Det har vært skrevet mye i forbindelse med Maria Amelie /Madina Salamova-saken om at hovedpersonen var blikkfang for en kampanje hvis formål er å endre norsk asylpolitikk. Jeg forsøkte å få frem et annet fokus, men de politisk korrekte i medstrømsmedia sa nei.
Jeg har tidligere påpekt i forbindelse med Maria Amelie /Madina Salamova-saken at de som omtalte hennes sak måtte gjøre det riktig; hun er ikke papirløs men har sammen med familien forfalsket sine papirer. Derfor kunne hun fullføre en universitetsutdannelse. Jeg har også efterlyst en kobling til Dublin-konvensjonen; familien hennes fikk først vurdert sin sak i Finland – så burde de ikke ha vært returnert dit? De kom til Norge efter å ha fått avslag i Finland, så Norge burde strengt tatt ikke vurdert søknaden i det hele tatt.
Ikke minst har jeg efterlyst en annen innvandringspolitikk; at Norge beholder flyktninge- og asylpolitikken omtrent som nå, bedrer sin integreringspolitikk – og opphever innvandringsstoppen. Dermed kan vi gjøre det bedre for dem Norge har forpliktet seg til å ta imot, og samtidig åpne grensene for flere av dem Norge virkelig trenger; arbeidsinnvandrerne.
Det finnes imidlertid et annet fokus, som drukner i den velregisserte kampanjen for de papirløse asylsøkerne. Norge er et flerkulturelt samfunn. Norge har tatt imot arbeidsinnvandrere fra Pakistan, flyktninger fra Chile, Vietnam, Irak, Iran, det tidligere Jugoslavia og mange andre steder.
Samtidig har tradisjonelle nordmenn reist verden rundt på ferie, i yrkesøyemed, eller som studenter. Nordmenn har forelsket seg, giftet seg, og tatt med seg sine ektefeller til Norge. Fått barn sammen. Norsk innvandringspolitikk har også betydning for disse. Eller rettere; for oss. Siden jeg er en av dem. Hvilke konsekvenser offisiell norsk politikk har, forsøkte jeg å sette ord på i et innlegg som hverken Aftenposten eller Dagbladet ville ha.
Medstrømsmedia skylder alltid på stor pågang av innlegg. Det har de gjort i alle de år jeg har sendt inn innlegg. Selv efter at internett gjorde sitt inntog – med blogger og nettdebatter. Men det er debattredaksjonene i msm, som Dagbladets med Mina Hauge Nærland i spissen, som avgjør hva som kommer på trykk – og hvilke temaer man vil løfte opp, og kanskje skape en større debatt av. (Jeg skal imidlertid ikke klage for høylydt. I årenes løp har jeg fått mange innlegg på trykk).
Kanskje var innlegget for dårlig skrevet, og kanskje er problemstillingen uinteressant. Men dét kan du som leser Liberaleren selv få sjansen til å vurdere.
Derfor publiseres innlegget her, så skaper det kanskje den debatten PK-MSM ikke vil ha i kjølvannet av Maria Amelie/Madina Salamova-kampanjen:
Lovlige rammes også
I forbindelse med Marie Amelie-saken er det blitt klart at bestemmelsen ”innvandringsregulerende hensyn” i forskriften som UDI og UNE håndhever, trumfer både bestemmelser om ”særlig tilknytning til riket” og ”sterke menneskelige hensyn” i samme regelverk. Det finnes altså en nødløsning som politikerne har laget: Hvis det ikke går an å holde antallet utlendinger i Norge nede på annen måte skal innvandringsregulerende hensyn brukes for å nå dette målet.
Bestemmelsen rammer naturligvis alle som på en eller annen måte ønsker å komme til Norge. Men også folk som er lovlig i Norge rammes av denne bestemmelsen. Mange norske menn og kvinner gifter seg med utenlandske statsborgere. Dette betyr at mange nordmenn har nær familie i utlandet. Norske barn har søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre og annen nær familie i andre deler av verden.
Det finnes ikke noen bestemmelse i regelverket som gjør at nære slektninger i utlandet kan inviteres på besøk til Norge. De må søke om turistvisum. Det er to vilkår for å få dette innvilget: De må ha økonomi til opphold og hjemreise (eller noen må garantere for dem), og UDI må tro at de faktisk kommer til å reise hjem (returforutsetning) når visumet utløper. Særlig sistnevnte kriterium blir brukt av UDI til å avslå søknader om turistvisum fra nordmenns nære slektninger i utlandet. UDI tror rett og slett at de lyver når de sier at de skal reise hjem igjen. Avslagene til UDI rammer særlig personer i såkalt ”gifteferdig” alder (18 – 45 år).
For noen år siden gjennomførte Jussbuss en undersøkelse for å finne ut om det var samsvar mellom nasjonaliteten til dem UDI gav avslag av ovennevnte grunn, og nasjonaliteten til de som faktisk ble i Norge efter turistvisumets utløpsdato. Men det fantes ingen sammenheng. Likevel fortsetter UDI med sine avslag.
Det er naturligvis ikke fra alle land i den 3.verden man må søke om visum for å komme til Norge. Siden min familie i Syd-Amerika bor i et land der man må ha visum for å besøke Norge, har jeg forsøkt å finne begrunnelsen. Det er andre land i verdensdelen med mer kriminalitet, terrorisme og ustabilitet. UDI skyldner på Schengenavtalen, altså at EU bestemmer. Men det må jo finnes en begrunnelse for hvorfor det er visumplikt fra enkelte land men ikke fra andre. Denne klarer hverken UDI, Justisdepartementet eller Utenriksdepartementet å komme opp med.
Jeg har en svoger som har besøkt Norge tre ganger. Første gangen i forbindelse med dåpen til vår yngste sønn. Han fikk avslag uten begrunnelse. Da jeg ba Finlands ambassade (som håndterer søknader til Norge i dette landet) om begrunnelse, fikk han oppgitt seks grunner. Svarene på halvparten kunne delvis finnes i søknadspapirene, og den andre halvparten fantes det ikke hjemmel for i norsk lov engang. Efter klage fikk han avkortet visum. Han har alltid reist tilbake, selv om han er i den alderen UDI mener gir stor sannsynlighet for at han vil bryte returforutsetningen.
Når skal politikerne – som bestemmer reglene, og UDI – som håndhever dem, ta inn over seg at Norge er et globalisert land med en mangfoldig befolkning? Ikke alle har et søskenbarn på Gjøvik, men like gjerne i Karachi, Lima, Bangkok og Kampala.
