Frontfagmodellen hindrer lønnsløft for lavtlønnede

av | 27. januar 2012 kl. 11.26 | 1 kommentar

«Frontfagmodellen» er et begrep du vil støte på i tiden som kommer. Fordi det foregår lønnsforhandlinger. Modellen handler om å la konkurranseutsatte bransjer forhandle først, og dermed sette hele rammen for oppgjøret. En meningsløs ordning som er skadelig på flere måter.

Onsdag hadde Dagbladet en leder om årets lønnsoppgjør; «Faget i front». Lederen åpner med at Fellesforbundets styre dagen før vedtok å gå inn for et forbundsvist oppgjør. Og så skriver den selverklært liberale avisen: «Fellesforbundet organiserer blant annet ansatte i konkurranseutsatt industri og vil sørge for at oppgjøret ikke svekker norsk konkurranseevne. Som kjent baserer norsk lønnsutvikling seg på det vi kaller «frontfagsmodellen«. Den innebærer at konkurranseutsatt industri går først ut – i front – og bestemmer nivået på lønnsvekst for andre organiserte arbeidere.»

Lederartikkelen påpeker at ikke alle er like glade i modellen, og at kritikken av denne går på at modellen «sementerer urettferdige lønnsforskjeller mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrkesgrupper.» Blant argumentene for frontfagsmodellen fremhever Dagbladet at den «hindrer at lønnsoppgjøret «går av hengslene» og at offentlig sektor blir lønnsledende. Det ville i et kort perspektiv være positivt for ansatte i staten og kommunnene, men neppe i et lengre, dersom følgen ble en massiv nedlegging av industri-bedrifter.»

Avslutningsvis går avisen inn for små lønnstillegg iår, og mener at det ligger i kortene.

Defensive Dagbladet
Lederartikkelen inneholder ingen strategi for å øke lønnsnivået i kvinnedominerte yrker som i liten eller ingen grad er preget av konkurranse om arbeidstagerne, og der statusen for yrkene ofte er lav.

Lederartikkelen nevner bare kort motforestillingene mot frontfagsmodellen, selv om man burde forvente av en liberal avis at den ikke bare nevner men faktisk fronter denne kritikken. La meg komme tilbake til dette om litt.

Hvorfor ligger små lønnstillegg i kortene?
På grunn av den økonomiske krisen i Europa er det en stor fare for at efterspørselen efter de varer og tjenester den eksportrettede industrien selger, vil falle som en sten. Spesielt hvis det blir bankkrise og Euro-kollaps. I en slik situasjon er det naturlig at den konkurranseutsatte industrien forsøker å holde lønnsutgiftene nede.

Liberalistisk kritikk av den norske måten å forhandle lønn på
Lønnsforhandlinger bør skje mellom arbeidsgiver og arbeidstager, evt. i den enkelte bedrift. Det er bedriftens lønnsomhet, og den enkeltes kompetanse, innsats, resultater etc som bør være avgjørende for lønnsplassering. At en bedrift på konkursens rand skal ha samme lønnsvekst som en bedrift som hadde voldsom vekst siste år, og i tillegg halte iland kontrakter som sikret jobbene for en tid fremover må man muligens være fagforeningstillitsvalgt for å se logikken i.

Ovennevnte avsnitt er det prinsipielle synet på forhandlinger, uavhengig av om det er i offentlig eller privat sektor. Politikerne i Norge har hatt for vane å «ligge unna» forhandlingene, er det noen som hevder. Men dette stemmer ikke. Politikerne har grepet inn i lønnsdannelsen, i tillegg til å «smøre» oppgjør med diverse tiltak over statsbudsjettet.

Men hva er problemet med frontfagsmodellen?

De som alltid vil tape er kvinner i offentlig sektor
Med jevne mellomrom får vi høre at lønnsoppgjøret gir ekstra tillegg til kvinner og lavtlønnede. Ofte er det kvinner i offentlig sektor (helseinstitusjoner, barnehaver, utdannelsessektoren) som henger efter i lønnsutviklingen. De er lavtlønnede, og i jobber/yrker med lav status.

Både staten og kommunene er arbeidsgivere. Kommer det partier til makten som ønsker å gjøre noe med lønnsnivået og statusen til lærere, sykepleiere, hjelpepleiere, og barnehaveansatte, så vil disse partiene snart finne ut at de er regelrette fanger av det etablerte systemet for lønnsdannelse.

De som har makten i en kommune kunne melde denne ut av KS, og forhandle direkte med sine ansatte (og deres evt. representanter). Da ville kommunen (eller fylkeskommunnen) kunne koble lønn med andre goder – og dermed føre en helhetlig arbeidsgiverpolitikk for å lokke til seg god og kompetent arbeidskraft. De vil imidlertid raskt oppdage at de har lagt seg ut med andre kommuner – og med de ansattes organisasjoner. For hos begge er det solidariteten som gjelder. Ingen kommune skal føre en selvstendig arbeidsgiverpolitikk – og ingen ansatte skal forhandle seg frem til bedre goder fordi arbeidsgiver ikke er med i KS.

Siv Jensen (FrP) er blant dem som har ønsket å styrke kvinneyrkenes status og lønnsnivå (om jeg ikke husker feil). En FrP/H-regjering som tilbyr ovennevnte offentlig ansatte en markant lønnsøkning vil få trøbbel med LO. Hvis de i tillegg åpner for å kjøpe tjenester av private (i helsesektoren) og åpner en ja-fase når det gjelder godkjennelse av private skoler, vil skape et marked for å tiltrekke seg ansatte – i den nå mer konkurransepregete helsesektoren og utdannelsessektoren. Når sykehus og skoler begynner å konkurrere (ikke med hverandre!) om arbeidskraft, vil lønn og andre goder raskt kunne øke. Stikk strid med hva frontfagsmodellen og altså Dagbladets lederartikkel onsdag mener er bra. Sannsynligvis vil Sykepleierforbundet og andre fagorganisasjoner være fornøyd med tilbud om en markant lønnsøkning fra staten, men mindre fornøyd med den konkurransen som vil etablere seg om arbeidstagere. For da vil den enkelte arbeidstager tenke mer på egen lønn enn på det generelle lønnnsnivået til alle med samme utdannelse.

Da den rødgrønne regjeringen tiltrådte, tenkte jeg at nå ville lærere, barnehaveansatte og kvinner i helsesektoren oppleve et markant lønnsløft. Fordi SV var kommet i regjering. En slik politikk ville både være et håndslag til deres egne velgere (kvinner i offentlig sektor), og bidra til lønnsutjevning mellom kvinner og menn i arbeidslivet. SV ville garantert få motbør av Ap (som er LOs partipolitiske tvilling), og jeg var usikker på hvordan SP ville stille seg. Men dette var et område jeg regnet med SV ville prioritere. Enten tok jeg rett og slett feil, eller så er frontfagsmodellen så fastspikret at selv et kvinne- og likestillingsorientert parti som SV måtte gi tapt.

Kanskje må det en regjering til som ikke opptrer som gisler for LO til, for at kvinner i offentlig sektor skal få et reelt lønnsløft og dermed en statusheving. Kanskje må det en endring av politikken til, slik at det blir konkurranse om arbeidstagere i det som idag er offentlig sektor, for å heve lønnsnivået.

En slik regjering kan ikke ha Ap som deltager. Der i gården er de for bundet til LO.

Men kanskje en regjering og et politisk flertall der de to partiene som er minst bundet av fagbevegelsen må inkluderes; FrP og Venstre.

Kanskje kvinner i offentlig sektor gjør seg selv en bjørnetjeneste om de stemmer på Ap og Sv ved stortingsvalget i 2013?

Kanskje kommuner der de borgerlige partiene styrer bør tenke på å utvikle en selvstendig arbeidsgiverpolitikk, og melde kommunen sin ut av KS?


Kommentarer

  1. Behov for SV? : Liberaleren | 12. mars 2012 kl 08.43

    […] SV har ikke klart å overtale sine allierte i fagbevegelsen til å droppe frontfagsmodellen. En modell for lønnsforhandlinger som sementerer forskjellene mellom høyt- og lavtlønnede, mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrker. Norge opplever en […]

  • Dagens sitat

    Political correctness is tyranny with manners.

    — Charlton Heston
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter