Hallvard Bakke bommer om feilslått mistillit

av | 25. juni 2010 kl. 11.29 | 3 kommentarer

Under overskriften «Sirkus om mistillit skriver Hallvard Bakke i dagens Klassekampen at opposisjonens mistillit mot olje- og energiministeren hadde til hensikt å sjikanere – i håp om politisk uttelling.

Som kjent ble Stortingets vårsesjon avsluttet med et samlet mistillitsforslag fra opposisjonen, mot olje- og energiminister Terje Riis-Johansen. Grunnen var at statsråden har feilinformert Stortinget om den såkalte månelandingen på Mongstad.

Selv om vi har en flertallsregjering, og parlamentarismen forlengst har avløst maktfordelingsprinsippet slik det var nedfelt i grunnloven i 1814, skal Stortinget ha all informasjon nødvendig for å fatte vedtak. At parlamentet fatter gal vedtak fordi informasjon er blitt holdt tilbake, eller er direkte feil, er innlysende nok svært alvorlig.

Selv ikke en flertallsregjering kan ture frem som den vil. Pragmatiske og handlingsvillige folkevalgte synes at sendrektigheten og alle de skrevne og uskrevne reglene på «Huset» kan bli vel mye av det gode. Men enhver stortingsrepresentant, og presidentskapet i særdeleshet, skal vokte Stortingets verdighet – og uavhengighet. Det er Stortinget som gir lover, som gir rammene for virksomheten i samfunnet. Også regjeringens virksomhet. Regjeringen kan ikke luke ut den informasjon den ikke liker, før saker oversendes Stortinget. Forvaltningen og saksbehandlingen skal være «nøytral».

Mistilitsforslag er det alvorligste virkemiddelet opposisjonen har. Regjeringen får beskjed om å innrette seg, eller gå av. Imidlertid praktiserer flertallsregjeringer (den forrige vi hadde mistet flertallet sitt i 1985, og før det igjen i 1971) varianter av «den hønsvaldske parlamentarisme». Det betyr at man verner om sine. Det er langt alvorligere for en statsråd om vedkommende mister statsministerens tillit enn Stortingets. Riis-Johansen kunne trygt planlegge neste arbeidsuke.

Hallvard Bakke skriver i Klassekampen: Denne type forslag om mistillit har én eneste hensikt, å sjuikanere en statsråd eller hele regjeringen om politisk uttelling.» Bakke kan ikke huske et eneste mistillitsforslag efter 1963 der opposisjonen har vunnet i opinionen.

Men det er jo strengt tatt ikke hensikten, Bakke. Hensikten er å vokte om grunnloven, om Stortingets verdighet og uavhengighet i konstitusjonen, og å sette regjeringen på plass når den behandler Stortinget som et hvilket som helst lokallag i et av regjeringspartiene.

Det viktigste virkemiddelet en statsråd har, i møte med mistillitsforslag, er setningen «jeg beklager». Da legger man seg flat, og kommer med innrømmelser som skal redde skinnet. Og karrieren. Problemet er at Terje Riis-Johansen ikke vil innrømme noe som helst. Derfor møtte han da også en massiv medievegg av påstander om arroganse fra regjeringens side.

Bakke hevder at når opposisjonen ikke tjener på slike forslag i opinionen er det fordi folket er klokere enn politikerne, og forstår hva som skjer. Velgere vil ha handling, og uttelling for sin stemme.

«Parlamentariske snurrepiperier» er ikke noe man bruker for å tiltrekke seg velgere. Men det kan jo hende at velgerne faktisk forstår poenget når den berømte «månelandingen» stadig må utsettes – og ansvarlig statsråd ikke engang kan gi Stortinget korrekte opplysninger. En velger vet følelsen av å bli lurt. Det skjer jo efter hvert eneste valg, når listen over brutte valgløfter begynner å bli lang.

Det kan jo hende at Ali og Kari velger ikke er spesielt begeistret for at landets folkevalgte skal foreta beslutninger må mangelfullt eller feilaktig grunnlag. Isåfall har de forstått mer enn tidligere statsråd og parlamentariker Hallvard Bakke. Forståelsen for konstitusjonen og for prinsipielle vurderinger sitter ikke dypt i partiet som oppfant den hønsvaldske parlamentarisme – der man beskytter sine og tar oppvasken på kammerset istedet.

Siden salige Nils Hønsvald har regjeringens informasjonsplikt blitt grunnlovsfestet (§ 82). Stortinget har fått inn åpne høringer som en del av sin arbeidsform. Riksrevisjonen har begynt å utvikle en tøff språkbruk i full offentlighet. Alt dette styrker landets parlament som sete for den politiske makten.

Mistillit er et for alvorlig et virkemiddel til å brukes – eller betraktes – som jokeren i et høyt politisk kortspill om velgergevinst. Når Hallvard Bakke ikke forstår dette, er det greit at han hverken befinner seg i kongens råd eller blant landets folkevalgte.


Kommentarer

  1. Eivind Knudsen | 26. juni 2010 kl 23.39

    Når Norges svar på Pravda må pusse støvet av en mann som Bakke, betyr det vel at de ansvarlige parlamentarikere i regjeringspartiene er kloke nok til ikke å hovere over opposisjonen i denne saken. Det er en ting som er litt artig her. Dersom Norge hadde vært et sivilisert demokrati (og ikke et usivilisert sosialdemokrati) hadde høyresiden hatt flertall på tinget, jfr. valgordningen. Når denne saken hadde kommet opp kunne det da borgerlige stortingsflertallet, under henvisning til Grunnlovens § 82 og ansvarlighetslovens § 9, valgt å ta ut riksrettstiltale mot Johansen. Johansen kunne da risikert å måtte tilbringe sommeren i fengsel. Bakke og hans partifeller bør ha dette for øyet neste gang de kritiserer opposisjonen for å drive politisk spill.

  2. Pleym | 27. juni 2010 kl 20.53

    Problemet er at riksrett jo ikke brukes lenger. Slik er det når demokratiet er blitt partidemokratisert.

  3. IvarE | 28. juni 2010 kl 23.13

    Bakke er jo kjent for å bomme om det meste.

    Nei, jeg tar det tilbake.
    Han er kjent for å bomme om absolutt alt!

  • Dagens sitat

    The difference between theory and practice is bigger in practice than it is in theory

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter