Paradokser i bistandspolitikken

av | 3. januar 2012 kl. 23.31 | Ingen kommentarer

På slutten av fjoråret fikk man godt illustrert paradoksene mellom skattefinansiert og privat bistand. Bistandspolitikken er et av de områdene jeg synes det er enklest å forsvare både «ultraliberalistiske» standpunkter, og standpunkter basert på empiri.

I begynnelsen av desember ble det kjent at opp mot 8 milliarder kroner av de pengene Stortinget hadde bevilget til bistand overfor den 3.verden i 2011 fortsatt stod på konto. Disse pengene måtte utbetales før årsskiftet.

Aftenposten hadde snakket med personer som jobbet med bistand. Disse kunne opplyse at «det er et veldig press på å utbetale penger på slutten av året, og at dette kan føre til dårligere bistand og økt risiko for misligheter og korrupsjon.»

Også på slutten av 2010 stod omtrent samme beløp igjen.

Flere forskere på Christian Michelsens Institutt uttalte seg til Aftenposten om det problematiske i en slik praksis. Blant annet: » Bistandsforvaltningen i Norge har for liten kapasitet til å forvalte den mengde penger som skal utbetales, og som skal skape resultater. Det er aldri noe populært å si at man skal ha større forvaltning, men det henger i hop med gode resultater at man har folk med kapasitet til å styre dette,».

I desember kom også en annen nyhet: Aslam Ashan og Henning Holstad mottok sammen en pris fra Harry Hole-stiftelsen til Jo Nesbø. Prispengene på en halv million kroner har de to sammen med stiftelsen bestemt at skal gå til et prosjekt Plan Norge driver i Liberia. De to har i mange år drevet hver sitt prosjekt med julefeiring for eldre, vanskeligstilte og rusmisbrukere. Fullstendig basert på frivillighet.

Prosjektet i Liberia handler om skoletjenester. Plan Norge har bygget 40 skoler i Liberia.

Disse to nyhetene fra desember innenfor bistandsområdet viser klart forskjellen mellom offentlig og privat bistand. Som nevnt igår har opptil 1/3 av statsbudsjettet i Etopia kommer fra bistandsmidler fra EU, Sverige og Norge. Samtidig som det autoritære regimet sender svenske journalister i fengsel for å hindre dem i å undersøke påstander om overgrep mot sivilbefolkningen i Ogadenprovinsen, gir Norge mer penger til Etiopia.

I mange land i den tredje verden er korrupsjon et problem. Blant annet i Etiopia. Norge har tidligere gitt penger til regimer som har brukt bistandsmidler til militær opprustning og til luksus for landets elite. F.eks. presidentfly. Et av disse landene var Zimbabwe, styrt av Robert Mugabe.

Statens begrensede oppgaver
For meg som liberalist er det lett å si nei til skattefinansiert bistand som statlig oppgave. Både av ideologiske grunner, og på bakgrunn av erfaringen med slik bistand.

For å ta det ideologiske først: Staten skal ha få men begrensede oppgaver, og det skal gjennom grunnloven settes klare grenser for statens makt. Det handler primært om å beskytte innbyggernes grunnleggende rettigheter til liv, frihet og til søken efter individuell lykke.

Hvis statens tjenester må finansieres gjennom tvang (les: skatt) bør dine og mine penger gå til å betale for disse få, begrensede oppgavene. Ønsker du og jeg at andre oppgaver skal løses, så må vi selv finne de som tilbyr slike varer og tjenester, og betale for dette. Det sier seg da selv at bistand (som innebærer at mine penger brukes utenfor landets grenser) ikke er én av disse oppgavene staten bør ha ansvaret for.

Siden 1973 er det ett eneste parti i Norge som har forfektet dette standpunktet, og det er FrP. Politiske motstandere har tolket et ideologisk standpunkt dithen at at partiet (og vi som har samme standpunkt) er motstander(e) av å gi bistand til personer i fattigere deler av verden. Dét er naturligvis feil.

Mitt standpunkt er at jeg og alle andre selv må få bestemme hvordan vi vil bruke våre egne penger. Om du ikke ønsker å bruke dem på å hjelpe mennesker i nød, er det din sak.

Så viser det seg at til tross for at staten har bestemt at noen av dine og mine penger skal brukes utenfor landets grenser, gir vi likevel – av de pengene vi har igjen når staten har tatt det de mener er rimelig å bruke på oppgaver politikerne mener er riktig å bruke penger på – til humanitære organisasjoner. Nordmenn fjernadopterer gjennom Plan Norge og andre organisasjoner. Kanskje ville summene gitt av enkeltpersoner vært enda større om den skattefinansierte bistanden ble redusert eller avviklet. Det er umulig å vite.

For meg som liberalist er det to hensyn som er viktige når den skattefinansierte bistanden fjernes: Det første er at du og jeg selv bestemmer mer over vår egen inntekt (forutsatt at vi få beholde like mye av vår inntekt som bistandsbudsjettet reduseres med, altså at skattene reduseres). Det andre er at jeg tror det finnes andre løsninger enn bistand til å sørge for å øke velstandsnivået blant verdens fattige.

Tabu å kritisere bistand
Som nevnt over har FrP opp gjennom årene fått mange harde ord mot seg for sitt standpunkt om å fjerne den skattefinansierte bistanden. Kombinert med partiets restriktive syn på innvandring er de to standpunktene i kombinasjon blitt oppfattet som et ønske om å være seg selv nok; hverken hjelpe verdens fattige, eller gi dem anledning til å søke lykken i Norge.

Helt siden Keralaprosjektet i India i 1952 har Norge hatt en ordning med skattefinansiert bistand. Kritikk har vært tabu. Man ble rett og slett oppfattet som en usolidarisk egoist om man var motstander av dette. Den politiske venstresiden har hatt nærmest definisjonsmonopol på begrepet solidaritet. Gir du ikke penger, er du usolidarisk.

Det har naturlig nok vokst frem en helt egen industri av organisasjoner og mennesker som jobber med bistand. Lik andre særinteressegrupperinger har de interesse av å få en fast post på statsbudsjettet, og alliere seg med politikere som kunne tale deres sak og oppnå makt til å påvirke budsjettvedtak.

De senere år har det imidlertid vokst frem kritikk av koblingen mellom bistandsindustrien og den skattefinansierte bistanden. Midler har, som omtalt over, regelrett havnet på inntektssiden i statsbudsjettene til mange utviklingsland. I tillegg har midlene gått til helt andre ting enn giverne hadde tenkt seg. Norge har gjennom denne politikken bidratt til å opprettholde regimer som står for helt andre verdier og en helt annen praksis for menneskerettigheter, demokrati og bruk av penger enn det man kan si Norge gjør. Uten at dette har fått særlig konkrete følger for hovedretningen på bistandspolitikken.

Det er også et paradoks at mens de landene i Afrika som Norge og andre har gitt stat til stat-bistand fortsatt har mange store utfordringer, så har land uten slik bistand (spesielt i Asia), selv klart å løfte seg opp til et tradisjonelt vestlig velstandsnivå. Eksempler er Sør-Korea, Japan, Taiwan og Singapore. Nøkkelordene her er industrialisering og handel.

Efter 40 – 50 år med statlig bistand fra mange vestlige land må det fortsatt lanseres egne vaksineprogrammer med Jens Stoltenberg som «fadder». Man kan lure på hva som har skjedd med bistandspengene som har blitt bevilget disse tiårene.

Hjelp på grunnplanet, til basistjenester
Mennesker har bruk for rent vann, grunnleggende helsetjenester og grunnleggende utdannelse. Disse basistjenestene har mange humanitære organisasjoner og privatpersoner i Norge og den vestlige verden gitt til mennesker i u-land, parallelt med stat til stat-bistanden. Hvis sistnevnte hadde fungert og nådd menneskene i u-landene ville det ikke vært behov for førstnevnte.

Personlig ville jeg, dersom jeg og ikke staten hadde styrt over min inntekt, brukt penger til bistand til mennesker i den 3.verden nettopp på basistjenestene. Jeg hadde gitt til organisasjoner jeg hadde tillit til, og til konkrete prosjekter – som var lagt opp slik at det var lett å efterprøve om resultatet stod i forhold til innsatsen. Har de fått rent vann? Har de tilgang til lege, jordmor og vaksiner? Lærer de å lese, skrive og regne?

Naturligvis må den enkelte stat fungere, slik at rettighetene til innbyggerne i disse landene beskyttes, og en infrastruktur bygges opp. Men hva må egentlig til for å heve velstandsnivået?

Handel – ikke bistand
er svaret for utviklingslandene. Ved å bygge opp sitt eget næringsliv, og selge sine varer og tjenester til resten av verden skapes det både arbeidsplasser, velstand og skatteinntekter til statsapparatet. Men siden næringsliv er fy-fy for venstresiden, er ikke dette en gangbar vei for flertallet blant norske partier. Joda, vi skal handle med utviklingslandene. Det som blir mulig å importere når tollmurer, kvoter og andre beskyttende virkemidler for norske arbeidsplasser er tatt ibruk.

Handel over landegrensene binder folk i ulike deler av verden tettere sammen. Man skyter ikke på en man handler med. Det tjener ingen på. Gjennom handel får man også kulturutveksling; man lærer folk, land og deres produkter å kjenne.

Men når handelen begrenses uteblir både jobbmuligheter og velstandsutvikling i den 3.verden. Noe som fører til utvandring. I og for seg også positivt. Det hører med til menneskets rettigheter å kunne søke lykken der den er å finne. Men igjen er venstresiden (nå ved fagbevegelsen) redd for konkurranse om arbeidsplassene. Derfor velger man heller å ta imot folk som flykter fra forfølgelse og krig enn folk som er interessert i å jobbe. Man tar imot personer med traumer fremfor dem med motivasjon. Man vil hverken handle med eller ha arbeidskraften til utviklingslandene. Da skaper man passive mottagere av skattefinansiert og privat bistand. Og opprettholder myten om at bistanden må fortsette.

Å efterlyse resultater er ikke så viktig, så lenge myten om de nødstilte fattige som trenger vår hjelp blir opprettholdt. Slik har det også vært med innvandringspolitikken. Folk blir passive mottagere av hjelp fra den generøse velferdsstaten, fremfor å bli oppmuntret til å stå på egne ben.

Slik er venstresidens godhetsregime i bistandspolitikken. Vi som vil bestemme selv til hva og hvem vi gir, og som ønsker å se resultater, blir de slemme. Mytedyrkerne på venstresiden blir de snille.

Hva kan gjøres?
Jeg tror ikke den skattefinansierte bistandspolitikken blir avskaffet med det første. Fordi det er så stor oppslutning om politikere som mener de er bedre enn deg til å bestemme hvordan dine penger skal brukes. I tillegg er bistandsindustrien stor, og folks skyldfølelse for velstanden vi har sammenlignet med mange i den tredje verden spiller også inn. I tillegg må man ikke glemme at land som har bistand som en del av inntektssiden i sitt statsbudsjett må omstille seg kraftig hvis overføringene fra Norge og andre land plutselig stopper opp.

Så hva bør vi gjøre:

Fortsette å jobbe for mer handel over landegrensene; fjerne beskyttelsestiltak som importrestriksjoner, tollmurer og subsidier. Som forbruker kjøpe flere utenlandske varer.

Fortsette å jobbe for en mer liberal arbeidsinnvandringspolitikk. Folk som kommer hit for å jobbe, sender også penger hjem, og skaper velstand blant sine egne; vanlige folk – istedenfor som den skattefinansierte bistanden; hos eliten i samfunnet.

Fortsette å stille krav til resultatene av den skattefinansierte bistanden. Færre folk skal dø av vanlige sykdommer. Flere skal ha tilgang til rent vann, grunnleggende helsestell og utdannelse.

Fortsette å stille kritiske spørsmål om hvordan den skattefinansierte bistanden (ikke) fungerer.

Fortsette å jobbe for en mer begrenset statsmakt med færre oppgaver.

Så lenge den skattefinansierte bistandspolitikken fortsetter, bør det bli mindre stat til stat-bistand, og pengene istedet kanaliseres til konkrete prosjekter som f.eks handler om tilgang til rent vann, grunnleggende helsestell og utdannelse.

Aslam Ashan og Henning Holstad har i flere tiår gjort en god innsats i den tredje sektor (mellom stat og marked) i Norge. Prispengene deres går nå til en humanitær organisasjon med et konkret (utdannelses-)prosjekt i Liberia. Mens dine og mine skattepenger går til et autoritært regime i Etiopia.

Vil vi ha det sånn?


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.


Blogglisten
Bloggurat