om skattelette spres ut til alle, med en liten sum til hver. Det gir løfter som gir mer politikk større gjennomslag enn løfter om mindre politikk.

Jeg har imidlertid lyst til å peke på en annen grunn til at de som kjemper for mer politikk har en klar fordel.

Jeg har sommerferie og rydder i gamle papirer, noe kastes og noe beholdes. Jeg har arkivert en god del papirer fra FRIdemokratenes forsøk på å etablere et liberalistisk politisk parti i 1995, det bredeste forsøket hittil i norsk politisk historie. Et forsøk som var helt mislykket.

Jeg fant også et avisklipp fra Universitas 29. april 1998. Om sosialisme. Der skrives det følgende om Internasjonale sosialister (IS), en av de mer plagsomme og aktive sosialistiske grupperinger:

«De er sanne idealister som avser 4 prosent av bruttoinntekt eller betaler 130 kroner av studielånet i måneden, for at organisasjonen fortsatt skal bestå.»

Mitt hovedpoeng er at venstresiden har et enormt ressursmessig overtak. Jeg har prøvd å innkreve solidarisk kontingent fra liberalister i en drøy tiårsperiode i en rekke ulike organisasjoner. Det er ingen tvil om at givergleden er svært lav. Likeledes er det liten tvil om at viljen til å virkelig stå på arbeidsmessig for saken også er svært lav sammenlignet med hva som er tilfellet på venstresiden.

La meg dra en historisk parallell. Da FRIdemokratene stilte til valg i 1995 hadde man et samlet budsjett på ca 100 000 kr, alt for lite til en politisk oppstart. Hvis alle de betalende medlemmene i FRIdemokratene hadde betalt et beløp tilsvarende det ISerne gir, ville man hadde et budsjett på ca 2 millioner kr. Hvis man i tillegg regner inn alle støttespillerne som valgte å ikke betale i det hele tatt, ville nok beløpet fort blitt 3-4 millioner.

Med en slik økonomi hadde det vært realistisk med et annet valgresultat i 1995. Det er forskjell på null medieomtale og ha råd til to dobbeltsider i VG hver dag de to siste ukene før valget (mener ikke å si at det ville vært riktig bruk av pengene). Og med de ressursene og realistiske muligheter, ville nok flere hoppet på FRIdemokrat-toget.

Våre ideer har et skikkelig handikap i den politiske kampen. Det er en av grunnene til at vårt mål bør være fravær av politikk. En visjon om et sivilisert samfunn der mellommenneskelige forholdet er basert på frivillighet og ikke statlig tvang.


Kommentarer

  1. Voodoo-king | 16. juli 2009 kl 04.38

    Bent Johan Mosfjell skriver :

    Det kan nevnes at løfter om stemmer gis til konkrete velgergrupper som mottar en stor sum, mens løfter om skattelette spres ut til alle, med en liten sum til hver. Det gir løfter som gir mer politikk større gjennomslag enn løfter om mindre politikk.

    Utvider en dette perspektivet litt blir det lett å se at med fravær av et topartisystem blir det svært vanskelig å få flertallet med på markedsbaserte løsninger. Mange som egentlig ønsker mindre stat, lavere skatter, færre reguleringer kan lett bli fristet over på feil side når «valgfriheten» blir stor nok. Med en stor nok salat vil det for de aller fleste være et parti som gir akkurat deg og de som deg støtte.

    Det er åpenbart at den politiske strukturen i norge gjør sosialdemokratiet evig, men for dem som virkelig ønsker mer marked, lavere skatter, færre reguleringer blir det meningsløst å bale med småpartier som høyre og venstre. Disse bør presses under sperregrensen.

  2. O.E. Dørum | 17. juli 2009 kl 11.48

    Ha ha… hørte du? Sperregrense! ha ha…

  3. Pleym | 17. juli 2009 kl 11.52

    Voodoo-king, FrP er vel kanskje det av de større partiene som har størst andel «anti-stemmer», dvs at det er en større andel av velgerne som aldri kunne tenke seg å stemme på dette partiet, enn tilsvarende for andre partier. Nr. 2 på listen tror jeg er KrF.

    Så skal du få til endringer må du nok ha med hva du kaller småpartier.

  4. Voodoo-king | 18. juli 2009 kl 19.53

    Norge er et special case, men er ikke dette også en konsekvens av mangel på et topartisystem, det finnes bare to sider, et ark har bare to sider samme hvor mange ganger en snur og vender på det, ville FRPs andel av anti-stemmer stige eller synke når det ikke lenger er alle mot FRP men AP mot FRP manifestert gjennom klimaforliket, religion er ikke lenger det som splitter, klima har overtatt den rollen og hva skal en med venstre når deres drøm borgerlønn jo er kommunisme. Noen må snu arket mer enn to ganger før de finner ut at arket bare har to sider..

  5. Arild Holta | 20. juli 2009 kl 18.51

    Liberalister som ikke betaler for liberalisme og kapitalister som ikke betaler for kapitalisme, er nok, pent sagt, dumme i hodet sitt.

    På tyve år kan de betale seg ut av den kvelende fellen maktstaten er. Det er jo en fantastisk invistering om de vil ha frihet eller bare fylle pengebøkene enda mer.

  6. Pleym | 20. juli 2009 kl 19.17

    Det er jo en kjent sak at kapitalister vil beskytte seg mot kapitalismens særtrekk: Konkurranse i et fritt marked.

  7. Voodoo-king | 21. juli 2009 kl 02.31

    Den meste effektive måten for dem som har kapital til å beskytte seg mot konkurranse fra dem som ikke har kapital på, er jo selvsagt å skatte arbeid og konsum hardt slik at kapital akkumulasjon bare blir mulig for dem som allerede har kapital..

    På denne måten kan en opprettholde en stor arbeidstokk som lever fra hånd til munn og blir tilbudt mange middelmådige tjenester gratis.

    Ingen nød ingen uro ingen revolusjon ingen kapitalisme, hva som står igjen er evig sosialisme.

    Veien ut er alternativet ingen ønsker..

    Noen frykter free riders, andre ønsker å opprettholde hierarkiet i størst mulig grad.

    Tanken er at dem som ikke ønsker omveltning eller skjønner at status quo er bedre betaler for eller på andre måter bidrar til at stabiliteten opprettholdes.

    Det er en god ide å opprettholde demokratiet, en enda bedre ide er å ikke gi staten anledning til å bruke tvang til å samle inn skatter og avgifter. Det er fullt mulig å finansiere statens kjerneoppgaver med bare frivillige bidrag.

    Om tvangen forsvinner står en igjen med frihet.

    Om hierarkiet forsvinner står en igjen med likhet.

    Desverre er dette hva ingen ønsker, inntill videre kan derfor rettferdighet best emuleres med kapitalisme, mindre stat, lavere skatter og færre reguleringer.

  • Dagens sitat

    By the time a man realizes that maybe his father was right, he usually has a son who thinks he’s wrong.

    — Charles Wadsworth
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter