Fangeleiren DDR – der håpet ble stjålet
Idag er det 20 år siden borgerne av Berlin kunne våkne opp til en by der den 28 år gamle muren ikke lenger spilte noen praktisk rolle. Idag er mange opptatt av å “nyansere” synet på både Muren og DDR-regimet.
Det var ca kl 1900 at Günther Schabowski, på spørsmål fra en italiensk journalist om reisereglementet, kunne fortelle at alle DDR-borgere når som helst kunne krysse grensen. På et oppfølgningsspørsmål sa han at det nye reglementet gjaldt i samme øyeblikk.
Selv om utkastet til reglement ikke bare hadde begynt på vedtaksveien i DDR-ledelsen, og slett ikke skulle gjelde på den måten Schabowski hadde sagt, var katten ute av sekken. Egenlig skulle man fortsatt søke om utreisetilladelse, og man måtte ha pass. Men kun en fjerdedel av DDR-borgerne hadde pass. Også i Norge er det praktisk å ha pass for å kunne reise utenlands. Det passfrie Europa ble innført flere år efter Murens fall. Kun i Norden har folk hatt mulighet til å reise passfritt det meste av tiden efter 2.verdenskrig. Så reglene var egentlig ikke så spesielle. Bortsett fra når man vet at formålet var å forhindre DDR-innbyggerne i å rømme sitt eget land for å slippe unna regimet.
Da Berlinmuren ble reist i august 1961 var det for å hindre at DDR skulle bryte sammen. Helt siden Tyskland ble delt i 1945 og to nye stater ble etablert i 1949 var det klart at folk foretrakk det vestlige parlamentariske demokratiet Tyskland fremfor det østlige “folkedemokratiet” Tyskland. Alle unge, velutdannede fortsatte å flykte vestover fra DDR i strie strømmer. Allerede de første dagene efter at freden kom i 1945 begynte sovjetiske tropper å demontere industrianlegg og alt annet de mente å ha bruk for, og flytte dette østover. Walter Ulbrichts regime kunne bare overleve på grunn av kontroll, frykt og terror mot egne innbyggere. Forutsetningen for å overleve var det store antallet sovjetiske soldater – og ideologisk hegemoni. Så lenge det var lov å jobbe i vest og bo i øst gikk det enda an å holde ut. Men jo mer regimet strammet til, jo mer fristende ble det å rømme vestover. Da Stalin døde i 1953 håpet alle på lettelser. Men Ulbrichts regime annonserte 10% “produktivitetsvekst”, noe alle forstod at i realiteten betød lønnsnedgang. Det kom til åpent opprør mot regimet. Ulbricht og hans kommunister kunne ikke berge seg selv, og måtte ha hjelp av sovjetiske tanks.
Når det ikke var mulig å sikre folkelig oppslutning om regimet og ideologien, og heller ikke å skape en levestandard som fikk folk til å bli, måtte de holdes på plass med makt. Det politiske systemet holdt allerede folk nede. I tillegg måtte de altså holdes inne. Innesperret. Derfor ble Muren bygget. Ikke for å holde “fascistene” og vestlige ideer ute, men mest av alt for å holde innbyggerne i DDR inne (i eget land). Der andre folk undertrykket av kommunistiske regimer hadde valget mellom å bli i eget land og rømme til andre, ukjente land – kunne østtyskerne rømme til et annet Tyskland. Murens byggmester var Erich Honecker.
I en ny bok om Berlinmuren skriver forfatteren at fra det øyeblikket Berlinmuren ble reist var det ikke bare fluktmuligheten Ulbrichts regime fratok folk, men selve håpet. Når man ikke kunne håpe på å oppleve friheten, måtte man bare gjøre det beste ut av det der man var. Altså i DDR.
Regimet der du ikke kunne velge dine politiske ledere selv, og ikke si din hjertens mening om dine ledere, og heller ikke forbedre din egen levestandard i særlig grad – og heller ikke reise og lære nye land og folk å kjenne, måtte du fylle tiden med noe annet. DDR-diktaturet fylte sine undersåtters hode fra vugge til grav. I offentlige barnehaver og skoler ble den oppvoksende slekt indoktrinert. Staten hadde behov for både menn og kvinner i produksjonslivet. På fritiden var innbyggerne med i ulike organisasjoner som skulle gi dem annet å tenke på enn frihet. Kultur var ensbetydende med sosialistisk indoktrinering.
DDR var de lydiges paradis. Så lenge du fulgte med strømmen og visste hvilket vokabular du kunne bruke når, var du sikret sosiale goder, bosted, utdannelse og arbeidsplass. Du var sikret fritidssysler til en billig penge. Du trengte ikke å løse døren til hjemmet ditt, for det fantes intet av fordi for noen å stjele. Det viktigste, den personlige friheten og alle deler av den, var allerede stjålet. Fra alle sammen. Men hvis du hvisket noe som helst om din lengsel efter frihet sto STASI-informanter klar til å angi deg til regimet. Da var det slutt på tryggheten i fangeleiren DDR. Da havnet du i fangeleirens isolat – eller verre, i torturkamrene eller foran eksekusjonspelotongen.
Taylor skriver i ovennevnte bok at DDR-regimet var økonomisk bankerott lenge før Muren falt. Men på grunn av store lån fra Vest-Tyskland, kjempet frem av Bayerns fremste politiker Franz-Josef Strauss, overlevet Erich Honecker, Erich Mielke og de andre enda noen år. Dessuten var regimets fremste handelsvare DDRs egne systemkritikere. Politiske dissidenter ble fengslet, og så solgt til Vest-Tyskland. Slik skaffet kommunistene seg hardt tiltrengt kapital. Men før DDR-statens førtiårsjubileum 07.oktober 1989 var det klart for makthaverne at bare dramatisk senket levestandard kunne berge regimet. Det var like klart at et hardt presset folk ikke ville godta enda mer vareknapphet.
Da regimets egne partifunksjonærer under jubileumsfeiringen ba Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov om å redde dem, var det åpenbart for alle at det var slutt. I juni hadde Ungarn klippet hull i Jernteppet. Hele høsten rømte DDR-borgere vestover via Ungarn og Tsjekkoslovakia. Gorbatsjov gjorde det klart på et toppmøte i Warszawapakten (den kommunistiske militæralliansen) at Sovjetunionen ville la hvert land velge sin egen vei. Sovjetunionen hadde nok med egne problemer.
Efter jubileumsfeiringen ble Honecker avsatt. Samtidig som såkalte reformkommunister begynte skadebegrensningene vokste trykket nedenfra – og utenfra. I Polen og Ungarn hadde kommunistregimene falt. Fra Sovjet var det altså ingen hjelp å hente. 04.november demonstrerte østtyskere i hopetall i hjertet av Øst-Berlin. Den nye lederen, Egon Krentz og hans folk, lette desperat efter løsninger. Den mest ytterliggående løsningen var altså å la Muren falle. Ikke bokstavelig talt, men gjennom mer liberale reiseregler. Takket være Günther Schabowskis forsnakkelse på pressekonferansen om kvelden 09.november ble Muren åpnet – ikke umiddelbart – men i løpet av kvelden.
Fordi grensesoldatene ikke hadde fått – og heller ikke fikk – klare beskjeder (hvordan kunne de, når det var en forsnakkelse?) tok det 3 – 4 timer før Muren i praksis ble åpnet. Men før midnatt var alle grenseoverganger åpne.
Er det rimelig å “nyansere” bildet av et regime som bokstavelig talt måtte mure sin befolkning inne? Er det urimelig å påpeke at den tryggheten som fantes i DDR kan sammenlignes med tryggheten i en fangeleir? Er det urimelig å påpeke at jobbene i DDR var uten realøkonomisk fundament?
20 år med økonomisk bistand fra vest til øst i det samlede Tyskland viser hvor mye ute og kjøre Østblokkens tidligere utstillingsvindu faktisk var. At DDR var det mest “fremgangsrike” landet økonomisk sett i DDR sier sitt om hvor ille det måtte være i resten av landene bak Jernteppet.
Jeg ser ingen grunn til å nyansere DDR-regimet. Men så er jeg da heller ikke sosialist.
Kommentarer
Skriv en kommentar
Støtt kampen mot DLD økonomisk!
Hvis Datalagringsdirektivet blir norsk lov blir det vel snart DDR her også. “Hjelpe”apparatet er jo ganske DDR-aktig allerede, når foreldre må lyve til barna så de ikke blir angitt gjennom skolen om de liker å røyke seg en joint eller har andre uvanlige ting de driver med.
Hvis man skal lære noe av historien er det vel en forutsetning at man har kjennskap til flere sider ved den. Å nyansere historien er både vel og bra i mine øyne, så lenge det man kommer fram til er sant. En ensidig historieskriving er vel noe man faktisk forbinder med disse gamle autoritære regimene.
Når det kommer til DDR, så er det jo klart at det var et diktatur, og det er det ingen som trekker i tvil, uansett hvor mye man nyanserer. Likevel kan det vøre interessant å lære mer om hvordan dagliglivet var, hvordan folk oppfattet regimet, og hvordan folk oppfatter tiden etter murens fall kontra tiden før. Man kan nok lære mye av DDR, på både godt og vondt.
Enig i at det er interessant å høre hvordan det var der.
Når folk romantiserer den sosiale tryggheten etc er det viktig å sette dette inn i riktig sammenheng. Overvåkningen, fengslingen, torturingen og henrettelsene.
[...] DDR-borgere vestover via Ungarn og Tsjekkoslovakia. Gorbatsjov gjorde det klart på et toppmøte i Warszawapakten (den kommunistiske militæralliansen) at Sovjetunionen ville la hvert land velge sin egen vei. [...]
Helt enig med Pleyms påpekning. Å si at man må nyansere fordi folk hadde jobber i DDR (jobber i en kunstig og miljøforurensende industri uten realøkonomisk fundament, med andre ord jobber som bare var en ansvarsløs illusjon som måtte kollapse før eller senere og bare innebar å skyve utgiftene over på de som kom senere) er feil. DDR var et menneskeforaktende, kriminalt og totalitært diktatur, ingenting annet. DDR var organisert kriminalitet. Det er alt for lite fokus på det helt grunnleggende, når skolebarn ikke vet hva Stasi var og DDR-romantiserende dingeldangel selges overalt i Berlin. Det tredje rike var kanskje den stat i verden i sin tid med størst sosial trygghet, jobber og velstand for flertallsbefolkningen (i motsetning til DDR med en realøkonomisk forankring). Hvor ofte ser vi det brukt som argument for “nyansering”? Selges det tredje rike-effekter på turiststedene i Berlin?
Ang. jobbene i DDR og de som klager over å ha mistet dem: Det er ofte gammelkommunister som fikk lønn fra staten for å overvåke sine medborgere som nå sutrer over å være arbeidsløse. Jeg ser ingen grunn til at folk som jobbet for Stasi eller tilsvarende forbryterorganisasjoner har noe krav på en jobb. Litt arbeidsløshet for de tidligere Stasi-forbryterne er bare bra. I DDR skjedde dessuten alle ansettelser f.eks. i utdannelsessektoren og byråkratiet på politisk grunnlag, mens ikke-kommunister og barn av ikke-kommunister ble nektet utdannelse. Å ha hatt stillinger i statsapparatet i DDR er i seg selv suspekt, og det var helt nødvendig å sparke en stor del av dem, både fordi de hadde fått jobbene på urettmessig grunnlag, på bekostning av andre, og fordi de ofte utførte en unyttig og til med kriminell virksomhet (slik som overvåkning eller politisk indoktrinering).
NRK presterte et foreløpig lavmål i sin “Her og nå”-sending 9/11 da de forsøkte å lage en reportasje om Murens fall og paralleller til andre murer som er blitt bygget de siste 20 årene. Intervjuobjektet, en sosialantropolog ved journalisthøyskolen, var sammen med NRK´s utsendte åpenbart ikke i stand til å se forskjellen på en mur som ble laget for å stenge folk INNE i det som for alle praktiske formål var et enormt fengsel kontra murer som er satt opp for å beskytte seg mot (reelle eller imaginære) trusler utenfra. At murer i seg selv ikke fremmer trivsel og samkvem er temmelig åpenbart, men å sammenligne Berlinmuren med USA´s ikke spesielt effektive grensegjerde mot Mexico eller Israels ekstremt effektive “anti-terror” gjerde/mur/stengsel (ditt politiske ståsted bestemmer hvilket ord som passer best) er ikke bare historieløst, men også en fornærmelse mot alle dem som ble stengt inne i den store fangeleiren DDR var.
Hæ? Palestinerne blir da nettopp stengt inne, og det fra sitt eget land som israelerne har okkupert. De nektes å gå på jobb, skole, sykehus, besøke familie og venner. Muren på Vestbredden er akkurat det samme som muren i Berlin, og det er samme slags folk som står bak også.
Men hvor er de norske politikeren som var begeistert for DDR? Hvor er Berge Furre?
Jeg har lagt inn en henvisning til Furre og hans kumpaner, dog ikke med navns nevnelse.
Det er en liten feil i artikkelen. Du skriver:
“At DDR var det mest “fremgangsrike” landet økonomisk sett i DDR sier sitt om hvor ille det måtte være i resten av landene bak Jernteppet.”
Det skal vel være:
“At DDR var det mest “fremgangsrike” landet økonomisk sett i [Warzawapakten eller Østblokken] sier sitt om hvor ille det måtte være i resten av landene bak Jernteppet.”
Du har rett.
Historieløsheten fortsetter. Muren/gjerdet/ stengselet ble satt opp for å hindre terrorister i å komme INN i Israel (hvilken har fungert hinsides enhver forventning). At palestinerne dermed har fått begrensninger på sin bevegelsesfrihet er helt korrekt, men dersom du ikke ser forskjellen (en forbryternasjon, DDR, stenger sine egne innbyggere INNE i en stor fangeleir) kontra det å holde noen UTE (palestinere/ terrorister/ frihetsforkjempere, velg selv) for å stoppe selvmordsbombere og andre hyggelige besøkende gjør man samme tabben som NRK. Sammenligningen mellom forbryterregimet DDR og Israel faller og på sin urimelighet. Palestinerne blir betydelig bedre behandlet enn de 10 000 000+ tyskere som ble fordrevet fra områdene øst for Oder-Neisse, Øst-Prøysen, Danzig, Schlesien for ikke å forglemme etniske tyskere som ble fordrevet fra Sudetenland i daværende Tsjekkoslovakia. Hadde Israel oppført seg slik de allierte (USA/F/UK/SU) gjorde i Tyskland, og som åpenbart ikke bekymrer noen fra et folkerettslig synspunkt, hadde alle Palestinere blitt lempet ut av både vestbredden og Gazastripen. Og selvsagt hadde man beholdt Sinai. For informasjonens skyld var de ca. 4 000 000 fordrevne tyskerne som ble værende i DDR sannsynligvis med på å forlenge landets eksistens, ved å redusere skadevirkningene av den massive utvandringen fra DDR til BRD i tiden frem mot byggingen av Berlinmuren. Uten disse ville regimet enten blitt tvunget til å sette opp en mur tidligere, eller så ville DDR rett og slett kollapset i mangel av arbeidskraft. Samtidig må det ikke glemmes at dette ikke var noe eget ved DDR. ALLE satellittstatene til Sovjetunionen hadde etablert lignende hindre for å stenge sin befolkning INNE. Ungarn, som ved å fjerne sine gjerder sommeren 1989 bidro til en voldsom ferietrang for DDR-borgere (ca. 200.000+) var i likhet med f.eks. Tsjekkoslovakia også store fangeleire som stengte sine egne inne. Forskjellen til DDR var at det ikke var så synlig som i Berlin, der en stor metropol var delt på midten. Jernteppet som Churchill introduserte i sin berømte tale i Fulton i 1946, ble etter hvert et eneste stort stengsel for innbyggerne i øst, ikke en “beskyttelse” mot vesten, slik egne regimer hevdet. Slik sett er det nok litt urettferdig at DDR må ta så mye av ansvaret for politikken med å stenge inne egen befolkning. En annen observasjon vedrørende alle dem som i dag lider av “Ostalgie”, der de drømmer tilbake til en tid der bl.a. alle hadde jobb, etc. er først og fremst det flere helt korrekt har pekt på her, nemlig at dette ikke var “virkelige” jobber, men sysselsetting. Det paradoksale fra et norsk ståsted er vi for lengst har kommet i en lignende situasjon i Norge med en enorm, inneffektiv offentlig sektor der vi kan absorbere og sysselsette mange arbeidstakere som ikke skaper noe, samt stue mange vekk i uføretrygd etc. Voila, der har vi tryllet vekk et anselig antall potensielle arbeidsledige og vi kan slå oss på brystet og vise til en rekordlav arbeidsløshet. At vi i likhet med DDR dermed har laget mange jobber som ikke bidrar til verdiskaping, ser vi fort i at det til tross for rekordartet vekst i antall offentlige ansatte, blir helsekøene lengre, veiene dårligere, færre forbrytelser oppklares etc. Vi kan riste på hodet over tidligere DDR-borgeres sentimentalitet og lengsel på dette området, men det burde mane til ettertanke og få oss til å se at på mange områder er ikke avstanden så stor som den burde være mellom forbryterregimet og et land som f.eks. Norge.
Jeg finner det utrolig at Israel på 2000-tallet ønsker å bli assosiert med DDR og totalitære kommunistiske regimer gjennom å bygge en mur som sperrer folk inne. Israel har jo ganske kommunistiske røtter, så i historisk forstand er det kanskje mindre overraskende. At Israel skal hindre noen i å komme “inn” er tull. 1) Israelerne har okkupert landet til palestinerne 2) Israelerne har fordrevet palestinere fra hjemmene deres 3) Israelerne bygger en Berlinmur i Palestina for å sperre palestinerne inne på små områder, og gjøre det umulig for dem å ferdes i sitt eget land, f.eks. komme på jobb eller skole som kan ligge på den andre siden av muren. Muren på Vestbredden er et veldig sterkt moderne symbol på Berlinmuren. Ikke overraskende omfattet markeringen av Berlinmurens fall for noen dager siden et symbolsk rivningsforsøk av Israelmuren:
http://english.aljazeera.net/news/middleeast/2009/11/2009119151639325464.html
[...] Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren. [...]
[...] Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren. [...]
[...] Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren. [...]
[...] Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren. [...]
Romerne snakket om at man måtte være forberedt på krig for å få fred.
Israeleren som røpet atomprogrammet er en ekte landssviker.
[...] Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren. [...]
[...] Da 20-årsjubileet for Murens fall ble markert skrev jeg denne artikkelen. [...]