Reinfeldt må godta Afghanistanretrett

av | 20. september 2010 kl. 11.02 | Ingen kommentarer

Efter riksdagsvalget i Sverige igår er det flertall for å trekke de svenske soldatene ut av Afghanistan. Spørsmålet er om Mona Sahlin vil bruke flertallet. Vi oppsummerer det svenske valget.

Jeg ble litt imponert av Mona Sahlins tale til valgvaken igår kveld. Ihvertfall første del. En klar appell mot rasisme og fremmedfrykt. Før hun konstaterte at valget var tapt. Et riktig dårlig valg, sa hun. For sosialdemokratene. Men det virket mest av alt som om det var nå den virkelige kampen startet. Efter at valglokalene var stengt. Veldig originalt. Først når Sverigedemokratene er kommet inn i riksdagen skal man begynne å argumentere politisk mot dem, fremfor å slippe avskybomber i deres retning.

Det er mulig at Jimmie Åkesson gikk i naziuniformer for 15 år siden. Ihvertfall skal partifellene hans ha gjort det. Da dette var vanlig i SD var den nåværende partilederen bare 15 – 16 år gammel. Nå så han mest ut som en litt sleip selger. Til forveksling lik de andre partienes represanter (med unntak for Vänsterpartiet og Miljøpartiets folk). Og han var samarbeidsvillig som bare det. Han har muligens lært et og annet på denne siden av kjølen. Offerrollen dyrkes for alt hva den er verdt. Imens sitter de andre partiene og vrir seg. Alle holder seg for nesen rent verbalt, mens enkelte tror de fortsatt befinner seg i sandkassen. Vänsterpartiets Lars Ohly ville ikke engang sitte i samme sminkerom som Åkesson hos SVT. Det minner om hvordan SP og KrF behandlet FrP til langt inn på 1990-tallet. Som vi vet, fungerte det dårlig.

Vinnerne
Det er naturligvis ikke riktig at det svenske valget er uten vinnere. Det er tre åpenbare og en betinget vinner i det svenske valget.

Moderaterna, det svenske Høyre, har i løpet av åtte år redusert avstanden til Sosialdemokraterna (Ap) med fra 25 til under 1 prosentpoeng. De gjorde igår sitt beste valg siden stemmerett ble innført i Sverige, med 30%. De er Alliansens eneste parti med fremgang, som heldigvis var større enn de tre andre partienes tilbakegang. Fredrik Reinfeldt har klart dét kunststykket ingen borgerlig statsminister har klart før ham; å få sin regjering gjenvalgt. Finansminister Anders Borg har sin del av æren; den svenske regjeringens håndtering av finanskrisen er unik. Der andre regjeringer faller, blir Alliansen gjenvalgt. Og Anders Borg klarte å få Sverige gjennom finanskrisen uten Oljefondet som Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg måtte ty til her til lands. Sånn sett er svenskenes håndtering langt mer imponerende. Dessuten har de senket skattene med 100 milliarder kroner. En medisin den norske rødgrønne regjeringen mener er usolidarisk og helt uforsvarlig. Moderaterna har skapt sin suksess ved å føre partiet inn mot det politiske sentrum. Derfor finnes det ideologiske bannerbærere som er misfornøyde.

Miljøpartiet øket sin oppslutning til 7,2%, og er landets tredje største parti. Det er dette partiet som er den egentlige «Vågmästar», altså på vippen. Hvis de vil, da. Allerede valgnatten fridde statsminister Fredrik Reinfeldt til Miljøpartiet, som naturligvis avviste invitten. Noe annet ville vært merkelig. De er tross alt del av en rødgrønn blokk som fikk sin debut ved valget igår. Det tar tid å frigjøre seg. De kan få hjelp av Sosialdemokratene. Når Miljøpartiet frigjør seg fra de røde kan de begynne å stille krav. Partiet er kjent for å være pragmatiske og klare til å ta makt. Posisjonerer de seg riktig kan Sverige få en miljøpolitikk som ikke er dominert av røde løsninger. Fremgangen ved valget kan bli starten på en rekke seire for Miljøpartiet.

Sverigedemokraterna er kanskje den største vinneren av alle. Uglesett og nedlatende behandlet av både de andre partiene og mediene, forfulgt og herjet med av pøbel og voldelige motstandere. SD har knapt fått gjennomført noen vanlig valgkamp. Men det var kanskje like greit. De har sluppet å bli konfrontert med egen politikk og retorikk, og istedet kunne ikle seg offerrollen fullt ut. Arrogansen fra de andre fortsatte også valgnatten; Lars Ohly kunne ikke sitte i samme sminkerom som Jimmie Åkesson, mens en talskvinne for Moderaterna var spent på hvordan SD ville oppføre seg i sivilisert selskap. Det hadde de jo ikke vært i, tidligere.

Åkesson er helt på siden av etablissementet. Men skal man komme utenom SD må man altså finne en «forståelse» mellom regjeringen og de tre rødgrønne opposisjonspartiene. Åkesson skal først strigle sine representanter inne i riksdagen, der han skal lede en gruppe med 19 andre medlemmer. Det gikk ikke så bra for Ny Demokrati i perioden 1991 – 94, men det er klare forskjeller. SD har et partiapparat og er ikke en spontanoppstått protestbevegelse, noe Ny Demokrati var.

Alliansen – det borgerlige firepartisamarbeidet er den betingede vinneren. Ved valget i 2006 fikk de fire partiene 48,2% av stemmene, og rent flertall. Ved årets valg øket de oppslutningen med vel 1% samlet- men tapte flertallet. Derfor er de en betinget vinner. Kun Moderaterna klarte å gå frem ved valget, og regjeringen vil kanskje bli utvidet med Miljøpartiet i løpet av valgperioden, tross sterk motstand fra Centern. De er Miljøpartiets fremste konkurrent.

Reinfeldt har maktet å håndtere den økonomiske krisen ved å senke skattene, og dermed øke sysselsettingen. Uten noe oljefond å øse av.

Alliansen skal nå håndtere å styre i mindretall, med Sverigedemokraterna på vippen. Og kanskje utvide regjeringen. Ungdomsledigheten er kanskje det største problemet. Men med SDs inntreden vil også integreringsutfordringene komme mer i fokus.

Ryker regjeringen i høst?
Jan Arild Snoen i Minerva spør hvem som skal skaffe flertall for Alliansens forslag til statsbudsjett. Reglene i riksdagen er slik at Alliansen vil få vedtatt sitt forslag selv om ikke flertallet av representanter stemmer for. Grunnen er rett og slett at et motforslag (f.eks fra de rødgrønne) må få flertall. Det betyr at SD må stemme for et rødgrønt forslag. Sjansen er liten. Men kaoset også de rødgrønne kan bli fristet til å legge kjelker i veien for Alliansen.

Men det er mer sannsynlig at det er i Afghanistanpolitikken regjeringen risikerer å bli felt i høst. SD ønsker å trekke de svenske soldatene ut av Afghanistan, akkurat som de rødgrønne. Vil Reinfeldt stille kabinettspørsmål? Vil de rødgrønne klare å fremme sitt syn uten at det blir et forslag som også SD stemmer for – og dermed får flertall? Akkurat denne saken er nok blant dem som ligger øverst i Reinfeldts bunke over situasjoner som må håndteres i tiden fremover.

Taperne
er mest åpenbart det rødgrønne regjeringsalternativet. De tre partiene mistet støtte sammenlignet med valget i 2006. Da fikk de 46,1%. Velgerne ville ikke ha dem, rett og slett. To av de tre partiene har aldri hatt regjeringsansvar. Et av de to er kommunister. Det førende partiet i det rødgrønne alternativet har brukt all sin tid til å bekjempe nettopp kommunistene. Selv om de fikk litt vind i seilene helt i innspurten, maktet de ikke å øke oppslutning. Tvert imot. Noe som kan også kan gi Alliansen håp om et enda bedre resultat når 1,8 millioner forhåndsstemmer skal telles opp.

Sosialdemokratene med Mona Sahlin i spissen er den største taperen blant partiene. For åtte år siden hadde partiet en oppslutning på 39,9%. Iår endte den på 30,8%. Det rødgrønne alternativet – efter norsk mønster – gav ikke vind i seilene for venstresiden. Kun Miljøpartiet, som ikke er et sosialistisk parti, øket sin oppslutning.

Mye av ansvaret må legges på Mona Sahlin. Hun har gjort et oppsiktsvekkende politisk comeback efter bankkortskandalen for 15 år siden. Problemet hennes er imidlertid at velgerne ikke oppfatter henne som troverdig. Reinfeldt og Borg er troverdige. Alliansen har en politikk som virker. Det rødgrønne samarbeidet er ikke troverdig. Sahlin er uten tillit.

Sahlin innrømmet at partiet har gjort et elendig valg. Og at utgangspunktet for valget var annerledes enn sosialdemokratene trodde da valgkampen startet.

Sahlin kan overleve nederlaget fordi den parlamentariske situasjonen er uoversiktlig. Det kan ikke utelukkes at det kommer en mulighet til å danne regjering. I tillegg finnes det ikke åpenbare arvtagere blant partifellene.

Selvransakelsen vil bli smertefull. Partiet kan ikke late som om de fortsatt er de som har «hevd» på å styre landet. Har de ikke klart å fornye seg? Er gammeldags sosialdemokratisk politikk utdatert? Var det feil å gå inn i samarbeid med de tidligere kommunistene i Vänsterpartiet? Om Fredrik Reinfeldt settes på nye prøver som leder for en mindretallsregjering i en uoversiktlig situasjon, blir ikke prøvelsene mindere for Sahlin. Hun skal overleve som partileder (kanskje er hun dømt til å gjøre det), og holde de rødgrønne sammen. Hun skal skape større troverdighet som alternativ til Alliansen, men unngå å bli brukt av Sverigedemokratene.

De små taperne
er først og fremst juniorpartnerne i Alliansregjeringen; Kristdemokraterna, Centern og Folkpartiet. Alle tre gikk tilbake. De må kanskje dele regjeringsmakt med Miljøpartiet. Regjeringen har ikke lenger flertall.

Heller ikke Vänsterpartiet kan ha det ledd. Deres alternativ tapte så det suste. Til tross for alle påstander om utenforskap, mer klassedeling og usosial politikk fra regjeringens side, klarte heller ikke Vänsterpartiet å øke oppslutningen.

Alliansen øket som nevnt avstanden til de rødgrønne. De som har vunnet på misnøye med regjeringens arbeidspolitikk og innstramninger i velferdsordninger, er nok Sverigedemokratene. Det må være en bitter pille å svelge for Vänsterpartiet. I tillegg til Moderaternas klare fremgang er SDs fremgang og inntreden i riksdagen et bevis på hvor mislykket de rødgrønnes alternativ har vært.

Med kraftige innstramninger i velferdsordninger, og store skattelettelser, burde de rødgrønne hatt store muligheter til å fange opp misfornøyde velgere. Når det ikke har skjedd er det fordi de aller fleste velgerne er fornøyde. Og de som er misfornøyde har valgt Sverigedemokratene istedenfor de røde partiene.

En kuriositet: I Sverige er det mulig å stemme blankt. Men kun 1.1% stemte blankt. Det laveste tallet på 20 år.

Se også Svein Tore Marthinsens blogg.

Les også Torbjørn Røe Isaksen.

Les også Onar Åm.

Les også Erlend Wikborg.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.