Økonomiske perspektiver – alternativ årstale

av | 17. februar 2011 kl. 18.00 | 5 kommentarer

Idag holder nytilsatt sjef for Norges Bank, Øystein Olsen sin første årstale. Denne talen er regnet som svært viktig, og både politiske myndigheter og finansmarkedene vil følge talen nøye. Men det finnes alternative synspunkter til de Olsen kommer til å presentere. Vi publiserer derfor en alternativ årstale, fra en av Olsens konkurrenter til stillingen som sjef for Norges Bank.

Av J.K. Baltzersen, tidligere sentralbanksjefkandidat

Verdensøkonomien har vært i krise. Flere mener at krisen er over. Flere andre igjen mener at krisen ikke er over, at de grunnleggende problemer ikke er løst, men kun at krisens verste utslag kun er utsatt.

Det er viktig å lære av historien, men det er desto viktigere at vi lærer de riktige tingene av historien. George Santayana fortalte oss at den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den. A.J.P. Taylor sa noe om Napoleon III, som dessverre kan sies om altfor mange statsmenn, nemlig:

He was what I often think is a dangerous thing for a statesman to be – a student of history; and like most of those who study history, he learned from the mistakes of the past how to make new ones.

La meg begynne med å trekke noen mer generelle historiske perspektiver. Det er snart 200-årsjubileum for Grunnloven – et jubileum som faller sammen med 100-årsjubileet for den første verdenskrigs utbrudd.

Ved den første verdenskrigs utbrudd var verden fortsatt i den monarkiske tidsalder. Ved dens slutt sto den wilsonianske verdensorden opp som en fugl føniks ut av asken. Vår egen demokratiske utvikling går helt tilbake Eidsvold 1814. For andre land begynte også utviklingen tidligere, men i stor grad kan vi si at det var med den første verdenskrig at demokratiet virkelig slo igjennom. Siden har vi sett at det offentliges omfang har øket formidabelt. Det var også med den første verdenskrig at den internasjonale gullstandard ble suspendert.

Flere land gjeninnførte metallstandard, og det kan heller ikke sies at tiden før krigen var en ren metallpengetid, men det kan allikevel sies at denne krigen representerer et vannskille mellom metallbaserte penger og penger uten slik basis – likeledes som det kan sies at den var et vannskille på mange andre områder. Den nederlandsk-israelske historiker Martin van Creveld er blant dem som gjør dette – i sin bok The Rise and Decline of the State. Tillit til et statsapparat der vi selv velger våre ledere, kan være et viktig, bidragende element i utviklingen fra metallbasert valuta til ren papirvaluta.

Årsakssammenhenger mellom de ulike vannskillene skal jeg forøvrig la ligge.

Vi har siden sett grusomme eksempler på hyperinflasjon. Vi så dette i Weimar-republikken og i Østerrike i mellomkrigstiden. I helt nyere tid er Zimbabwe et ekstremt eksempel.

Det var rett før den første verdenskrigs utbrudd at det amerikanske sentralbanksystemet ble etablert. Denne etableringen var et svar på panikken av 1907. Panikken av 1907 var imidlertid ikke noe som skjedde med en ren metallstandard. Den oppsto i konteksten av et brøkdelsreservesystem – et system der bankene kun trenger å ha dekning for deler av sine innskudd. I et slikt system kan de samme penger være utlånt samtidig som de kan brukes av innskytere.

Som historien skulle vise, skulle man siden få en lang depresjon, 1970-tallets hyperinflasjon og forøvrig en stabil og konstant forringelse av pengeverdien, noe som vi ser gjennom at den amerikanske dollar har mistet mer enn nitti prosent av sin verdi gjennom de mindre enn hundre år som det amerikanske sentralbanksystemet har eksistert

Inflasjon og deflasjon
Tidlig på 1920-tallet var det en kort depresjon. Neste ingen kjenner til den, for den var meget kort i forhold til den depresjon som varte i godt over ti år. Den korte depresjonen ble kort, for myndighetene satte seg ikke fore at de skulle hjelpe økonomien med rednings- og stimulansepakker. Den amerikanske historiker Thomas E. Woods, Jr. har skrevet om dette i sin bok Meltdown.

