Statsminister Stoltenberg var i Stortinget idag opptatt av å beklage det som gikk galt 22.juli 2011 pga. manglende forberedelser – og å vise handlingskraft for å unngå at det samme skjer på nytt. Opposisjonen må ta sin rolle på alvor, ved å finne ut hva som gikk galt, hvorfor det gikk galt – og hvem som har ansvaret. Derfor er det galt å avvise mistillitsforslag allerede nå, før høringene og komitebehandlingen i Kontrollkomiteen er gjennomført.
For 14 dager siden la Alexandra Bech Gjørv frem rapporten fra regjeringens granskningskommisjon. Kommisjonens konklusjoner avdekket at mye sviktet 22.juli – fordi mye hadde sviktet i årene før 22.juli 2011. Ikke minst gjennomføringen av vedtak som var gjort. Rapporten har rystet både regjeringen og Stortinget. Og det er der ansvaret tross alt ligger. Ansvaret for å gjøre nødvendige vedtak; om organisering, bemanning, og utstyr. Og å bevilge penger i samsvar med de vedtak som er gjort. Regjeringen har ansvaret for å gjennomføre Stortingets vedtak. Og følge opp gjennomføringen til den er sluttført. Nå vet vi at mye ikke ble igangsatt, og mye av det som ble igangsatt ikke ble sluttført.
Idag begynte den politiske behandlingen av Gjørvkommisjonens innstilling om bombeanslaget mot regjeringskvartalet og massakren på ungdommer som deltok på AUFs sommerleir på Utøya 22.juli. Statsminister Jens Stoltenberg og justis- og beredskapsminister Grete Faremo redegjorde for Stortinget om regjeringens reaksjoner og kommentarer til Gjørvkommisjonens rapport. De parlamentariske lederne på Stortinget gav sine kommentarer til redegjørelsene. Nå havner Gjørvkommisjonens rapport hos Stortingets kontrollkomite.
Statsministeren beklaget
I sin redegjørelse kom statsministeren med en klar beklagelse for tre forhold kommisjonen har påpekt:
«Kommisjonen har avdekket feil, mangler og utilstrekkeligheter. I det som ble gjort 22. juli. Og i ukene, månedene og årene før. Den peker på svikt i systemene våre. Og på konkrete feilvurderinger som er gjort.
Det ble truffet riktige valg både den 22. juli og før. Men det ble også tatt gale beslutninger. Og viktige vedtak ble ikke iverksatt raskt nok.
Tre av kommisjonens konklusjoner er:
*Grubbegata burde vært stengt. Det var den ikke.
*Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere. Det ble han ikke.
*Flere sikrings- og beredskapstiltak burde ha vært iverksatt. Det skjedde ikke.
Dette beklager jeg.
Vi kan aldri rette opp feil i fortiden. Derimot kan vi lære av fortiden. Erkjenne at vi gjorde feil. Og gjøre det vi må for å skape en tryggere framtid.»
Statsministeren beklaget altså de manglene hans egen regjering har ansvar for siden den tiltrådte i 2005. Men han var mest opptatt av å understreke at regjeringen ikke har ventet på kommisjonens rapport. Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak allerede, påpekte han. Venstres leder Trine Skei Grande repliserte at statsministeren var flink til å sette igang ting, men man må også sikre seg at det man har igangsatt blir fullført.
Opposisjonens rolle – parallellen til Kings Bay
Det er et politisk munnhell at norske velgere ikke liker at regjeringer går av mellom valg. Velgerne vil ha makten til selv å avsette de regjeringer et flertall mener har gjort en dårlig jobb. Derfor er det et fåtall norske regjeringer som har gått av som følge av «politiske situasjoner» utenom valg efter 1945 (Gerhardsen III og Lyng (1963), Bratteli I (1972), Willoch (1986) og Bondevik I (2000).
Som nevnt tidligere her på Liberaleren er parallellene mellom Kings Bay-oppgjøret i Stortinget i 1963 og oppgjøret som bør komme efter 22.juli åpenbare. Begge deler handler om at det øverste ansvaret for statens kontrollansvar med vedtatt og gjennomført politikk ligger hos regjeringen. I 1963 Fikk Gerhardsens tredje regjering ansvaret for manglende opppfølgning og kontroll med sikkerhetstiltak i gruvene på Svalbard. Statsminister Einar Gerhardsen mente at opposisjonen brukte en arbeidsulykke til å felle en «arbeiderregjering». Han forsøkte å unngå å bli stilt til ansvar ved å la den ansvarlige statsråd, industriminister Kjell Holler, gå av. Men Stortinget var sitt ansvar bevisst: Den stilte regjeringen til parlamentarisk ansvar.
Den viktigste forskjellen mellom 1963 og 2012 er at den sittende regjeringen, Stoltenberg II, har flertall i Stortinget. Et mistillitsforslag (eller flere, som i 1963) vil ikke føre til noe flertall mot regjeringen Stoltenberg. Medmindre en eller flere av regjeringspartienes representanter stemmer for mistillit. Noe det knapt finnes en teoretisk sjanse for at kan skje.
Opposisjonens rolle denne gang, via Stortingets kontrollkomite, blir derfor å finne ut hva som gikk galt, hvorfor det gikk galt – og hvem som har ansvaret.
Igår skrev Aftenposten at daværende justisminister Odd Einar Dørum i Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) forsøkte å få vedtatt et nødnett, og få bevilget penger til gjennomføring av utbyggingen. Men han fikk tommelen ned for viktige investeringer – av finansminister Per Kristian Foss (Høyre). Den rødgrønne regjeringen vil sikkert gripe slike muligheter til å redusere sitt eget ansvar. Men: Det er viktig at kontrollkomiteen ikke stanser ved regjeringen Stoltenbergs tiltredelse når de skal granske manglende iverksettelse av tiltak for å avverge og redusere terror, men går så langt tilbake som det er nødvendig.
Siden 2001 har terrorberedskap vært et viktig tema i samfunnsdebatten. Ingen av dem som har hatt ansvar efter 2001 kan derfor unngå å få søkelyset på sin innsats. I dagens debatt i Stortinget forsøkte Siv Jensen å distansere seg fra regjeringspartiene i Bondevik II-regjeringen. Men også FrP har medansvar for flere av de statsbudsjett den regjeringen fikk vedtatt i Stortinget. Kun ved å vise hvilke forslag til bedret beredskap og bevilgninger som FrP fremmet og ikke fikk flertall for, kan Siv Jensen og hennes parti vaske sine hender for medansvaret for den tilstanden Gjørvkommisjonen har avdekket.
Høyres Jan Tore Sanner sa at hans parti er beredt til å ta den debatten om ansvar som Dørum inviterte til i gårsdagens Aftenposten. Høyre er et parti som ønsker å begrense statens makt, og konsentrere ressurser om de viktigste oppgaver. Statens viktigste oppgave er å beskytte innbyggernes sikkerhet, gjennom et velfungerende politi, rettsvesen, fengselsvesen og forsvar. Da kan ikke en finansminister bruke det såkalte ostehøvelprinsippet på statlige budsjetter. Man må prioritere. Så får den videre prosess vise om det er Dørum eller Sanners historieskrivning som vinner frem i den offentlige debatt.
Til forskjell fra Bondevikregjeringen har Stoltenbergregjeringen flertall bak seg i Stortinget. Det betyr at Stoltenberg og hans statsråder ikke kan skyve ansvaret over på et uregjerlig flertall i Stortinget. Det er Stoltenbergregjeringens egne prioriteringer, og gjennomføringsevne, som har vært avgjørende for tilstanden i beredskapen 22.juli 2011. Stoltenbergs regjering hadde tross alt makten – og ansvaret – de siste seks årene før terrorangrepet og massakren fant sted.
Kontrollkomiteens høringer vil derfor være viktige for å finne ut hvem som manglet gjennomføringsevne for å få satt vedtak ut i livet, hvilke forslag som lå på bordet, og hvem som avviste disse. Og hvor nedover i rekkene det sviktet. En politidirektør som ble ansatt 14 dager før terrorangrepet, og som ikke engang hadde fått vite om eksisterende beredskapsplaner ved terror, kan ikke bli den eneste som blir stående igjen uten jobb som følge av opprydningen efter 22.juli.
I 1963 valgte Stortinget å stille regjeringen til ansvar for 21 døde, og for manglende oppfølgning av kontrollansvaret på et meget begrenset område av samfunnet, ved å fremme mistillitsforslag mot regjeringen.
I 2011 sviktet det på langt flere felter av regjeringens anvarsområder. Gjørvkommisjonen har avdekket hvor bredt og dypt inn i berørte etater og i statsforvaltningen det sviktet. Opposisjonen må ta sin rolle på alvor, ved å finne ut hva som gikk galt, hvorfor det gikk galt – og hvem som har ansvaret. Dette arbeidet vil berøre både statsråder, statsministeren selv, og personer i ansvarsposisjoner i berørte etater som politidirektoratet, PST etc. Dette arbeidet har ikke Stortingets kontrollkomite engang påbegynt.
Da er det altfor tidlig å gjøre som Erna Solberg gjorde allerede før Stoltenbergs og Faremos redegjørelser idag; avvise mistilit mot statsråder eller mot statsministeren.
Det er hva Kontrollkomiteen avdekker i sitt arbeid som bør avgjøre mistillit. Uavhengig av om regjeringen har flertall på Stortinget eller ikke. Statens viktigste rolle er å beskytte sine innbyggeres rettigheter ved å gi dem sikkerhet i deres daglige liv.
Når den sittende regjering de siste seks år har sviktet sin viktigste oppgave så grovt som Gjørvkommisjonen har avdekket, vil andre konklusjoner enn mistillit efter min mening være oppsiktsvekkende.
Det kan naturligvis finnes taktiske grunner til ikke å stille mistillit. Det vil isåfall være en forstemmende – og partitaktisk – avslutning på et så viktig arbeide.
Både regjeringspartiene og ikke minst opposisjonen bør derfor nå gå til arbeidet i Stortingets kontrollkomite med det største alvor. Og ikke allerede nå komme med konklusjonen (mistillit eller ikke). Å avvise mistillit allerede nå, er et grovt bomskudd.
VGs leder om opposisjonens ansvar
VGs kommentar om dagens debatt i Stortinget
Aftenpostens kommentar om dagens debatt i Stortinget
NRKs kommentar om dagens debatt i Stortinget
