Vi må lete etter småpartiene
Til tross for at Stortinget har styrket NRK-plakaten og dermed NRKs ansvar med å slippe til politikere med lav oppslutning, er det lite som tyder på at NRK vil følge opp vedtaket som Stortinget fattet i mai måned.
Trond Giske skryter av vedtaket i en pressemelding som ble sendt ut 29. mai 2009.
I valgsatsingen som NRK presenterer på internett, er det lite som tyder på at småpartiene har blitt tatt inn i varmen. Unntaket er Rødt som får være med på partilederutspørringen og partilederdebatten.
NRK-lisensen er en skatt på lik linje med andre skatter. Gjennom denne skatten blir politikere i små parti tvungen til å betale for et tilbud som i realiteten sørger for at de små forblir små.
Kringkastingsavgiften er en lovpålagt offentlig avgift, som den som har fjernsynsmottaker er pliktig å betale. Plikten til å betale kringkastingsavgift er uavhengig av hvilken fjernsynsmottaker du har, og hvilke kanaler du velger å se på.
Valgkampdekningen til NRK er et godt argument for å privatisere institusjonen som er maktelitens bestevenn.
Kommentarer
Skriv en kommentar
Støtt kampen mot DLD økonomisk!
“Valgkampdekningen til NRK er et godt argument for å privatisere institusjonen som er maktelitens bestevenn.”
Uenig i det, fordi det reelle problem er at NRK i dag hverken er “fugl eller fisk”, privat eller offentlig. Når NRK og Stortinget allerede har tatt det steg de har tatt ved å gi NRK noe i nærheten av full redaksjonell frihet til å utforme egen valgdekning, kan man sant nok spørre seg: Hvorfor ikke privatisere hele institusjonen? Om man skulle gjort dette, mener jeg en bedre løsning ville vært å oppløse NRK i stedet for å overlate det til private, fordi sistnevnte ville være en unødig inngripen i markedet.
Imidlertid er jeg som konservativ tilhenger av en offentlig kringkastingsinstitusjon, ikke minst fordi et plutselig brudd med dette nå ville være et uholdbart brudd med den lange linje som har vært fulgt helt siden Stortinget besluttet at Norge skulle ha et slikt kringkastingsmonopol. Utviklingen av NRK de seneste tiår har ikke fulgt en tilfredsstillende utvikling i tråd med “forandre for å bevare”-prinsippet. Uten at jeg vet hvilket stortingsvedtak som har vært retningsgivende, kan NRK nå åpenbart selv beslutte hvilke partier som skal delta i utspørringene og partilederdebatten, hvilket utvilsomt påvirker valgresultatet (at det er slik, er et symptom på svakhetene ved “demokratiet” i dagens form).
Til tross for alle ARK-tendenser i NRK som i større grad enn i dag fantes før 80-tallets liberaliseringer, vil jeg påstå at NRK rent strukturelt var mer uavhengig da enn NRK er i dag. Per Øyvind Heradstveit gikk i allianse med Ap bl.a. ved valget i 1965, men det lyktes som kjent ikke. Partilederdebattene den gang omfattet, etter hva jeg forstått, også de fleste småpartier. Man kan jo spørre seg om hvordan dagens politiske situasjon ville vært seende ut dersom Anders Langes Parti ikke hadde fått slippe til ved denne debatten i 1973.
Sekundært burde NRK iallfall kun ta med stortingspartiene i debattene, og ikke favorisere noen av de partier som har vært ute av Stortinget i fireårsperioden. I dag favoriseres Rødt i stor grad, ikke bare i partilederdebatten, men også i stor grad ellers. (Her henviser NRK til “journalistiske kriterier” på spørsmål fra meg på Twitter, men man lukker øynene for at disse kriterier sementerer tidligere urettferdig favorisering av partier.)
Spesielt er jeg kritisk til den manglende omtale Kystpartiet får, også fordi Kystpartiet har syv år bak seg på Stortinget (det resterende år som Tverrpolitisk Folkevalgte), mens Rødt (RV/AKP) har ingen, derimot RV (1993-997) (altså lenger tilbake). Jeg er enig i at oppslutningen om Rødt i antall personer på landsbasis er en god del høyere enn Kystpartiets, men dette er egentlig irrelevant fordi valgordningen er basert på at fylket er valgkrets. Kystpartiet (Nordland og Troms) ligger ved dette valget ikke veldig mye dårligere an enn Rødt (Oslo og Hordaland) til å kapre distriktsmandater, og med samme omtale som Rødt tror jeg partiets sjanser ville vært vel så gode som Rødts.
Et annet medierelatert demokratisk problem er at det trolig svært få ganger tidligere har vært fremmet flere grunnlovsforslag enn i denne fireårsperioden (25). Mange av disse er svært omfattende og inngående, og burde utvilsomt blitt diskutert ved stortingsvalget, slik Grunnlovens intensjoner i § 112 er. NRK burde f.eks. i det minste erstattet Petter Schervens skråblikkprogrammer med en serie som gjennomgår alle 25 grunnlovsforslag og utspør samtlige toppkandidater om hvordan de vil stille seg. En del av forslagene oppfatter i hvert fall undertegnede som grunnlovsstridige i henhold til § 112, mens andre fortsatt er dyptgripende (f.eks. Dok 12:14 (2007–2008) om oppløsningsrett og investitur. Et tilsvarende forslag har fått over halvparten av stemmene tidligere, hvilket alene burde være grunn nok for mediene til å ta det opp).
Å spørre kandidatene om hvordan de stiller seg til grunnlovsforslagene er i det minste essensielt – det er i henhold til norsk statsskikk faktisk velgerne som indirekte skal styre hvordan Grunnloven skal endres, og ikke partigruppene med sine innpiskere. Om kandidatene voterer annerledes enn annonsert, er det ifølge professor Trond Nordby brudd på Grunnloven (http://www.klassekampen.no/49682/mod_article/item/null).
Mange av de senere års grunnlovsendringer og også noen av dem som skal voteres over i neste stortingsperiode, fremstår for meg som forhastet og lite gjennomarbeidet. Enda verre er at de to forslag som foreligger om endring av § 93 i Grunnloven, vil, dersom de blir vedtatt, påvirke konstitusjonens forhold til folkeavstemningsinstituttet på en måte som vil bety et brudd med snart to hundre års sedvane. Det er bare flaks at Stortinget ennå ikke har klekket ut forslag som vil bety f.eks. en enda mer direkte trussel mot nasjonalstatlig integritet (jf. Straffelovens § 83). (Se i den sammenheng Peter Ørebechs definisjon av en stat: http://www.veoh.com/collection/grunnloven/watch/v346700qt9QH89k, som viser at fra og med EU-grunnlovens/Lisboa-traktatens ikrafttredelse vil [folkerettslig?] statlig suverenitet opphøre.)