Sist fredag døde Erik Gjems-Onstad, en av Carl I. Hagens mange uvenner i FrP/ALPs egne rekker. På begynnelsen av 1990-tallet ble jeg bedt om å gå i forbønn for Gjems-Onstad hos FrP-ledelsen, med sikte på å få eksklusjonen opphevet.
Erik Gjems-Onstad døde 18.november nesten 90 år gammel. Han var en av Norges mest dekorerte krigshelter, men de siste årene var han mest kjent for som høyesterettsadvokat å forsvare innvandringsmotstandere i retten mot anklager om rasisme. Den siste saken han var involvert i gjaldt tildeling av arv fra en innvandringsmotstander til flere kjente innvandringsmotstandere. Blant dem var lederen for NorgesPatriotene, og en av dem som ble dømt for drapet mot Benjamin Hermansen.
Erik Gjems-Onstad hadde hatt flere verv i Høyre, men i 1973 ble han nestformann i interimstyret til Anders Langes Parti, som ble stiftet noen dager efter folkemøtet på Saga kino i Oslo 08.april. Den posisjonen beholdt han til januar 1974, da partiet holdt sitt første landsmøte og valgte en ordinær partiledelse. I mellomtiden var Gjems-Onstad blitt innvalgt på Stortinget.
Carl I. Hagen har skildret hvordan han ca 30 år gammel meldte seg til tjeneste for Gjems-Onstad og det nye partiet (Hagen hadde vært tilstede på Saga-møtet), og var misfornøyd med at Høyre ikke hadde klart å endre den sosialdemokratiske samfunnsorden gjennom sin deltagelse i Borten-regjeringen. Gjems-Onstad krevet nærmest en lydighetserklæring ifølge Hagen. Gjems-Onstad var lovet 2.plass på stortingslisten for Oslo, og 1.plass i Akershus. Hagen godtok dette – og fikk derefter raskt en sentral rolle i det nye partiet. Han ble tilslutt nominert på 3.plass på Oslo-listen.
ALP fikk 5% av stemmene, og stortingsmandater fra Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland (nøyaktig de samme fylkene som FrP gjorde comeback med i 1981). Fordi Gjems-Onstad ble innvalgt fra Akershus ble Hagen 1.vara for partistifter og formann Anders Lange fra Oslo.
Hagen ble en slags generalsekretær i partiet, og gjorde felles sak med Kristoffer Almås, og disse to var blant de fremste til å kreve en viss orden og struktur. Almås ble 1.nestformann på landsmøtet i 1974, men meldte seg ut allerede i juni. Det samme gjorde Carl I. Hagen. I oktober døde Anders Lange. Hagen befant seg på Stortinget – men partiet han og Almås forsøkte å stifte – Reformpartiet – hadde ikke samlet nok underskrifter til å bli registrert som parti. Hagen var derfor uavhengig representant de første månedene på Stortinget.
Raskt kom det til en samlingsprosess mellom ALP og Reformpartiet, med fungerende formann Eivind Eckbo og Carl I. Hagen som drivende krefter på hver sin side. Sammenslåingen kom istand i mai 1975. Erik Gjems-Onstad var da parlamentarisk leder i ALP, mens Arve Lønnum var blitt valgt til formann i ALP.
Efterhvert bredte det seg en misnøye med hvordan Gjems-Onstad fungerte som parlamentarisk leder og frontfigur. Derfor ble det lagt planer for å fjerne ham som parlamentarisk leder, da stortingsgruppen skulle konstituere seg høsten 1976. Siden Hagen hadde en «trøblete» forhistorie med ALP var det Harald Slettebø som ble foreslått som ny parlamentarisk leder. Da han vant avstemningen ble Gjems-Onstad ifølge Hagens selvbiografi rasende og stormet ut. Senere oppfordret han ALPs velgere om å stemme Høyre isteden – og da kom eksklusjonen fra ALP raskt. Ingenting kunne imidlertid redde partiet, som ble slukt av Høyrebølgen ved valget i 1977. ALP valgte dermed å satse på en ny start ved å bytte navn til FrP i 1977 og velge Carl I. Hagen til formann i 1978.
At Erik Gjems-Onstad som krigshelt og motstandsmann fra 2.verdenskrig skulle bli en slik frontfigur i kampen mot innvandring kan overraske. Var det ikke fremmedfiendtlighet og rasisme som man kjempet mot under okkupasjonen? Åpenbart ikke alle. For Gjems-Onstad var slett ikke alene blant krigsheltene om å støtte organisasjoner som bekjempet innvandring. For noen handlet 2.verdenskrig mer om å bekjempe okkupasjon av landet enn om de raseideene nazismen fremmet.
Intervju med Gjems-Onstad om partihistorien
Selv har jeg hatt noe med Erik Gjems-Onstad å gjøre ved to anledninger. I 1988 utlyste FrP på sitt landsmøte en konkurranse om å skrive partiets historie. Jeg var en av dem som var interessert, og skrev et utkast. Jeg rakk å gjøre noen intervjuer om den tidligeste perioden – med Peter N. Myhre, Pål Atle Skjervengen – og Erik Gjems-Onstad.
Sammen med en kamerat dro jeg hjem til Gjems-Onstad i Asker. Han var ikke så veldig interessert i å snakke om ALP, men gav klart uttrykk for at det var Carl I. Hagen som var den unge, bråkjekke som brøytet seg frem til verv og posisjoner. Den gamle garde klarte ikke bremse ham, ifølge Gjems-Onstad.
Gjems-Onstad var desto mer interessert i å snakke om hvor fint det var under apartheid i Syd-Afrika. Han viste frem bilder fra turene han hadde tatt til landet. Siden har det kommet frem at både Gjems-Onstad og Anders Lange av regimet i Syd-Afrika ble oppfattet som påvirkningsagenter i Norge. ALP skal også ha fått penger av regimet til valgkampen i 1973. Det er imidlertid ikke ført bevis for påstanden. Når man ser å alle de avisutklippene som finnes fra valgkampen i 1973, og all den gratis PR Anders Lange fikk med sine oppsiktsvekkende uttalelser, er det tvilsomt om behovet for penger var så stort.
I forbønn for Gjems-Onstad?
Oppsiktsvekkende og helt ut av det blå var henvendelsen jeg fikk fra en person hvis vurderingsevne jeg frem til da hadde hatt stor tiltro til. Henvendelsen kom mens jeg var fungerende formann i Akershus FrP i 1991 – eller efter at jeg var valgt til formann i 1992. Jeg fikk spørsmål om Akershus FrP kunne stille seg i spissen for en henvendelse til FrPs sentralstyre om å oppheve eksklusjonen av Erik Gjems-Onstad. Argumentet var at det hadde gått så lang tid, og at Gjems-Onstad var gammel og ikke interessert i noen ny politisk karriere.
Jeg avviste henvendelsen på stedet. Det var fullstendig uaktuelt å stille seg i spissen for noe slikt. Både fordi Erik Gjems-Onstad politisk stod langt unna det liberalistiske FrP jeg ønsket, og også fordi han organisatorisk ikke representerte noe godt tilskudd til partiet. partiet var inne i en god politisk og organisatorisk utvikling. Gjems-Onstad ville ikke bety noe positivt. Tvert imot. Dessuten har daværende partiformann Carl I. Hagen hukommelse som en elefant. Han husker alltid en fiende – og en rival. Skulle vi stille oss i spissen for en slik forbønn for Erik Gjems-Onstad ville vi redusere fylkeslagets innflydelse hos partiledelsen til null.
Jeg aner ikke hvem som egentlig stod bak henvendelsen jeg fikk, og har aldri fått høre noe mer om saken. Gjems-Onstad engasjerte seg forøvrig i Pensjonistpartiet, og havnet på topp på kommunelisten i Asker foran valget i 2007.
Meg bekjent skrev ikke Gjems-Onstad noen selvbiografi, men han er nevnt i flere memoarer fra norske politikere.
Dagbladet om dødsfallet
VGs melding
Asker og Bærum budstikke
Dag og Tid om synet på apartheid og ANC