På 1930-tallet fikk vi den store depresjonen. Vi blir fortalt at det var deflasjon som var det store problemet. Allikevel vet vi at det f.eks. var deflasjon på slutten av 1800-tallet uten at dette hadde de katastrofale konsekvenser som det gjerne snakkes om.

Flere mener at deflasjon vil innebærer at alle lar være å bruke penger fordi de vet at pengene blir mindre verdt. Allikevel ser vi ikke dette fenomenet på datamaskinmarkedet, der fallende priser er typisk. Vi vet at folk setter pris på tid, og derfor foretrekker de å få varer levert nå fremfor i fremtiden. Allikevel ser vi at ikke alt forbruk finner sted umiddelbart – på tross av at pengene mister sin verdi over tid, gjennom såkalt lav, stabil inflasjon. Dersom penger øker sin verdi over tid og forholdene ellers er like, er det grunn til å tro at folk blir mer langsiktige i sin pengebruk, men like lite som lav inflasjon skulle få folk til å bruke alle sine penger med én gang, vil lav deflasjon føre til at folk sparer alle sine penger inn i evigheten.

Flere sier at det ikke er mulig å gjøre profitt i et marked der pengene stadig øker sin verdi. Det er rimelig å anta at markedsaktører er istand til å planlegge med prisdeflasjon akkurat som de kan planlegge med prisinflasjon. Jörg Guido Hülsmann har skrevet om deflasjonens myter i en artikkel Deflation: The Biggest Myths.

Prisdeflasjon – og da kanskje i Norge spesielt innenfor boligmarkedet – vil bryte forutsetningene for manges lånefinansierte boligkjøp. Dette vil være en av de store utfordringer ved en omlegging fra dagens inflasjonssystem. En god del mennesker har vendt seg til at pengenes verdi synker, og de har innrettet seg og sine liv efter dette. I planleggingen av overgangen til et nytt pengepolitisk regime må dette tas hensyn til. Det er imidlertid også viktig å huske på at eksploderende boligpriser ikke udelt er til fordel for folk i etableringsfasen. Vi har sett at folk – spesielt i sentrale strøk – har store problemer med å skaffe seg en bolig med en rimelig størrelse som de kan ha råd til. Det blir ikke bedre med tiden når de skal skaffe seg en større bolig.

Efter at den amerikanske føderalstat hadde inndratt amerikaneres gull og mens den annen verdenskrig fortsatt pågikk, samlet flere statsmenn seg i Bretton Woods for å etablere et system med fastkurs og gullstandard for den amerikanske dollar. Andre lands sentralbanker kunne innløse sine dollar i gull.

Metallstandarden og fastkurssystemet kunne ikke holde. Dette var nemlig kun en kvasistandard. Det var kun en brøkdels dekning i gull for alle papirdollar i omløp. Dette var i all vesentlighet et fastkurssystem mellom det som i praksis var en papirdollar, og gull, og som alle fastprissystemer som kommer under press, måtte det gi efter. Det er viktig å trekke de riktige lærdommer av historien.

Så kom 1970-tallets hyperinflasjon. Krone-isen kostet i perioden 1955-1970 faktisk kun 1 krone. I 1980 var den steget til 4 kroner. Firedoblet på ti år. På de tredve år som er gått siden 1980, har den femdoblet seg til 20 kroner. Det er ikke kun perioder med hyperinflasjon som er destruktiv for pengenes verdi. Den langsomme, gradvise inflasjon har også en vesentlig betydning.

Gullstandard
Pengenes funksjon er et byttemiddel. Det er paradoks at vår tids basisløse penger for alle praktiske formål er gratis å produsere. Arbeidstagere og næringsdrivende har kostnader ved å produsere sine varer og tjenester. Det som fungerer som byttemiddel for disse varer og tjenester, avviker imidlertid i sin natur fra disse varer og tjenester – ved at det nettopp er gratis å produsere.

I store gullgravertider var det også mye monetær inflasjon – vekst i pengemengde. De som drev med gullgraving fikk de nye pengene først. Slik vil det også i prinsippet være dersom gull skulle fungere som penger idag – og for den saks skyld også for sølv. Dette skiller seg imidlertid lite fra fenomenet at de som produserer en hvilken som helst vare, får denne først — og dermed blir først i berøring med den i markedet. F.eks. har de som har tilgang på olje- og gassforekomster, store fordeler gjennom disse ressursenes markedsverdi, men det koster å utvinne disse ressursene for utvinnerne.

Det er blitt sagt at samfunnets ressurser ikke burde brukes på å hente penger ut av grubene, og at samfunnets ressurser heller burde brukes på mer produktiv virksomhet. Når nye penger kan opprettes ut av intet, med ingen basis, blir på den annen side altfor mange ressurser tiltrukket kreative måter å nyde godt av tidligst mulig tilgang på disse nye pengene. Disse ressursene burde i aller høyeste grad gått til reell produksjon.

En metallstandard – en reell metallstandard – er ikke et perfekt pengesystem. Noen av problemene som har vært nevnt, er imidlertid høyst hypotetiske – for de fleste praktiske formål. Problemene med dagens basisløse er høyeste grad reelle.

La meg sitere Ludwig von Mises (redaktør Bettina Bien Greaves):

[O]ne may ask the question: «What will happen one day,» nobody can say anything today about it, «if people discover a method to produce gold at such a cheap price that gold will no longer be useful for the monetary purpose?» To this question, I answer: «Ask me again when this is the case.» Perhaps — I don’t know, nobody knows — perhaps one day people will discover a method of producing gold out of nothing, or, let us say, out of non-gold. Perhaps gold will become as plentiful as air, and free to everyone. If everyone could have as much gold as he wanted, it would have no value on the market. No one would then be willing to take such a value-less commodity in trade for other goods or services and it would not then become a «medium of exchange.» If you have sleepless nights and have nothing else to think about, you could think about what will happen, you know, if one day gold could be produced in such a cheap way as, let us say, paper can be produced today. It could happen! But nobody thinks it will happen. It probably will not happen. But if it does happen then people will have to deal with the new problem. And perhaps they will solve it; perhaps they will not solve it; we don’t know that today. But it is useless today to speculate what will happen, if this should happen. And as we don’t know anything about what the conditions will be at that time, we can say, «Let us wait. Let us wait to see whether really one day gold will be so abundant that it can no longer serve monetary purposes.» All right. If this should happen, the people living then — at that time — would have a problem to solve. But today we have another problem. Our problem is to keep the quantity of money from being increased and its purchasing power from being decreased through inflation.

Det er flere som har sagt at de ikke forstår gull som investering. Det er helt korrekt at gull ikke er en investering. Det er et verdilager, og det er som et verdilager det må forstås.

Når pengenes verdi stadig og stabilt forringes, gir dette – i kombinasjon med rente- og gevinstbeskatning – en enorm fordel for offentlig sektor. Det som tilsynelatende er gevinst, er – til en vesentlig grad – kun kompensasjon for tapt pengeverdi, og denne kompensasjonen skattlegges altså.

Krisen
Gjennom mange år har krisen som vi er i eller har lagt bak oss, bygget seg opp. Lave styringsrenter over altfor lang tid tillot dette. Når vi opplever problemer på grunn av at flere aktører har påtatt seg altfor mye gjeld, tør løsningen være åpenbar, nemlig at rentene bør stige. I dagens sentralbankregime er det imidlertid motsatt. Krise oppstått på grunn av lette penger, løses med enda mere lette penger. Bakrusen efter den store punchfesten løses med en enda større punchfest.

Friedrich August von Hayek, vinner av Nobels minnepris i økonomi i 1974, er godt kjent for en teori for forretningssyklusen. Renter synker naturlig når spareoverskuddet i et samfunn øker. Samtidig gir dette et signal til investorer om å investere. Det er tilgjengelig lånekapital som kan benyttes fordi forbrukere lever under evne, og de vil kunne forbruke i fremtiden på grunn av denne sparekapitalen. Motsatt blir det dersom spareoverskuddet reduseres.

Det kan bli gjort tilgengelig penger på annet vis, f.eks. gjennom bankenes brøkdelsreservesystem og den multiplikatoreffekt dette systemet gir. Sentralbanken kan også tilføre kunstig stimulanse ved styringsrente og åpne markedsoperasjoner. Da får investorene det samme signal som øket – evt. redusert – spareoverskudd gir, men spareoverskuddet er ikke der. Dette kan sammenlignes med at et stort cirkus kommer til byen, en liten by, og at restauranteierne bygger ut virksomhetene sine som om cirkuset skulle bli i byen permanent. Når cirkuset drar igjen fra byen, sitter restaurantene igjen med overkapasitet.

Flere vil kanskje innvende at dersom den kunstige stimulansen er permanent, vil ikke dette være noe problem. Den kunstige stimulansen gir uansett en illusjon av mye mer tilgjengelig kapital enn det som faktisk er tilfelle. Dermed skjer overinvestering, og boblen som dette skaper, sprekker til slutt.

Finanskriseutvalget la i slutten av januar frem sin utredning – ”Bedre rustet mot finanskriser”. Utvalget er inne på problemet med og faren ved for lave renter over lang tid. Utvalget mener imidlertid at fremtidige kriser skal unngås ved reguleringer – riktignok bedre reguleringer og ikke nødvendigvis flere reguleringer – og skatter og avgifter.

Kjernen i problemet, nemlig det at pengesystemet ikke har noe anker som gull eller sølv, tar utvalget ikke tak i, og symptomene på det grunnleggende problem skal tas hånd om med skatter, avgifter og reguleringer. Vi bør stille oss spørsmålet om dette er veien å gå.

Den amerikanske føderalstaten sliter med økende gjeld. Flere delstater i USA gjør det samme. Flere land i eurosonen sliter med statsgjeld. Finansministeren har sagt at Europa må lykkes for at Norge skal lykkes. Inflasjonsmålet med utgangspunkt i konsumprisindeksen har stått fast i flere år nå. Hensynet til stabile valutakurser har vært viktig, selvom det ikke er det formelle målet Norges Bank styrer efter.

Flere har tatt til orde for at den amerikanske dollar bør miste sin status som verdens reservevaluta. Norge bør sterkt vurdere å støtte en slik pensjonering.

Med all den monetære inflasjon som finner sted med den amerikanske valuta, og også tilsvarende, i det minste begynnende, problemer med den europeiske sentralbank, bør vi spørre oss om stabil kurs mot disse valutaer er noe å tilstrebe.

Mange økonomer vektlegger svak og stabil krone som fordelaktig for eksportindustrien. Med etablerte kontraktsregimer med fastpriser i andre valutaer enn kroner kan dette være et poeng. Det må allikevel advares mot å la kronens verdi synke i dollarens – og evt. andre valutaers – dragsug.

Norge er kommet gjennom krisen så langt langt bedre enn de fleste andre land. Flere har fremhevet den norske krone som en meget sterk og solid valuta – attpåtil som en ny reservevaluta. Vi har overskudd på handelsbalansen. Vi har overskudd på statsbudsjettet, og statsbalansen viser en netto formuessituasjon. Det er imidlertid grunn til å advare mot å bruke dette som en sovepute. Ja, vi har et oljefond – Statens pensjonsfond utland. Vi har på den annen side store pensjonsforpliktelser. Ja, andre land har pensjonsforpliktelser uten noe tilsvarende fond, men – igjen – situasjonen er god i forhold til andre land, men det er ikke noen grunn til å slappe av. Vi har plasseringer i utlandske aktiva.

Som Svein Gjedrem sa i sin årstale for litt over et år siden, vi er ikke utvalgte.

Avslutning
Som jeg innledet med, er det viktigere at vi lærer de riktige tingene av historien enn at vi lærer av historien. Vi bør være svært varsomme med å gå inn for en ny papirvaluta – ja, vi sier papirvaluta selvom de fleste pengene kun finnes i elektroniske banksystemer – nå som den amerikanske dollar vakler alvorlig efter snart førti år uten noen som helst tilknytning til edelmetaller.

Vi ser at kineserne er veldig ivrige til å kjøpe gull. Gullprisen har nylig slått rekorder målt i amerikanske dollar. Sølvprisen har også steget mye den siste tiden, men har mer å gå på dersom man ser historisk på forholdet mellom sølv og gull. Sentralbanker som satser på dekning i sølv eller gull, muligens i andre edelmetaller, vil sannsynligvis gi god sikkerhet for sin valuta.

Norges bør vurdere å gå over til en edelmetallstandard ved gradvis å erstatte sentralbankens valutareserver – og andre papirreserver – med fysisk gull eller sølv, evt. et annet edelmetall. En slik metallstandard bør være en reell metallstandard – ved at norske kroner blir hundre prosent innløsbar i det valgte metallet. Sentralbanken vil ved en slik løsning få tilhørende plikt til å utlevere metall mot sedler og mynt. Når en slik metallstandard er innført, vil styringsrente og åpne markedsoperasjoner være avviklet som virkemidler for sentralbanken.

Vi må trekke de rette lærdommer av denne krisen og av historien forøvrig. Feilslutning kan ha katastrofale følger.

Denne artikkelen er en alternativ årstale fra J.K. Baltzersen, som i september og oktober ifjor var kandidat til stillingen som sentralbanksjef og hovedstyreformann i Norges Bank. J.K. Baltzersen er tilhenger av den østerrikske skole innen økonomividenskapen. For den østerrikske skole er økonomifaget et sett med nøytrale analyseverktøy – ikke et sett med politisk-økonomiske konklusjoner. Dette selvom ”østerrikske” økonomer har en sterk tendens til å være i opposisjon til statlig innblanding i økonomien.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at denne alternative årstalen er satt sammen med helt andre ressurser enn de ressurser som sentralbanksjefen har til rådighet. Denne alternative årstalen gir allikevel langt på vei en god antydning av hvordan Baltzersens virkelige årstale ville artet seg dersom han mot formodning var blitt beskikket av Kongen i statsråd som sentralbanksjef.

J.K. Baltzersen er medlem av Ludwig von Mises Institute i Auburn, Alabama. Se hans profil på Mises Community. Han er sivilingeniør og assosiert redaktør i Farmann. Han ble intervjuet av Liberaleren ifjor sommer.


Kommentarer

  1. Gullstandard | 17. februar 2011 kl 19.04
  2. Gullstandard | 17. februar 2011 kl 22.54

    Petter Sandstad har også skrevet en utmerket artikkel om emnet: http://stemdlf.no/node/4855

    Thomas Kenworthy har som kjent også søkt på denne stillingen:
    http://www.facebook.com/pages/Thomas-Kenworthy-som-sentralbanksjef/156105881069237?ref=ts

  3. Markering mot Sentralbank-systemet // utenstat.no | 19. februar 2011 kl 09.16
  4. Baltzersen | 19. februar 2011 kl 19.21

    Noen kommentarer om Olsens årstale: http://www.farmann.no/?p=1649

  5. Men vi er ikke husmenn… | Ludwig von Mises-instituttet i Norge | 20. februar 2014 kl 19.25

    […] profil på Mises Community. Han er sivilingeniør og assosiert redaktør i Farmann. Han skrev og en alternativ årstale for tre år siden. Categories: […]

  • Dagens sitat

    The argument for liberty is not an argument against organization, which is one of the most powerful tools human reason can employ, but an argument against all exclusive, privileged, monopolistic organization, against the use of coercion to prevent others from doing better.

    — F.A. Hayek
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter