En provokatør har gått ut av tiden

av | 16. november 2011 kl. 12.03 | 4 kommentarer

NRK meldte igår at tidligere stortingsreprsesentant (FrP/uavh.) Fridtjof Frank Gundersen døde 11.november. Gundersen og jeg var motstandere mesteparten av tiden vi var i FrP, så det er kanskje upassende å skrive minneord. Det får stå sin prøve.

Som nestformann i Akershus FpU var jeg tilstede på nominasjonsmøte vinteren 1989 da Gundersen utkonkurrerte fylkestingsgruppens leder og nominasjonskomiteens innstilte 1.kandidat Bjørn Haukedal. Som medlem av den samme fylkestingsgruppen i et drøyt år var det ikke tvil i min sjel om hvilken kandidat jeg foretrakk. Haukedal hadde gjort fylkestingets 3.største parti til et rent haleheng til Høyre. Man kunne si mye om Gundersen – men noe haleheng var han aldri. Jeg var fornøyd med å være blant de første til å gratulere Gundersen efter at seieren var halt i land.

Fridtjof Frank Gundersen og jeg var aldri fortrolige. Vi var sjelden på samme side i saker som ble debattert i FrP. Vi hadde stikk motsatt syn på hva liberalisme var, og på hvordan partiet skulle bygge sin organisasjon. Der jeg støttet partiledelsens syn stod han på motsatt side. Til striden om EØS-avtalen kom. Til tross for vår kontinuerlige uenighet måtte vi for en periode forholde oss til hverandre. Han var førstekandidaten – og jeg stod i spissen for dét apparatet som skulle få ham valgt.

Denne artikkelen vil handle om mine erfaringer med Gundersen, observasjoner og inntrykk fra de feidene vi hadde. Det vil kanskje ikke yte ham den rettferdighet hans støttespillere mener ham berettiget til. De som leser får ha in mente at det er en motstander som har forfattet den. Vi var i samme parti – men for det meste uenige.

Som ung FpU’er hadde jeg lest bøkene hans, både «Om å bruke andres penger» fra 1981 (en herlig, liberalistisk tittel!) og «Fri og Frank på tinget» fra 1985. Jeg var overbevist om at han var liberalist. Tiden skulle vise at jeg hadde misforstått.

Da alarmklokkene burde ringt hos meg
Fridtjof Frank Gundersen gjorde mye jeg ikke forstod meningen med. Og alarmklokkene burde ringt allerede våren 1987. Da jeg var ferdig som elev på Eidsvoll videregående skole i 1986 startet jeg og en annen FpU’er en liberalistisk skoleavis; Libertas Pantheon (LP). Den kom ut to ganger, høsten 1986 og våren 1987. En av utgavene hadde et bidrag skrevet av nettopp Gundersen. Sistnevnte var meget bra laget. Der hadde jeg blant annet skrevet en artikkel om nynazismens fremvekst i Norge. Et aktuelt tema på den tiden. Vi sendte LP til diverse folk høyt og lavt i FrP for å få kommentarer til innholdet. En av mottagerne var Gundersen, som ikke var gjenvalgt til Stortinget i 1985. Han manglet ca 300 stemmer.

Stor var min forbauselse da jeg åpnet posten en vårdag mens jeg avtjente verneplikten på Bardufoss flystasjon i Troms. Ut falt Vidkun Quislings forsvarstale fra landssvikoppgjøret efter 2.verdenskrig, sammen med en håndskrevet hilsen fra Fridtjof Frank Gundersen. Hva han mente med å sende meg dette har jeg aldri fått vite. Det var en bisarr opplevelse.

På fylkesårsmøtet i

FpU blir verdiliberalister – og Gundersen melder seg inn i FrP
Både i 1981, 1985 og 1989 var Fridtjof Frank Gundersen nominert på toppen av Akershus FrPs stortingsliste uten å være medlem av partiet. Noe som var svært uvanlig. Men FrP’erne som selv fylte opp partivervene elsket Gundersens prinsipielle syn på organisasjoner; han ville ikke være medlem av noen. Derfor hadde han både meldt seg ut av Høyre og Juristforbundet midt på 1970-tallet. Og FrP’erne viste seg så liberale at en slik mann ville de ha til å forplikte seg til å arbeide for å få gjennomført partiets program på Stortinget.

Våren 1990 meldte Gundersen seg likevel inn i FrP, kunne partiavisen Fremskritt fortelle. Grunnen var at han måtte lære partiets unge garde hva liberalisme egentlig var for noe. For dette hadde de misforstått.

Årsaken var FpUs berømmelige landsmøte i Bergen i februar 1990. Landsmøtet vedtok å si ja til fri innvandring uten sosiale rettigheter, og ja til partnerskapslov for homofile. En håndfull stemte også for å avvikle monarkiet. FpUs verdiliberale side var født. Den skulle komme til å dominere mer og mer frem mot splittelsen fire år senere.

Mange FpU’ere følte at liberalismen var blitt «hel» med disse vedtakene. Å være verdikonservative passet dårlig, når man i økonomiske forhold argumenterte sterkt for individets autonomi og rett til selv å styre sitt eget liv og ta sine egne avgjørelser. Gundersen var sterkt uenig. For han var verdikonservativ. Det var i økonomiske forhold at Gundersen anså seg som liberalist i økonomiske spørsmål. Jeg følte nå at brikkene falt mer på plass.

FpU’erne lot seg ikke «rettlede» av den i mange saker direkte reaksjonære professor og stortingsrepresentant Gundersen. Så efter det dårlige valget i 1991 falt Gundersen inn som en naturlig del av den falanksen i stortingsgruppen som ville redusere FpUs og liberalistenes innflydelse. Men først hadde han klart å sabotere sin gode venn Carl I. Hagens forsøk på å gjøre partiet mer seriøst.

Loen-landsmøtet: Gundersen faller Hagen i ryggen
Efter suksessvalget i 1989 startet FrP-ledelsen for alvor arbeidet med å overta hegemoniet på høyresiden. Landsmøtet 1990 vedtok en leninistisk partimodell, og landsmøtet i 1992 skulle følge opp. Stortingsvalgprogrammet fra 1989 hadde gitt liberalismen en fremtredende plass som grunnlag for partiets politikk, dog ikke i verdispørsmål.

Landsmøtet i Loen i 1991 skulle velge nye nestformenn. Tidlig ble det klart at Tor Mikkel Wara kom til å bli politisk nestformann. Men hvem skulle ta den andre posisjonen? Flere meldte seg på. Forunderlig var det at i et parti som plasserte organisasjonen over de folkevalgte gruppene var det nettopp i stortingsgruppen alle fant det nødvendig å lete efter dem som skulle sitte i sentralstyret. Stortingsrepresentantene John Alvheim, Jan Simonsen og Terje Nyberget meldte seg på i konkurransen om å bli organisatorisk nestformann. Alvheim var Hagens foretrukne kandidat. Med sitt sosiale engasjement og sin KrF-bakgrunn var han drømmekandidaten i arbeidet med å skape et mer seriøst inntrykk av FrP. Fridtjof Frank Gundersen ville det annerledes. Efter at Simonsen hadde holdt en egenpresentasjon som feiet Alvheim helt av banen, kom Gundersen og holdten støttetale for Simonsen som banket seieren inn med femtoms spiker. Begge tok utgangspunkt i FrP’ernes antiautoritære holdninger, og forakt for Høyre og KrF. Partier ledelsen ønsket å samarbeide med om regjeringsmakt. hverken Simonsen eller Gundersen ville vite noe av det planlagte hamskiftet for FrP. Og Gundersen hadde mer på lager.

Høsten 1992; EØS-avtalen i spill
Utspillet kom allerede på landsmøtet i 1991, men det var i 1992 det tok av for alvor. Fridtjof Frank Gundersen lanserte et forslag om at FrP skulle stemme imot EØS-avtalen dersom Gro Harlem Brundtlands regjering ikke gikk med å folkeavstemning om avtalen. Ap, Høyre, FrP og KrF var for avtalen. Det var altså flertall for EØS-avtalen. Hvis FrP gjorde alvor av Gundersens forslag, ville avtalen ryke. For Brundtland ville ikke vite noe av folkeavstemning.

Tidligere hadde KrFs parlamentariske leder Kåre Gjønnes foreslått noe tidligere, efter tips fra Carl I. Hagen. Da hadde sistnevnte slaktet forslaget. Derfor kunne han ikke aktivt støtte Gundersens blåkopi. Men han stanset ikke sirkuset Gundersen satte igang. Han lot debatten i stortingsgruppen gå fritt. Og mange var besnæret av Gundersens tanker. Men da media fikk vite hva som var på gang og skrev om det, reiste partiorganisasjonen hodet. I fylkes- og lokallag ville man ikke vite noe av Gundersens sprelske tanker. EØS-avtalen måtte på plass! Arbeidsplasser i eksportindustrien var i fare.

Partiledelsen måtte sende saken på høring, og liberalistene i partiapparatet mobiliserte. Stortingsgruppen sendte ut to notater om saken, forfattet av hhv. Gundersen og Wara. I Gundersens eget fylke sa 17 av 21 lokallag nei til forslaget fra deres egen stortingsmann, 3 sa ja og et var delt på midten. Resultatet av partiets første høring noensinne var så knusende i Gundersens disfavør at resultatet såvidt meg bekjent aldri offentliggjort.

Nå gikk alarmen for alvor. Seriøsitetsprosjektet hadde skapt et monster selv partiets ubestridte leder ikke klarte å kontrollere. Et selvstendig tenkende partiapparat, som forholdt seg til vedtak, vedtekter og spilleregler. Og som trodde på budskapet om å opptre seriøst og forutsigbart for å skape tillit.

Nominasjonskamp i EØS-skygge
Midt i «EØS-krigen» høsten 1992 foregikk høringene om nominasjonene. Resultatene viste langt større støtte til Jan Erik Fåne (innvalgt som nr. 3 fra FrP i Akershus i 1989) enn for Gundersen. Et poengsystem gav listetopp fra 1989 i beste fall en 6.plass. Opplysningene havnet i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Gundersens hasardspill med EØS-avtalen kunne koste ham stortingsplassen, var budskapet. Noe høringene i lokallagene definitivt gav dekning for. Problemet var at nominasjonskomiteen drev for vær og vind. Det var ingen tydelig ledelse – og komiteen kunne ikke med tyngde presentere en innstilling. I tillegg viste det seg at komiteen var delt. I desember kom innstillingen. Fåne var på topp, og Gundersen var vraket.

Vi som støttet Fåne kunne ikke se for oss at det skulle gå galt. Støtten i lokallagene var stor. Gundersen var upopulær. Ikke bare pga. EØS-utspillet. I et parti som var på desperat jakt efter kvinnelige velgere partiformann Hagen kommuniserte ut dette budskapet i klartekst) var Gundersens uttalelser om kvinnesak som organisert kvinnfolkmas en innlysende hemsko. Selv om liberalistene støttet Gundersens syn på legalisering av narkotika passet man på å informere partiets mer konservative garde om Gundersens interpellasjon om temaet på Stortinget.

Nominasjonsmøtet 17.januar 1993 ble et sjokk. Gundersen selv spilte på de konservatives frykt for verdiliberale strømninger. I en god tale sa han mest om hva han var imot (FpUs standpunkter). Han gav seg selv merkelappen nasjonalist. Og støttetaleren, den kvinnelige lederen i fylkestingsgruppen holdt det som må ha vært hennes beste tale noensinne. Gundersen vant i første runde. Med Gundersen med støttespiller tok 1. og 3.plass, liberalistene 2. og 4.plass. Striden om ideologi, politikk, strategi og veivalg gikk tverst gjennom fylkeslaget.

Et par dager senere måtte jeg ta den tunge turen opp til Stortinget. I mine tre år i fylkesstyret (styremedlem, nestformann (fung. formann) og tilslutt formann, hadde fylkeslagets stortingsrepresentant nr 1 (av 3) aldri nedverdiget seg til å ta kontakt, langt mindre til å oppsøke fylkesstyret. Som lagets leder var de min plikt å organisere valgkampen for å få Gundersen gjenvalgt. Vi måtte kommunisere. Det var best å komme til en forståelse så raskt som mulig.

Siden jeg som følge av den leninistiske partimodellen til FrP var en av 5 fylkesformenn innvalgt i stortingsgruppen hadde jeg det siste året ofte vært på Stortinget. Det var gruppemøte hver onsdag. Men noen samtale på tomannshånd med Gundersen hadde jeg aldri hatt.

Gundersen uttalte at selv om jeg var «organisasjonsmann» hadde jeg tydeligvis tenkt å spille en politisk rolle. Da hadde jeg i nesten trekvart år vært medlem av partiets programkomite for det nye stortingsvalgprogrammet. Jeg satt med fulle rettigheter i stortingsgruppen – og i landsstyret. Som ved strid om tolkning av programmet hadde rett til å instruere den stortingsgruppen Gundersen ønsket å bli gjenvalgt til senere samme år. Det var nytteløst å diskutere partiorganisasjonens overordnede rolle med Gundersen. Han gav blaffen. Men vi ble enige om en borgfred. Skulle han bli gjenvalgt kunne vi ikke krangle for åpen scene. Partiet måtte ta sine valg, påpekte jeg, og så skulle vi markedsføre partiet på dette grunnlaget.

En måned senere var det fylkesårsmøte. Jeg tok gjenvalg som formann, og var innstilt av valgkomiteen. Dette var definitivt ikke tiden for å gi opp kampen om et liberalistisk FrP. Her gjaldt det å stå på post. Men det skulle snart vise seg at Gundersen hadde planlagt å få meg kastet, noe Romerikes blad spekulerte i på forsiden på årsmøtets åpningsdag. Men Gundersens problem var at lokallagene ikke oppfattet meg som et problem. Han fikk ingen til å stille som motkandidat. Så i lunchen før valgene skulle ta til ble Gundersen og støttespillere observert i hissig samtale i en av gangene. En som gikk forbi snappet om Gundersens konklusjon: «Så får jeg stille selv!». Og det gjorde han. Forslagsstiller og støttetaler var Oddbjørn Jonstad fra Oppegård. Som senere stiftet Nasjonalt Folkeparti.

Gundersen tapte. Jeg vant, med 46 mot 38 stemmer. Romerikes blads fotograf rakk å ta et bilde av oss der vi rakk hverandre hånden fra vår plass på hver side av midtgangen forrest i salen, knapt før noen rakk å oppfatte resultatet. Senere uttalte Gundersen hadde han hadde hatt mareritt om at han hadde vunnet. For hva hadde vel han å gjøre i spissen for en organisasjon? Nå ble det vi, som var sterkt uenig i mye av hva han stod for, som skulle hjelpe ham å bli gjenvalgt. Efter årsmøtet presterte Østlandets blad å skrive en lederartikkel som latterliggjorde årsmøtet og nominasjonsmøtet, som med sine resultater demonstrerte et splittet fylkesplarti. Gundersen og jeg fikk inn et svar sammen, for første og siste gang. Jeg skrev, og vi signerte begge.

«Gundersens lille blå» er en pamflett om innvandringspolitikk og integrering som er nesten glemt idag, men som skapte furore da den kom. Et kompromiss mellom fløyene var at de to toppkandidatene skulle få lage hver sin brosjyre om sin hjertesak. Forøvrig skulle laget markedsføre partiets hovedvalgkampsaker. Punktum. Den lille blå ble en vinner i lokallagene. Det måtte finansieres et ekstra opplag. Kritikerne av Per Willy Amundsen, Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen bør ta en kikk på «Gundersens lille blå». Det er der FrP for alvor starter å bruke kulturelle argumenter for å begrense innvandringen.

FrP hadde alltid vært tilhenger av såkalt «dynamiske skattepolitikk». Men Gundersen mente at dette var feil. For da ville de som hadde betalt mest i skatt få størst lettelser. Han mente man istedet skulle kutte mest i bunn (dvs. øke bunnfradraget). Det ville komme de minst bemidlede til hjelp. Hva var mest liberalistisk? Ikke godt å si. Men at det var sabotasje av det vedtatte partiprogrammet da han ikke valgkampen gikk ut med et utspill om å avskaffe dynamisk skattepolitikk er hevet over tvil. Hva mer er; kritikken av at de rikeste fikk mest igjen i skattelette var ren blåkopi av sosialistenes argumentasjon.

Mot Dolkeskjø og splittelse
Efter valget skulle liberalistene renskes ut. Fridtjof Frank Gundersen spilte på lag med Hagen, Alvheim, Simonsen, og Hedstrøm. På årsmøtet i Akershus FrP i januar 1994 (det eneste både Carl I. Hagen og Ellen Wibe var tilstede på) sa jeg i min tale at de som nå var Hagens selvopppnevnte våpendragere (deriblant Gundersen) var ikke dem som hadde støttet ham i å oppfylle visjonen om å omdanne FrP til et liberalistisk parti som kunne søke regjeringsmakt. Gundersen var blant dem som i 1991 og 1992 hadde lagt kjepper i hjulene for Hagens visjon. Men jeg glemte at Hagen selv hadde mistet troen på sin egen visjon.

«Fridtjof blomstret opp»
skriver Carl I. Hagen i sine memoarer «Ærlighet varer lengst» om tiden efter splittelsen på Dolkesjø-landsmøtet i 1994, og understreker at stortingsgruppens uformelle og effektive arbeidsstil passet Gundersen godt. men senere skulle det bli annerledes. Gundersen klarte ikke omstillingen da stortingsgruppen vokste voldsomt efter valget i 1997. At de andre måtte ha forutsigbare arbeidsformer der Gundersen ikke kunne kreve ny behandling av saker som var avgjort mens han var på turer med utenrikskomiteen i Stortinget hadde han liten forståelse for.

Erik Solheim (SV) var også medlem av Stortingets utenrikskomite i perioden 1993 – 97, og i sine memoarer «Nærmere» (Millennium forlag) beskriver han Fridtjof Frank Gundersen på følgende måte:

«Fridtjof Frank Gundersen er ikke noe utpreget flokkdyr. Den leder er ikke skapt som kan få ham til å gå i takt. Fridtjof stiller opp på det som interesserer ham og hopper galant over alt han finner bortkastet, uten at det skaper det minste problem for oss andre.» Den første delen av beskrivelsen kunne nok mange signere på, mens den siste vil mange som har forsøkt å skape en ryddig organisasjon stille seg mer tvilende til.

Uansett hvor reaksjonær Fridtjhof Frank Gundersen var i verdispørsmål hadde de færreste noen grunn til å betvile at han var liberalist i økonomiske saker. Han skulle imidlertid få grunn til å betvile om FrP holdt så hardt på selv denne delen av liberalismen. For Carl I. Hagen og Siv Jensen gikk inn for å plassere oljepengene i statlige investeringsfond. Ideen ble imidlertid skutt ned på landsmøtet i 1999. Før dette hadde FrP imidlertid rukket å konvertere til ren statskapitalisme. Luftslottet IT Fornebu skapte en allianse mellom Ap og FrP i næringspolitikken. Staten skulle sprøyte penger inn i dette private prosjektet, og Bærum stille tomter til disposisjon. Gundersen avviste dette med indignasjon. Ikke bare internt men også i partiavisen Fremskritt. Han tapte på gruppemøtet, men nektet å bli «byttet ut» i stortingssalen under avstemningen. Han brøt med partigruppen og stemte imot partiets standpunkt.

Foran 2001-valget bestemte Carl I. Hagen seg for å ta opp igjen ambisjonen om transformere FrP til et regjeringsaktuelt parti. Våpendragerne fra striden med liberalistene ble oppfattet som en hemsko. Blant annet fordi de tøyet strikken stadig lenger i sin retorikk mot innvandringspolitikken. Gundersen ble rammet av den nye utrenskningen fordi han i tillegg til å fortsette sin motstand mot å transformere FrP var for uregjerlig. Hagen skrev en artikkel i Fremskritt der han informerte om Gundersens manglende vilje til å akseptere vedtak i stortingsgruppen.

Ifølge memoarene til Hagen gjorde Gundersen lite for fylkeslaget sitt, og det var dette som fikk dem til å vrake ham. Hverken Gundersens nonchalanse i forhold til fylkeslaget eller hans gjentatte motarbeidelse av partiets vedatte strategi var noen hemmelighet – heller ikke før 1994. Men før Dolkesjø betød dette lite for Hagen som for flertallet i fylkeslaget.

Fridtjof Frank Gundersen kvitterte med uttalelser om Hagens autoritære lederstil. Men dette var intet tema hos Gundersen i forbindelse oppgjøret som ledet frem til splittelsen på Dolkesjø i 1994. Jeg påpekte i en kronikk i VG at Gundersen måtte ha blitt glemsk på de 7 årene som var gått.

2001: Det siste oppgjøret
mellom Fridtjof Frank Gundersen og meg skjedde våren 2001. Gundersen var i en hovedrolle, jeg kun i en birolle. Det handlet om kuppforsøket mot Det Liberale Folkepartiet. Noen av dem som ble med ut av FrP i 1994 valgte å ikke bli med i FRIdemokratene, men istedet engasjere seg i DLF. Partistifter Tor-Ingar Østerud hadde ikke vært aktiv på noen år, men oppfattet seg tydeligvis som partieeier. Derfor kunne han delta sammen med Fridtjof Frank Gundersen på den såkalte kaffekopp-seansen i Stortinget. Østerud «overdro» DLF til Gundersen over en kopp kaffe i stortingsrestauranten. Problemet var at sentralstyret i DLF hadde lite til overs for Gundersens reaksjonære standpunkter. De ville sloss for partiet sitt, og jeg var blant flere liberalister som bistod dem med å gå gjennom interne dokumenter og vedtak. Gjennom notater og brev til valgstyrene i alle fylker viste vi at Østerud ikke hadde noen eiendomsrett til DLF. Vi fikk av andre liberalister beskjed om at vi gikk FrPs ærend. Valglister med Gundersen, Vidar Kleppe og co ville svekke FrP ved valget i 2001, var deres tankegang. For meg var det uaktuelt å tilsmusse begrepet liberal ved å la Norges minst liberale stortingsrepresentanter kuppe DLF. Fridtjof Frank Gundersen vant aldri makten over DLF – og gikk dermed ut av politikken ved valget i 2001. Men han fikk bevist behovet for et oppdatert partiregister, der informasjon om den til enhver tid sittende ledelse, årsmøteprotokoller etc finnes.

Provokatøren
Tross alle mine konflikter med Fridtjof Frank Gundersen tror jeg hans rolle som provokatør var hans viktigste. Han utfordret det sosialdemokratiske meningshegemoniet på en tid det stod langt sterkere i Norge enn idag. Han evnet å påpeke stupiditeten i byråkratiet, og venstresidens usvikelige tro på at nye lover, regler, skatter og avgifter ville gjøre alt så mye bedre. De to bøkene han skrev i første halvdel av 1980-årene står igjen som viktige monumenter over en tid da troen på offentlig styring og planlegning var ennå sterkere enn idag. Dessverre er jeg ikke istand til å huske at han efterlot seg så mye av varig verdi fra sine 16 år på Stortinget. Men å provosere kunne han, der også.

Gundersen viste behovet og styrken i å være individualist. Og utfordringen i å være individualist som ikke vil innordne seg spillereglene i dét virkemiddelet han valgte for å få gjennomslag for sine synspunkter; et politisk parti. Det er noe kontrastfylt over individualisten som går inn i et parti men nekter å innordne seg. Hvis alle gjorde som ham ville partiene mistet sin slagkraft – og istedet vært prateklubber. Politikk kan også være en intellektuell lek, noe Gundersen syntes å oppfatte det som vel ofte. Det går dårlig sammen med de som ønsker å bruke politikken og partiene til å gjennomføre faktiske endringer i samfunnet.


Kommentarer

  1. Rune | 16. november 2011 kl 22.19

    Utrolig hva du husker fra de «gode, gamle» (?) dager, Pleym! Meeeget interessant lesestoff.

  2. Pleym | 17. november 2011 kl 08.33

    Takk, Rune!

    Det er mye jeg ikke har nevnt. Som at Gundersen under en innledning om EU på fylkesårsmøtet i 1990 beskrev EU som SPs drømmesamfunn. På spm fra en purung FpU’er (Ole Asbjørn Ness, senere forfatter) om hva FrP hadde å gjøre i SPs drømmesamfunn, nedlot ikke Gundersen seg til å svare.

  3. Jørn L. Stang | 17. november 2011 kl 11.26

    Pleym har nok den kjente «sorte boks»,som er kjent i politiske kretser. Siden Fr Fr Gundersen har hatt en så stor påvirkning på ham er det gitt at arkivet er kronologisk og oppdatert.
    Selvom mye er interessant beskrevet, kan det dog til tider virke for subjektivt og ensrettet.
    Vel vel, Gundersen hadde slik karisma at både Pleym og undertegnede bør savne han.

  4. Pleym | 17. november 2011 kl 12.00

    Jørn, påvirkning? Må være som motpol, det da.

    Naturligvis er det subjektivt. Når det handler om våre feider og sammenstøt må det naturligvis bli min side av saken.

  • Dagens sitat

    It is no accident that the symbol of a bishop is a crook, and the sign of an archbishop is a double-cross.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter