Idag har jeg blitt intervjuet av NRK P3. Intervjuet handlet om smugling som sivil ulydighet. Efterpå kan lytterne ringe inn og si sin mening. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på mine argumenter. Intervjuet kom sannsynligvis istand som følge av denne artikkelen.
Det kalles grensehandel, og noen kaller det harryhandel. Nordmenn som drar over grensen til Sverige, eller tar båten til Danmark. Der handler de med seg mat (ofte kjøtt), eller tobakk, snus og/eller alkohol. Men du kan ikke planlegge neste måneds middager, eller sosialt liv efter hva du kan handle med deg fra våre naboland. De 169 folkevalgte på Stortinget har i sin visdom funnet ut at de skal sette grenser for hvor mye du får lov til å ta med deg av forskjellige typer varer. Det er kvoter på kjøtt, tobakk og alkohol. Andre typer varer, som elektronikk (TV, radio, CD-spillere etc), og biler må du betale en avgift (toll) på for å få ta med deg inn i landet.
Men hvorfor gjøre det kriminelt å ta med seg 5 liter vin istedenfor èn liter? Hvorfor er det OK å ta med seg 10 kg kjøtt – men ikke 11?
Ifølge Wikipedia er dette dagens kvoter for nordmenn: «For tiden er kvoten inntil 1 liter brennevin og 1,5 liter vin, eller 3 liter vin alene, og 2 liter øl (eller 5 liter øl alene), samt 10 kg kjøtt og 200 sigaretter eller 250 gram andre tobakksvarer, og 200 blad sigarettpapir. Maksimal innførselsverdi er 6 000 kroner ved opphold over 24 timer, og 3 000 kroner ved opphold under 24 timer.»
Ifølge samme Wikipedia-artikkel om grensehandel handlet nordmenn for 11,4 milliarder kroner i Sverige i 2011. Og grensehandelen representerer en «sikkerhetsventil» for de forbrukerne som er mest opptatt av pris. De handler i Sverige, mens folk flest aksepterer det høye avgiftsnivået i Norge.
I EU er taxfree-handelen avskaffet. Det skal jo tross alt være et felles område for handel, uten hindringer. Og kvotene for hva man kan ta med seg over grensene er ubegrenset.
Så hvorfor er norske politikere så opptatt av å hindre deg i å handle hva du vil, hvor mye du vil, når du vil – og ikke minst hvor du vil?
Motargumentene sier mye om dette. Men først:
Hva er handel?
Handel er et kjøp av en vare eller tjeneste. En frivillig handling. Du er sulten, og vil kjøpe et brød. Du går inn i en butikk som selger brød. Bakeren forteller hva brødet inneholder, og hvilken pris brødet selges for. Kanskje får du en smaksprøve. Hvis du er fornøyd med kvaliteten og prisen, så kjøper du brødet. Dere har inngått en frivillig avtale, som inkluderer gjensidig aksept; du synes prisen du må betale for kvaliteten er akseptabel. Og bakeren synes han får en akseptabel betaling for innsatsen han har lagt ned i å bake et godt brød.
Prinsippet over gjelder all handel med lovlige varer. Det er en frivillig avtale. Begge parter er fornøyde. Så hvorfor skal noen blande seg? Noen som ikke selv deltar i handelen?
Bakeren har kanskje en konkurrent. Som synes bakeren selger brødet sitt for billig. Så finnes det kanskje noen som mener bakeren ikke burde ha åpent så sent om kvelden. Eller betale sine ansatte så dårlig. Kanskje er det ingredienser i brødet som noen mener er helsefarlig. Dette kan være selv om begge bakerne bor i samme by – i Norge. Men: hvis bakeren du handler hos ikke selger varene sine i Norge, men i Sverige, og konkurrenten holder til i Halden, Sarpsborg eller Moss – vil argumentet om at du ikke bør handle i utlandet komme i tillegg til alle andre argumenter.
Ingenting av dette er nyheter. Allerede Adam Smith poengterte i sin bok Wealth of Nations (1776) at næringsdrivende rotter seg sammen mot konkurrenter, og mot kundene sine. Alt for å unngå konkurranse. Og grensehandel er altså en form for konkurranse. Ikke mellom to bakere i samme by, men i hvert sitt land.
Mitt utgangspunkt
er at du som myndig person selv må bestemme hva, hvor mye, når og hvor du vil handle. Det er dine penger, det er din helse, det er ditt liv. Om du vil kjøpe kjøtt og melk i Sverige, klær i Danmark og elektronikk i Tyskland så er det din sak. Egentlig et ganske enkelt og rett frem syn. For å holde oss til eksempelet over; brød er en tillatt vare både i Norge og Sverige. Slik er det med de varene nordmenn handler i andre land. De er lovlige der. Og her.
Det er de som vil styre ditt liv som må fortelle hvorfor de mener at ovenstående utgangspunkt ikke er akseptabelt.
Hvordan kan norske bedrifter konkurrere
med de som selger de samme varene langt billigere i utlandet? Et argument jeg ofte hører er at norske priser er tilpasset norsk lønnsnivå. Det er bare tull. Det finnes forklaringer på hvorfor norske varer og tjenester er så dyre som de er. Hva arbeidstagerne krever i lønn er bare èn del av prisen på en vare eller tjeneste.
Prisen på den varen du kjøper i butikken er summen av flere forhold: De ansatte i butikken skal ha lønn. Eieren skal betale for lokalet butikken er i. Strøm. Vedlikehold. Kanskje investeringer i nye maskiner, eller nytt interiør. Butikken du handler hos har kjøpt varer av den som har produsert varene. Så produsenten skal naturligvis ha betaling. Og Butikkeieren skal også tjene til livets opphold. Når han har solgt deg en vare skal alle nevnte utgifter betales. Og når disse er betalt bør han helst sitte igjen med litt å leve for.
Så hva kan butikkeieren gjøre? Han kan prøve å holde alt som i sum utgjør prisen på produktet så lavt som mulig. Men noen forhold er utenfor hans kontroll: Han kan ikke la være å betale skatter og avgifter til staten. Det finnes regler for hva han skal betale sine ansatte.
Butikkeieren kan holde høy kvalitet, og gi god service. Noen, som norske bønder – med myndighetenes hjelp – prøver å appellere til nasjonalisme. De mener at fordi varene er produsert i Norge bør du kjøpe dem.
Men det er ikke sikkert at kvalitet, service – eller nasjonalisme – hjelper. For mange er pris et viktig kriterium. Så hva gjør man da?
Partier som ønsker lavere avgiftsnivå, og høyere kvoter for grensehandel har til nå ikke hatt flertall i Stortinget. Det er med andre ord lite hjelp å få av myndighetene. Men hvorfor stemmer ikke folk for forandring på dette området? Betyr norske arbeidsplasser så lite? Betyr pris så mye?
Kanskje er oppslutningen blant nordmenn flest om høye avgifter på varer og tjenester produsert i Norge faktisk så stor som valgresultatene gjennom flere tiår tilsier? Eller er folk så opptatt av å følge loven, nesten uansett hva lovgiverne finner på, at de aksepterer at Stortinget bestemmer hvor mye og hvor du skal handle? Folk aksepterte jo Brustadbua – som gjør det ekstra slitsomt å handle på søndager.
Man skulle tro at Stortinget var opptatt av å bekjempe virkelig kriminalitet; ran, innbrudd, vold, voldtekt, mord etc. Men slik er det ikke. Stortinget er isteden opptatt av å kriminalisere helt vanlig oppførsel; noe så dagligdags som å handle det du trenger eller har lyst på.
Hvordan kan vi vekke lovgiverne – og folk flest?
Skal vi lage kaos for lovgiverne?
Min oppfordring til deg er å gi blaffen i kvotene. Når du kjøper varer som er lovlig i utlandet og i Norge så handler du så mye som du ønsker og behøver av produktene. Glem kvotene nevnt tidligere i artikkelen. Unngår du å bli tatt av tollerne, så er jo det bra for deg.
Men hvis du blir tatt, så blir varene du har kjøpt stjålet av staten v/tollerne. Og du må betale penger til staten (bot). Da kan du gjøre to ting; 1) akseptere boten og tyveriet av varene dine. Du betaler altså to ganger for en vare du ikke har fått.
Eller 2) si klart ifra til tolleren at du ikke aksepterer Stortingets rett til å begrense din frihet til å handle hvor du vil. Du krever derfor rettssak. Sannsynligvis vil du tape rettssaken. Og du risikerer å bli dømt til fengsel. Dette er helt klart en belastning for deg. Derfor må du nøye vurdere om du skal risikere den belastningen. Hvis du tyr til sivil ulydighet kan du ikke skylde på andre. For la det være helt klart: Det du gjør er i strid med loven. Og du risikerer straff. Noe helt annet er om det som er ulovlig er kriminelt. Jeg (og mange med meg) anser deg ikke som kriminell hvis du handler mer kjøtt, tobakk og alkohol i utlandet enn Stortinget mener du bør gjøre.
Noen må gå i spissen for å få til forandring. Og klarer man det ikke via stemmeseddelen kan man altså benytte sivil ulydighet. Du markerer at du ikke aksepterer at Stortinget forsøker å styre ditt liv. Åpningstidene i Norge ble faktisk endret som følge av nettopp sivil ulydighet!
Du vet det kanskje ikke, men du kan takke Henning Holstad for at du kan handle melk og brød efter kl. 1700 om eftermiddagen, og i helgene. Tidlig på 1980-tallet valgte han å gå i fengsel for sin rett til å holde butikken åpen efter kl. 1700 på hverdager, og i helgene; «Holstad ble på starten av åttitallet ilagt en bot på 20 000 kroner, subsidiært 20 dagers fengsel, på grunn av salg av dagligvarer i helgene, noe som var strengt regulert på den tiden.[4][5] I den sammenheng startet Holstad «Folkeaksjonen for melk og brød», som jobbet for en liberalisering av reguleringene i dagligvarebransjen.»
Hvis flere velger å gjøre som Holstad på 1980-tallet, slik at rettssalene fylles opp av saker mot folk som har tatt med seg et par kilo kjøtt for mye, eller to flasker vin, og køene foran fengslene i større grad består av folk som er dømt til soning for å ha handlet i Sverige, så ser kanskje flere idiotien i at Stortinget kriminaliserer vanlig handel – fremfor å gi politiet lov til å bruke ressursene sine på å få arrestert de virkelig kriminelle.
Tenk deg at alle som drar for handle i Sverige på Skjærtorsdag frivillig melder seg selv for smugling ved tollstasjonen på grensen? Og krever å bli anmeldt og tiltalt? Vil tollerne jobbe natten gjennom med å registrere alle som tilstår lovbrudd? Eller vil de bare si; «Det er greit, bare reis hjem med varene deres.» Isåfall vil aksjonen kunne gjentas. Det norske grensehandelsregimet har falt.
Spørsmålet vi alle må stille oss, er: Har Stortinget virkelig ikke bedre ting å foreta seg enn å bestemme hvor mye kjøtt, alkohol, tobakk og andre varer du og jeg skal ta med oss hjem neste gang vi er i utlandet? Og ikke minst: Hvorfor skal de ha denne retten til å bestemme hvor du og jeg skal handle? Historien om Per og Pål forsøker å gi et svar på det siste spørsmålet.
Du kan lese mer om sivil ulydighet på liberalisters vis her.
Visste du forresten at kjernen i denne artikkelen – oppfordringen til deg om å bryte norsk lov ved å smugle – er straffbar?
