Idag dro en norsk delegasjon ledet av Kronprins Haakon og olje- og energiminister Ola Borten Moe til det autororitære regimet Aserbajdsjan. Kritikken mot kronprinsen fra menneskerettighetsaktivister er feilslått. Kritikkens rette adressat er den rødgrønne regjeringen ved utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Norge er et monarki og har dermed en kongefamilie. Dét er et beklagelig faktum. De lever på overføringer via statsbudsjettet, som mange andre nordmenn. Spørsmålet er hva de skal gjøre for de pengene de får. Jeg ser helst at de gjør minst mulig, men kongerollen er definert gjennom mange år og generasjoner.
En rolle er å være såkalt døråpner for næringslivet. Norske bedrifter tar med seg en person med aura av noe mystisk rundt seg. Personer som er hevet over både politikkens og næringslivets daglige kiv. Personer som går på stas og holder taler andre har skrevet for dem. Personer som helst ikke skal blamere seg.
Hvorfor bedriftene ikke bygger opp egen image, der produktsoliditet, kundetilfredshet, økonomisk soliditet etc inngår i en helhet er litt vanskelig å forstå. Men i 2011 er det fortsatt mange som tror på kongelig visdom og blått blod.
De norske kongene (og kronprinsene) har måttet gjøre mye rart for norsk næringsliv. De har delt ut medaljer og ordener til blodstenkte diktatorer – uten at noen rotnorske helter har funnet det bryet verdt å sende sine medaljer i retur av den grunn (slik britiske ordensbehengte personer gjorde da Beatles fikk sine utmerkelser av dronning Elisabeth). På slottet i Oslo har mye rart funnet husly i årenes løp. Ikke fordi Haakon, Olav og Harald nødvendigvis ville det slik. Men de hadde intet valg.
Og her er poenget; det er ikke kongen og kronprinsen som bestemmer hverken reisemål eller reiseprogram. Dét gjør regjeringen ved Utenriksdepartementet. Altså Jonas Gahr Støre. Mange nordmenns favorittpolitiker sender Harald og Sonja, Haakon og Mette-Marit til det ene regimet verre enn det andre.
Idag har kronprins Haakon måttet legge ned krans på graven til den nåværende presidentens avdøde forgjenger; hans egen far. En symbolhandling lik den som skjer i Nord-Korea, der alle – både offisielle delegasjoner og turister – må bukke for en enorm statue av Kim il Sung.
Kronprins Haakon er en bevisst og imagebyggende kronprins. Som vil noe. Noe mer. Her er det ikke snakk om gammeldagse «høye beskytter»-posisjoner og diverse rojalt fjas. Her er det verdiladede, nær sagt politiske oppdrag og utspill. Kronprinsens politiske rolle er noe helt annerledes enn oldefarens ja til Ap i regjering og nei til Quisling. Det er en omdefinering av innholdet i rollen han har. Derfor var det sikkert ikke med lett hjerte han bukket for en avdød diktator. Om det er noen trøst kommer det til å bli mange flere slike bukk. Om han ikke tar til vettet og sier fra seg arveretten for seg og sine barn.
Kritikken mot kronprinsen for den aktuelle reisen er feilslått. Alle organisasjonene som har vært ute mot kritikk mot ham burde istedet sendt hatmail til Jonas Gahr Støre. Men dét er det ingen som gjør. Aps neste statsminister kunne jo få en ripe i lakken. Gudbedre!
Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Kristin Halvorsen, Liv-Signe Navarsete og Ola Borten Moe er de som burde stå skolerett for alle som er opptatt av menneskerettigheter. Men de rødgrønne er jo godhetens agenter. Så da så. Da er det bedre å kritisere en som ikke kan ta igjen. Fordi rollen hans ikke tillater det.
Så er det de som sier at kontakt er bedre enn isolasjon. Og at Aserbajdsjan ikke er verre enn f.eks Russland. De kunne sikert tatt med både China og Iran – som Statoil og andre norske bedrifter er så ivrige efter å investere i.
Dét jeg lurer på, er hvorfor det ikke finnes regimer som bør oppmuntres fordi de beveger seg i positiv retning? Regimer som med litt velvilje kunnne sies å være på vei mot noe som kan ligne demokrati – og som det gikk an å investere bitte litt i?
Kanskje Jonas Gahr Støre, Helge Lund i Statoil og olje- og energiminister Ola Borten Moe kunne svare på dét?
Allerede er monarkidyrkerne igang med å forsikre om kongehusets viktige rolle. Tror noen at en diktator bryr seg om hva kronprins Haakon mener om menneskerettigheter?
Samme tema:
