du som velger og skattebetaler bør være oppmerksom på, er ikke de som henger rundt håndleddet til SP-lederen, eller juggelet som preger tidligere statsråders festbrynjer.
Ingen vet vel hvordan det begynte. Men nå vet vi at hjemme hos Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Anne-Grete Strøm-Erichsen (ikke samme hjem!) kan man gå på afghanske tepper. Kanskje har du vært i selskap med Liv-Signe Navarsete og sett et armbånd som skinte ekstra sterkt? Eller kunnet beundre en ekstra pen klokke på håndleddet til Strøm-Erichsen. Den geiten som Erik Solheim fikk i gave har du derimot ikke fått tilberedt som festmåltid på Grünerløkka, og siden det ikke er tillatt med flere ektefeller måtte utviklingsministeren la bruden han ble tilbudt i Afrika slippe UDIs inkvisitoriske spørsmål. Sølvservicet Jens Stoltenberg engang fikk har du kanskje blitt traktert med på statsministerkontoret – hvis det da ikke forbeholdes regjeringskonferansene før statsråd på Slottet? Det er ikke bare norske delegasjoner utenlands som er så smålige at de gir isbjørner i glass og annen nips som gaver. Kjell Magne Bondevik har beholdt over 50 gaver fra sin tid som statsminister, fordi gavene er under den registreringspliktige verdien på 2000 kr.
Vi har forlengst forstått at lykken er å være folkevalgt. På Stortinget har de en myk start på året, med lite å gjøre de 2 – 3 første månedene. Ja, kanskje helt til over påske. De har lang sommerferie. De har gunstige pensjonsordninger og god lønn. De får reise til fjerne strøk, og kan fylle hjemmene sine med eksotiske gaver. De knytter verdifulle kontakter som gir dem gode retrettstillinger når velgernes eller partiets gunst opphører.
Er norske politikere på billigsalg? Tror vi at Gahr Støre og Strøm-Eichsen lar seg påvirke av noen tepper, selv om de kommer fra presidenten i et av verdens mest korrupte land? Kan egentlig Kjell Inge Røkke-systemet få flere generøse gaver enn de milliardene han allerede har fått?
Som liberalist liker jeg å tenke at folk er bevisste i de aller fleste sammenhenger. Er man i en posisjon der man har makt og myndighet til å avgjøre saker og ting i andre menneskers liv så tenker man gjennom beslutningene på forhånd. Man tenker også gjennom om det kommer gaver eller mistenkelige tilbud rett før viktige avgjørelser skal fattes. Kanhende har giveren, enten vedkommende befinner seg innenlands eller utenlands, noen baktanker?
Eva Joly, den kjente korrupsjonsjeger og presidentkandidat, har bragt den store verden inn i debatten. Hun finner det verdt å nevne at selv henla hun alle saker med beløp (bestikkelser) under en million. Og fra rettssaken mot Tor Arne Uppstrøm, den sensible kunsthandler i London, vet vi at det ikke er så lett å skille innskudd på en millon fra hverandre; hvem er tjent på ærlig handel og hvem kommer fra uærlige forretningspartnere? Men i Norge er jo ikke forholdene så store. Vi må være mistenksomme når en statsråd i full offentlighet mottar et armbånd til 26 000 kr, som man i tillegg innberetter til skattemyndighetene. Kanskje fikk hun en hel smykkesamling under bordet? Eller en hemmelig konto i Sveits?
Regjeringens spin-doctor, statsråd uten portefølje Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var rask til å endre regelverket fra 2003. Det er bra at statsrådene har en i sine rekker til å tenke for seg, når de ikke klarer en bragden selv. Det som overrasker meg litt, er at departementene ikke har en slags håndbok (gjerne med underkapitler) med 10 eller 20 huskerégler for nye statsråder. Et av dem kan gjerne handle om å være på vakt ved mottak av gaver eller andre gunstbevisninger.
Regjeringen skifter nok ikke syn på bistand til hverken Afghanistan eller andre land under fjerne himmelstrøk bare fordi de får tepper, klokker eller geiter. Det hjelper nok ikke engang med en ny kone man kan ha stuet bort i et eksotisk strøk. Så gavmild regjeringen allerede er mot sin egen milliardær Kjell Inge Røkke skal det godt gjøres å gi bort mer. Og nei, regjeringen kommer ikke til å fjerne hverken arveavgift (Røkke er jo ikke gammel) eller formuesskatt. For slike goder vil jo komme andre milliardærer tilgode. Og de fleste av dem har som kjent mer lugubre politiske preferanser.
Men hvis regjeringen ikke endrer politikk på grunn av slike tross alt smålåtne gaver, hva skal da til? Nei, vi må nok se i øynene at de virkelige båndene er de som har eksistert i titalls år allerede, og som sikrer både velgere, penger og privilegier.
SPs bønder skal få beholde både subsidier og importvern. LOs medlemmer skal i størst mulig grad beskyttes mot konkurranse. Og de som tross alt jobber i konkurranseutsatt virksomhet skal få være lønnsledende her hjemme. Og kanskje drypper det litt på arbeidsgiverne deres også, i form av gunstige rammevilkår. Ekstra mistenksom kan det jo lønne seg å være når partienes meséner får reservert plass med alle rettigheter i de besluttende organer. Det viktigste av dem alle heter Arbeiderpartiets sentralstyre. Eller ukentlige, eksklusive møter – der vanskelige saker og temaer kan diskuteres utenfor medias nådeløse lys. Det er slike bindinger media tross alt burde være opptatt av. Men omtalen begrenser seg stort sett til litt kuriøse utspill fra de ikke-sosialistiske partiene i valgkamp. Og i slike situasjoner sier man jo hva som helst. Slikt kan ikke tas alvorlig. Norske politikere er da ikke korrupte.
Gaveomtalene har ihvertfall fått frem en viktig forskjell på de rødgrønne og de ikke-sosialistiske partienes statsråder; der de rødgrønne er materialister som pynter sine hjem med gaver er de borgerlige mer opptatt av å sole seg i kongelig glans. I deres rekker har man da tross alt råd til kjøpe seg både gullarmbånd, dyre klokker og eksotiske tepper. Der teller det langt mer å kunne smykke seg med kongelige ordener når man møtes til offisielle middager.
Det var bare noen refleksjoner fra en uke preget av medias høstagurker. Når skal medstrømsmedia begynne å befatte seg med de politiske beslutninger regjeringen fatter – som bar betydning for oss alle?
Oppdatert: VG har gjennomført en undersøkelse som forteller at 4 av 10 spurte mener Navarsete bør trekke seg.
