Hvilke republikanere har Egeland snakket med?

av | 4. oktober 2012 kl. 19.02 | 6 kommentarer

Dagbladets kommentator John Olav Egeland har en merkelig artikkel i dagens avis, der han skriver om Kongehusets prosjekt. Der hevder han at dagens republikanere er mest opptatt av å protestere mot kongehusets glitter og stas. Samtidig kritiserer han monarkistenes argumentasjon for monarkiet. Jeg lurer på hvilke republikanere han har snakket med.

I kommentarartikkelen innleder han med kritikken mot monarkistene: »
Monarkistene vil beholde kongen fordi han er samlende og maktesløs. Det er et merkverdig standpunkt». Så langt er jeg enig med Egeland. Foranledningen til artikkelen er sannsynligvis at flere Ap-representanter har foreslått å utrede Norges statsform, altså fortsatt monarki -eller en eller annen form for republikk. Jeg så den lille debatten på TV-nyhetene igår, mellom Aps Eirin Sund, og Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Den var rar.

Begge var like opptatt av understreke at dagens norske kongefamilie gjør en utmerket jobb. Fint. La oss glemme dem, og diskutere prinsippene. Eirin Sund har vært republikaner siden hun var gammel nok til å mene noe, som hun formulerte det. Røe Isaksen mente at dagens system er det beste. Både fordi, som Egeland skriver, at kongen er samlende – og det bra å ha noe som står over partiene. Kongen skal altså ikke ha mer makt enn idag, men han skal være der. Med sin familie. Midt i det politiske system. Uten makt. Alle lover bestemmes av Stortinget, men sanksjoneres av kongen. Alle lover er gitt i kongens navn. Bytt ut kongen med president, og du har det samme som i USA. Kongressen vedtar lover, mens presidenten signerer dem. Gjør han ikke det, blir det lovvedtaket ikke satt ut i livet. Men kongen i Norge har bare veto i teorien.

Dagens kongefamilie er monarkistenes buffer mot prinsippdebatten
Problemet med monarkister av Røe Isaksens type hevder at de diskuterer monarki eller republikk, mens det de egentlig gjør er å avvise debatten. De forklarer sjelden hvorfor det er så prinsipielt viktig for dem å beholde et system hvor tittel, posisjon, eiendommer og muligheter arves. For det er arv det er snakk om. Fordi Haakon og Mette-Marit klarte å lage barn, ble det en ny arving til tronen. Dagens system fungerer bra, men det er ingen unnskyldning for å la være å diskutere hvorfor det er uproblematisk at èn familie i Norge arver titler og posisjoner.

Den som tror at gode gener kun kommer i en eller et fåtall familier kan gå og se filmen «En kongelig affære«. Den handler om den gale Christian VII av Danmark-Norge. Det finnes også flere bøker om ham, både «Livlegens besøk» av svenske Per Olov Enquist, og «Helt konge» av den norske historikeren Øystein Sørensen. Undertittelen på sistnevnte er «skandaler i nordiske kongehus». Og der er det nok å ta av.

En kongelig slekt er altså ingen garanti hverken mot dårlige gener, dårlig oppdragelse -eller en oppførsel som går på tvers av alt som forventes av en konge(lig).

Norge har vært ualminnelig heldig med sine konger, efter 1905; både Haakon VII, Olav V, og Harald V. Men det har vært nok å kritisere de kongelige for, også i Norge. Men for hver ny «reform» fra de kongelige, enten det gjelder oppfatningen av hva og hvordan en konge(lig) skal være, til deres (politisk korrekte) uttalelser som utvider folkemeningen – enten det gjelder, innvandrere, homofile, samer eller andre. Noen vil alltid være uenige i de endringer kongehuset selv har klart å få til, enten det gjelder kongelighet eller standpunkter. Men efterhvert som tiden går, godtas det. En Se og Hør-reporter har forvandlet seg fra være Mette-Marits argeste kritiker til å bli hennes største beundrer. Saftig kritikk av kongehuset eller enkeltmedlemmer av kongens familie kan de kongelige bære over med, for de vet at det vil gå seg til med tiden. Selv en utro, SM-tilbøyelig horepiskende konge ble tilgitt av danskene. I Sverige har kongehuset overlevet både homofile konger og de som interesserte seg for alkymi (de som tror man kan lage gull av gråsten).

Monarkiets akilleshæl
Kongehusets akilleshæl er pengebruk, sosiale tilhørighet, og meninger. Dagbladets Egeland skriver: «DE IVRIGSTE MONARKISTENE tilhører tiara-brigaden og er mest opptatt av kongehusets glitter og stas. Rett bak kommer en økonomisk og politisk overklasse som ser Slottet og Skaugum som elitens ultimate festplasser. Kongehusets folkelige forankring går dypere, men er samtidig fundert på en bevissthet om folkestyrets absolutte forrang. Imellom ser vi tegn til en annen type rojalisme som bygger på en alternativ forståelse av staten og nasjonen. Her trekkes et skille mellom nasjonens faste institusjoner (kongehuset, kirken, forsvaret) og den flyktige partipolitikken i Stortinget og regjeringen. En slik todeling er et karakteristisk kjennetegn på den europeiske høyrenasjonalismen.»

Det er ikke først og fremst republikanerne som kritiserer kongehusets pengebruk. Alle med en viss innsikt i statsledelsesoppgaver vet at representasjon hører med. Det er en del av jobben.Og da blir det festligheter. Selskaper. Kjoler, smykker, vesker etc. Kong Olav var enkemann i hele sin kongstid. Han levet i en nøysomhetstid, der likhetsidealet stod sterkt. Så sterkt stod det at han brukte av egne penger når de folkevalgte ble for gjerrige. Og han unnlot å be om penger til det nødvendige vedlikehold av Slottet. Det falt på neste generasjon å knegå stortingsrepresentantene for å få penger. Og regningen ble mye dyrere enn hva det kunne ha vært.

Selv om kongehuset er et overklassefenomen, et elitefenomen, er de kongelige flinke til å blande seg med vanlige folk. Enten det er folkets kårne eller spesielle folk som inviteres til middag på Slottet eller Skaugum. Eller ved at de kongelige beveger seg blant vanlige folk når de reiser rundt i Norge. Kongehusets medlemmer holder ikke almuen på en sabellengdes avstand så å si.

Det er misunnelsen og alminneligheten som er monarkiets største fare. Selv om mange synes nylig avdøde prinsesse Ragnhild var vel hvass i replikken da hun omtalte sin brors svigersønn og -datter, er alminneliggjøringen av kongehuset både en styrke og en svakhet. Styrke, fordi de kongelige ligner mer på folk flest. En svakhet, fordi kongelige ikke skal ligne på folk flest. Vi vet at de er like oss vanlig dødelige i det meste – bortsett fra bosted, lønn, formue og yrke. Men vi vil helst at de skal være litt mer. Når kongehuset alminneliggjøres samtidig som den glitrende livsstilen opprettholdes kan det norske «misunnelsesgenet» slå til. Da kommer kritikken mot overdreven pengebruk, dyre landsteder, overdådige kjoler og dyre vesker. Dette er en vanskelig balansegang. Men at Norge er rikt – Europas Frogner, Aker Brygge og Bærum – bidrar til at folk flest også unner de kongelige litt mer. Det som derimot mange er provosert over, er Mette-Marits og Haakons dobbeltmoral, når de bruker tusener av kroner på klær, smykker og vesker, samtidig som de har sine såkalte verdighets- og fattigdomsinitiativer. Pengene fra èn veske kunne mettet mange munner. Men har man det mest i munnen, tar man ikke pengene opp av pungen.

Hvem er republikanerne, Egeland?
Meg bekjent finnes det to typer republikanere; de som mener at de kongelige lever for fjernt, for overdådig, og/eller at de kongeliges liv er preget av for mange skandaler. Det går ut over landets renomme. Og de som av prinsipp mener at titler og posisjoner ikke skal gå i arv. Jeg hører til den siste gruppen. Mitt inntrykk er at norske republikanere, enten de befinner seg på venstre eller høyre fløy også tilhører denne gruppen. I andre monarkier, der både skandaleomfanget og den sosiale avstanden mellom folk og kongelige er større enn i Norge, er det nok flere republikanere av den første typen. Derfor mener jeg at Egeland bommer når han kritiserer norske republikanere. De – vi – er republikanere på prinsipelt grunnlag.

Jeg deler derimot Egelands kritikk av norske monarkister. De bruker dagens kongefamilie som buffer mot en prinsippdebatt om arverett. Monarkister av Røe Isaksens type får bare krysse fingrene for at oppdragelsen i kongelige kretser holder god standard fremover. For gener er ingen garanti mot skandaler.

SVs tåpeligheter
har skadet republikanernes sak. Når SV kan foreslå å avskaffe monarkiet men samtidig ta til orde for at Harald eller Haakon skal bli president, «gjerne på livstid», så dummer de seg ut. Det er like lite prinsipielt som monarkistenes lovprisning av dagens kongefamilie. Dette blir en spekulasjon, men likevel: At SV, som lenge var den fremste – og eneste – målbærer av prinsippet om republikk, støttet lite demokratiske regimer, som Cuba, kan også ha bidratt til at deres syn på den norske statsformen aldri vant noen oppslutning blant nordmenn flest.

Derfor der det bra at det er stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet som foreslår en utredning av Norges statsform. De kan kanskje bli tatt mer seriøst.

Den vanligste feiloppfatningen om 1905
Det er en vanlig feil å påstå at nordmenn stemte over monarki eller republikk i 1905. Men temaet var altså om man støttet regjeringen Michelsens fremgangsmåte da man hentet den danske prins Carl til Norges trone. Og til dèt spørsmålet svarte et overveldende flertall bekreftende. Kanskje spilte det inn at de menn som hentet prins Carl var kjente republikanere. Når selv de ofret sine prinsipper på selvstendighetens alter, hvorfor skulle folk som knapt hadde brydd seg om temaet stå på barrikadene for republikken? Republikanerne av 1905 var hensiktsmessighetsmonarkister. Det var umulig i et monarkidominert Europa å få støtte for selvstendighet når det var en selvstendig republikk man hadde tenkt å grunnlegge. Dette skjønte Michelsen og hans medkumpaner.

En debattt om statsformen vil komme
uansett om Røe Isaksen vil det eller ikke. Både fordi avstanden til 2.verdenskrig naturlig nok øker med tiden som går. Fordi alminneliggjøringen av kongehuset senker forventningene om at de kongelige skal være noe mer enn oss vanlige folk. Fordi kongelig dobbeltmoral a la Mette-Marit og Haakon vil føles som en provokasjon. Og fordi det med tiden vil bli flere som er republikanere på prinsipielt grunnlag.

En oppfordring til John Olav Egeland tilslutt: Hvis du er på leting efter republikanere, finn dem som er mot arverett av prinsipp. Dem vil du finne mange steder. Trenger du tips så snakk med oss, Egeland!


Kommentarer

  1. Andy | 5. oktober 2012 kl 08.34

    Det hender ofte at jeg synes artikler, eller skal jeg kalle dem notater, eller gule lapper kanskje, på Liberaleren er alt for korte. Ofte interessant, men alt for kort. Ingen reell argumentasjon eller analyse (som oftest). Man skriver for menigheten. Eller syklubben om du vil. Kaffeslabberaset.

    Men når man så for en gangs skyld skriver langt og utfyllende, alt for langt til å orke å lese på morgenkvisten eller kvelden for den saks skyld, så blir det om noe så komplett uvesentlig som hva en journalist mener om monarkiet?

    Jeg er også prinsipielt imot monarkiet, men så lenge det funker som det gjør og ikke koster mere enn det gjør, så har vi jaggu viktigere ting å henge oss opp i!

  2. Pleym | 5. oktober 2012 kl 09.29

    Joda, Andy. Vi har sikkert viktigere ting å diskutere. Men Egeland kritiserte både republikanere og monarkister, og akkurat nå som Stortinget for første gang har fått et ordentlig forslag om utredning av statsformen. Derfor skrev jeg artikkelen.

  3. Andreas | 5. oktober 2012 kl 18.01

    «Meg bekjent finnes det to typer republikanere; de som mener at de kongelige lever for fjernt, for overdådig, og/eller at de kongeliges liv er preget av for mange skandaler. Det går ut over landets renomme. Og de som av prinsipp mener at titler og posisjoner ikke skal gå i arv.»

    Tja, må det være et skille nødvendigvis? Altså, jeg ser at det kanskje blir to adskilte aspekter og argumentasjonsrekker, men man kan vel blande litt?

    Jeg er prinsipielt imot det med arv av en slik tittel og det medførende.

    Men samtidig føler jeg Mette-Marits pengebruk ganske kvalmende uavhengig av det, spesielt når man sper på med dobbeltmoralen om å bry seg om de «vanskeligstilte» i verden. Jeg ser ikke på det som overdådig at slottet er en fin bygning da det tross alt ikke er slik at Kongen er boligspekulant som skal tjene penger på å selge etter noen år, og skal man ha mulighet til statsbesøk forstår jeg jo at det krever mer enn 20 kvadrat på Løkka. Men vesker og klokker til gjennomsnittlige årslønner ser jeg ikke at de skal ha et faktisk behov for. Det framstår bare som moro for andres penger.

    Englefrøken og Ari orker jeg ikke engang begi meg inn på…

    Men det må da for den saks skyld også finnes monarkister som får bakoversveis innimellom av sløsingen? Eller synes alle monarkister det er kurant å bidra til designgarderober man ikke har håp om å få selv uten å selge flere nyrer enn man har? Jeg bare lurer…

    Kanskje man kan si at det bare finnes en type republikaner – de som er imot prinsippet. Så har man i tillegg en leir med de som er kritiske til kongefamiliens utsvevenheter uavhengig av styreform?

  4. Pleym | 5. oktober 2012 kl 20.55

    Andreas, man kan godt mene begge deler. Men om nå dagens kongelige var like nøysomme som kong Olav, ville man da vært republikaner?

    Jeg tror det ville vært færre. Fordi det finnes få som av prinsipp er mot arverett. Dessverre.

    Og ja, jeg er enig i at dobbeltmoralen til dagens kronprinspar burde være gjenstand for større debatt.

  5. Andreas | 5. oktober 2012 kl 22.43

    Nei, helt klart, siden Kong Olav var nøysom så var han enda mer i tråd med den norske folkesjela i tillegg til at det var vanskelig å «angripe» han nettopp fordi han ikke var en flottenfeier.

    Trolig kunne han jo også fint bevilget seg litt mer luksus ref. oppussing av slottet som du nevner.

    Selv om jeg husker Kong Olav så anser jeg meg for ung til å huske om det var noen særlig debatt om republikk «før i tiden» altså annet enn at SV har bablet om det i alle år uten å ha gjennomslagskraft.

    Men jeg tror nok den gjengse oppfatning er at så lenge kongehuset oppfører seg sånn passe høvelig så er det ikke så nøye det med arvede titler. Hadde ikke kongebarna valgt såpass alternative partnere hadde det vel ikke vært den store debatten i dag heller.

    Som deg så må jeg nok konkludere at dessverre er det rette ordet…

  6. Andreas | 8. oktober 2012 kl 10.53

    Røe Isaksen følger opp med et forsvar for monarkiet:
    http://www.dagbladet.no/2012/10/08/kultur/debatt/kronikk/demokrati/monarkiet/23768303/

    Hopper selvfølgelig pent bukk over at vi har et par ubrukelige elementer i kongehuset, og konkluderer vel egentlig med at republikanere har en manglende virkelighetsforståelse.

    Joda, heller få medalje av Kongen enn Jens, men mest fordi jeg finner sistnevnte uspiselig. Hadde jeg måttet velge mellom medalje fra Jens eller Mette-Marit/Krompen så tror jeg jeg hadde sagt pass til hele greia.

  • Dagens sitat

    The love of liberty is the love of others; the love of power is the love of ourselves.

    — William Hazlitt
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter