Beijing skjelver – for ett menneske

av | 10. desember 2010 kl. 15.00 | Ingen kommentarer

En litteraturviter i fengsel har fått de høye herrer i Beijing til å skjelve. Årets tildeling av Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiabo har vært så til de grader riktig. De som mener at kamp for menneskerettigheter og demokrati ikke har noe med fred å gjøre, trenger en virkelighetsorientering.

For første gang på 21 år samles mange av studentaktivistene fra Den Himmelske Freds plass våren 1989. Det skjer i Oslo. Fordi en av dem har fått Nobels fredspris. Mannen som oppfordret studentene til å forlate Tien An Men for å unngå blodbad, og forhandlet med regimets soldater for å overtale dem til å la studentene komme seg unna. Liu Xiabo. Mens andre ledere, som Chaig Ling, rømte landet, ble han værende. Han har vært fengslet, satt i husarrest, og hatt yrkesforbud.

Ifjor tildelte Nobelkomiteen under sin nye leder Torbjørn Jagland prisen til USAs president Barack Obama. Man kan si at han ikke hadde fått utrettet stort, men han oppfylte Nobels testamente på ett punkt; å arrangere fredskongresser.

I år kritiseres tildelingen til Liu Xiabo fordi den ikke har noe med testamentet å gjøre. Hvis Nobelkomiteen skal følge Alfred Nobels testamente, har det sterke begrensninger i hvem som kan få prisen: Avskaffelse av stående armeer, forståelse mellom nasjoner, og fredskonferanser.

I historien til Nobels fredspris har aktivister for menneskerettigheter og demokrati fått prisen en rekke ganger. Komiteen har tidligere også tildelt prisen til miljøaktivister og vitenskapsfolk av ulike slag. Det kan hevdes at ulike former for klimakriser kan skape miljøflyktninger – og dermed konflikter og krig. Et bedre miljø vil med andre ord motvirke krig. En av de tidligste av sitt slag som fikk prisen var forskeren Norman Borlaug – som forbedret kornsorter og dermed motvirket sult. Sult kan skape krise og konflikt – i verste fall krig. Han fikk prisen i 1970. Også humanitært arbeid er blitt ansett som fredsskapende (jfr. Mor Theresa, mottager i 1979).

Blant de mer notable norske motstandere av prisen er Gerhard Heiberg og Johan Galtung. At Geiberg som næringslivets mann ønsker «business as usual» er ikke overraskende. Heller ikke at han gjennom sin omgang med IOC-toppene har utviklet et efter norske forhold spsielt forhold til synet på menneskerettigheter og demokrati.

Få er istand til å snu ting såpass på hodet som Johan Galtung. Han oppfatter saklig kritikk av hans synspunkter som uttrykk for norsk jantelov. Fra intervjuet i Dagbladet: «Men jeg svarer ikke på denne typen angrep fra Norge. Jeg er lei denne pølen – i Norge – av uinteressante intervjuer om meg og min person. Jeg er lei sånne janteangrep. Men det er ikke et problem for meg. Problemet er Norge, ikke meg.» Noe av det Galtung misliker mest med Liu Xiabos standpunkter er at de vil føre til «vestlig» og amerikansk-inspirert styresett i China.

Det sier sitt når Galtung heller ikke ville gitt Nobels fredspris til Carl von Ozzietsky. Det sier sitt om Galtungs verdimessige forankring.

Det er imponerende med hvilken mangel på politisk og diplomatisk fintfølelse de røde makthaverne i Beijing har angrepet Nobelkomiteen, vinneren, Norge – og alle som ikke støtter Chinas makthavere i deres syn på Liu Xiabo som en kriminell.

Den lille gruppen mennesker i Beijing styrer over mer enn 1,3 milliarder mennesker. I tillegg holder de oppe diktaturene i Nord-Korea, Burma og regimet i Zimbabwe. I Afrika er Chinas innflydelse økende. Der overnasjonale organer, internasjonale institusjoner og demokratiske land stiller krav om menneskerettigheter, demokrati og innsyn i pengebruk for å gi bistand, er kommunistregimet China mer enn villig til å sende penger og eksperter – uten slike «ubehagelige krav» til autoritære og diktatoriske regimer i Afrika. Slik bidrar China til en negativ utvikling for et stort antall av verdens mennesker.

Chinas herskende klikk bestyrer et økonomisk mirakel, verdens største land målt i folketall, og er en atommakt og militær stormakt. Landets økonomiske og militære muskler er egnet til å skremme noenhver. I tillegg kommer altså de menneskelige ressursene. Klikken som bestyrer alt dette lar seg skremme av en litteraturviter som kjemper med ord. Som er uten maktmidler annet enn sine ideer. Han har ingen muligheter til å sette sine ideer ut i livet.

De røde makthaverne i Beijing kunne ignorert både fredsprisen og Liu Xiabo, og latt det være «business as usual» i alle sammenhenger.

Med sin hysteriske reaksjon og aktiv bruk av diktaturets midler har de gitt både Liu Xiabo og Nobelkomiteen en PR man bare kunne drømme om. Makthaverne i Beijing har satt søkelyset på seg selv, og på alt de ikke gjør.

Chinas ledere bruker tre velkjente knep blant diktaturer og autoritære regimer, kjent helt fra Cæcars dager:

Brød og sirkus. Og undertrykkelse. Gjennom enorm økonomisk fremgang de siste tredve år løftes et imponerende antall mennesker ut av fattigdom. Med hard nasjonalisme skal befolkningen føle stolthet over hva regimet har oppnådd – og glemme hvilke rettigheter de ikke har. Alle forsøk på å kreve individuelle rettigheter blir brutalt slått ned på. China er landet som henretter flest mennesker i hele verden. Ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og retten til å velge sine egne ledere er fraværende i China.

De som hevder at fredsprisen er en innblanding i et lands indre anliggender aksepterer at menneskerettigheters eksistens er avhengig av hvilke makthavere som styrer i et land. Man aksepterer at noen mennesker gjennom vedtak og/eller bruk av makt kan frata andre mennesker deres rettigheter. Rettigheter blir vilkårlige.

De som gjentar de kinesiske makthavernes påstand om at Liu Xiabo er «kriminell», aksepterer at bruk av ytringsfrihet kan kriminaliseres.

Den som er enig med Galtung i at Liu Xiabo er en ekstremist, kan lese hans innlegg i dagens Dagbladet, om dokumentet «Charter 08», der han og andre demokratiforkjempere krever de rettigheter for vanlige kinesere som du og jeg og mange andre i hele verden tar som en selvfølge.

Den som bruker den enorme økonomiske fremgangen i China til å forsvare eller unnskylde fraværet av rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, bevegelsesfrihet og retten til å velge sine leder, bidrar til å relativisere menneskerettighetene. Dette gjør diktatorer og autoritære ledere hver eneste dag. Det er deres eneste forsvar for sine ugjerninger – hvis de i det hele tatt gidder å forsvare seg.

Liberaleren aksepterer ikke at individets rettigheter skal underordnes kollektive behov. Det er kun når individet er fritt at han eller hun kan bidra med sin kompetanse til eget og andres beste.

At Liu Xiabo får makthaverne i Beijing til å skjelve i den grad at de reagerer slik de har gjort de to siste månedene, viser hvilken kraft individet kan ha.

Nobelprisen til Liu Xiabo var et viktig og modig valg. Søkelyset er helt fortjent rettet mot manglene i dagens China; menneskerettigheter for alle fremfor privilegier for de få.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.