Jan Aage Torp, Erna Solberg og redaktøren i samme parti?

av | 5. januar 2012 kl. 13.54 | 5 kommentarer

For nordmenn flest kan amerikansk politikk være vanskelig å forstå. Det gjelder også oss som er spesielt interesserte i temaet. De som konkurrerer om å bli Republikanernes presidentkandidat ved valget i november illusterer problemet veldig godt.

Efter at det første primærvalget hos Republikanerne ble avholdt i Iowa forleden ble «pallplassene» fordelt slik: 1) Mitt Romney, 2) Rick Santorum, og 3) Ron Paul. Disse tre politisk sett nokså forskjellige personene sloss altså om å bli den som utfordrer sittende president Barack Obama fra Demokratene ved valget første tirsdag i november.

Det er i parentes bemerket litt morsomt å se Obama bli omfavnet av alt av norske politikere fra FrP’ere til SV-statsråd Erik Solheim. Selv om han er den mest venstrevridde presidenten i USA noensinne, så ligger hele det politiske landskapet i USA godt til høyre for det norske.

Obama drev valgkamp på å skape konsensus i Washington, og få slutt på såkalt «partisanship»-politikk, dvs. at politikerne i kongressen kun flagger partistandpunkter fremfor å finne frem til kompromisstandpunkter som kan få flertall. Obama har ikke lyktes. En av de mest åpenbare grunnene (i tillegg til hans egne politiske standpunkter) er at det republikanske partiet har beveget seg markant (illiberalt) til høyre. Grunnlaget for å skape kompromisser er dårlig når begge parter beveger seg i motsatt retning.

Ofter hører vi at problemet med norsk politikk er oppsplittingen i så mange partier. Det er forståelig. Ett parti har ikke hatt flertall i Stortinget siden 1961. Bortsett fra den sittende regjeringen har Norge efter 1961 hatt flertallsregjering kun to perioder; 1965 – 71 og 1983 – 85. Tar vi med alle partiene som ikke engang er på Stortinget (men ofte i kommunestyrer og fylkesting) kommer vi opp i mellom 20 og 25 partier her til lands.

Fra USA hører vi stort sett kun om Demokratene og Republikanerne. De litt mer opplyste vet også om Libertarian Party og De Grønne. Opp gjennom historien har det vært flere såkalte 3.parti-kandidater med en viss oppslutning i valgene. Eksempler er Ross Perot i 1992 og 1996, John Anderson i 1980, og George Wallace i 1968. Man må imidlertid helt tilbake til 1848 for å finne en president som ikke har tilhørt enten Demokratene eller Republikanerne.

Man kan diskutere om det er en ulempe at to store partier dominerer så totalt. For mange hensyn må tas når det skal velges en kandidat som kan favne bredt nok til å vinne flertallet av velgere.

Ser man på feltet av kandidater til å bli Republikanernes presidentkandidat ved årets valg virker det ikke som breddeappell er det overordnede hensyn for de 75% av deltagerne i nominasjonsprosessen i Iowa som stemte på andre kandidater enn Mitt Romney.

Burde Republikanerne vært tre partier?
De politiske ståstedene til de tre som vant nominasjonen i Iowa kan tyde på at Republikanerne har for appellert for bredt samtidig. Omntrent som FrP i tiden frem til splittelsen i 1994. La oss se på de tre som vant i Iowa:

Mitt Romney kan karakteriseres som en klassisk, sentrumsorientert republikaner. Argumentet for ham er at han er den av kandidatene som har mest breddeappell. Men hos Republikanerne kan det se ut som om dette er et argument mot ham. Han har ligget på ca 25% oppslutning på nasjonale målinger. Han forsøkte seg også i 2008, og fikk samme oppslutning da som nå (ca. 25%). Micke Huckabee vant staten dengang (34%). Romney har altså ikke vunnet noe terreng i løpet av de fire siste årene i Iowa. Romneys problem er at han har vært guvernør i den liberale østkyststaten Massachusetts, og der gått inn for og gjennomført en del saker som får ham til å fremstå som venstrevridd sammenlignet med dagens republikanske kandidatfelt. Det er også et problem at han mangler karisma. Hans fremste styrke er hans erfaring og hans kompetanse og rulleblad hva angår økonomisk politikk. For enkelhets skyld kan vi sammenligne Mitt Romney med Erna Solberg hva angår standpunkter og posisjon på den borgerlige siden.

Ron Paul blir nå endelig presentert som liberalist/libertarianer i norske medier. Han kom på 3.plass i Iowa, med ca 21% (iflg. Wikipedia fikk han 10% der i 2008, da han også stilte). Paul har en stor heiagjeng i Norge, og er den av republikanernes kandidater til presidentvervet som vekker mest følelser her til lands. Siden begrepet radikal forbindes med venstrevridde standpunkter (og ikke med raske og omfattende endringer) blir Paul beskrevet som konservativ – selv om mange av hans liberalistiske standpunkter provoserer tradisjonelle republikanere. Det blir argumentert mot Ron Paul med at han er altfor lite «mainstream» til å kunne bli nominert, og slett ikke kan vinne noe valg. Altså da i motsetning til Romney. La oss for enkelhets skyld sammenligne Paul med Liberaleren (eller med artikkelforfatteren).

Rick Santorum var den store overraskelsen i Iowa-primærvalget. Han kom en håndfull stemmer bak Mitt Romney, og var definitivt på stigende kurs da primærvalget ble avholdt onsdag. Fordi hans stjerne steg så raskt så nær selve valgdagen har de andre kandidatene og media i liten grad hatt mulighet til å eftergå hans rulleblad eller drive negativ pr mot ham. Han fremstår som hva jeg vil kalle verdimessig reaksjonær, langt utenfor enhver sammenligning med noe som helst norsk politiker. Når Ron Paul fremstilles som altfor langt unna sentrum i amerikansk politikk til å vinne nominasjonen – og selve valget – må det samme i høyeste grad gjelde for Santorum.

Slik beskrives han på norsk Wikipedia: «Politisk karakteriseres han som fundamentalistisk religiøs, kritisk til likestilling mellom kjønnene, motstander av rettigheter for homofile, sosialkonservativ og motstander av høy offentlig ressursbruk. Han har gitt sterk støtte til invasjonen av Irak i 2003, intelligent design, dødsstraff, kriminalisering av sex mellom menn og privatisering av sosiale støtteordninger i form av individuelle forsikringer. Selv ikke i FrP og KrF kommer jeg ikke på fremtredende politikere med så reaksjonære verdistandpunkter. De måtte evt. finnes i Kristent Samlingsparti, eller personer som Jan Aage Torp.

Se også liberalistiske Cato Institute om Santorum.

Sammenligner man de tre med størst oppslutning blant republikanske velgere i Iowa med norske forhold er det som å si at Erna Solberg, Jan Aage Torp og undertegnede skulle konkurrere om å bli de borgerliges statsministerkandidat foran valget i 2013 – og at alle skulle samles om den som ble valgt.

Dét anser jeg som svært lite sannsynlig at skulle skje.

Er det rart nordmenn flest sliter med å forstå Republikanerne og deres preferanser hva angår presidentkandidater?

Se også FpU-leder Ove Vanebo i Minerva om FrP og republikanske kandidater


Kommentarer

  1. Konrad | 5. januar 2012 kl 16.21

    Er ikke «bipartisan» det motsatte av det du skriver? Jeg trode bipartisan var konsensus på tvers av de to store partiene.

  2. Pleym | 5. januar 2012 kl 18.32

    Du har så rett, Konrad :)

    Er korrigert nå, med lenke som forklarer begrepet.

  3. Per Aage Pleym Christensen | 6. januar 2012 kl 14.03

    På hjemmesiden http://www.oslokirken.no/ og Twitter (@torpNORGE) reklamerer overskriftens Jan Aage Torp for ovennevnte artikkel.

    Følger spent med på fortsettelsen: Vil Torp ta avstand fra noen av Santorums standpunkter?

  4. Jan-Aage Torp | 6. januar 2012 kl 14.32

    Inteessant artikkel, Per Aage!
    Jeg skal blogge litt om Santorum snarest. Har fulgt ham i 6-7 år.

  5. Per Aage Pleym Christensen | 6. januar 2012 kl 14.35

    Flott! Send oss en lenke når den er klar!

  • Dagens sitat

    If you’re not failing every now and again, it’s a sign you’re not doing anything very innovative. — Woody Allen

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter


Blogglisten
Bloggurat