Vi må elske Palestina

av | 11. april 2013 kl. 15.24 | 11 kommentarer

Evy Ellingvåg er dagens gjesteskribent, og har skrevet denne artikkelen. Hun skriver: Staten Palestina har livets rett. Mitt inntrykk av norsk debatt er at bare dét kan være kontroversielt nok for noen.

Av Evy Ellingvåg.

Evy Ellingvåg beskriver seg selv som samfunnsengasjert meningsytrer med særlig interesse for asylfeltet. Operasjonsleder i Foreningen av tolvte januar, en menneskerettighetsorganisasjon med asylpolitikk på agendaen. Livslangt engasjement for underdogs i våre systemer.

5 grunner til at du skal elske Palestina.
Jeg var så priviligert å tilbringe påsken på Vestbredden og på Gaza. Det var fascinerende å være midt i sentrum for mange av de mest sentrale, symbolske spørsmålene i etterkrigstiden, Jødeforfølgelsene resulterte den gang i at Palestinerne ble henvist til områdene Vestbredden og Gaza, som ble ytterligere redusert som resultat av 1967, og videre redusert med ytterligere israelsk bosetting i strid med et vilt antall FN-resolusjoner. Dagens konflikt mellom de arabiske landene og mange andre har Israel og Palestina-spørsmålet som en av de mest betente kjernene.

Selv er jeg ingen ekspert på Midtøsten. Jeg vet ikke hvordan man skal flisespikke seg til en fredsavtale, noe som i det hele tatt synes svært vanskelig å få til. Regionen har uansett vært preget av konflikter og uløste spørsmål i mange, mange hundre år, så at det er såvidt labil stabilitet på Vestbredden og Gaza nå er ikke overraskende.

Men jeg er helt sikker på én ting: Staten Palestina har livets rett. Mitt inntrykk av norsk debatt er at bare dét kan være kontroversielt nok for noen. Samtidig mener jeg Israel til slutt må se lyset som egen stat. Det må altså være to stater. Men i denne saken er poenget mitt; Vi må elske Palestina. Det skal jeg gi fem grunner til.

1. Et trygt hjem for Palestinerne.
For det første må vi elske Palestina fordi det er utrolig viktig med en egen stat hvor palestinerne føler seg hjemme og trygge, og denne staten heter nå engang Palestina og ligger der den ligger av historiske grunner.

Dette er dessverre en innrømmelse av at også vårt eget samfunn ikke klarer å være tolerant nok. Vi kjenner til at det har vært et problem historisk, men det er også et probelm i vår egen samtid.

Jeg syns det er irriterende hvor sikker jeg er på at hvis en av de mange palestinske flyktningene kom og søkte opphold i Norge, ville vedkommende få avslag og beskjed om å returnere «hjem». Etter 2009 har meget få palestinere fått opphold i Norge, til tross for krigstraumer og torturskader, og statsløse sendes tilbake til et fortsatt liv som statsløse.

Jeg syns det er veldig problematisk at det er mennesker fra Gaza som henvises til retur til området fra Norge, og at den palestinske diasporaen heller ikke i Norge finner noen fremtid. Der Palestinerne bor, bør det være mange synlige kefijer.

Det er også frustrerende at jeg ikke kan huske å ha sett særlig mange med kefije og agal på hodet i Norge, ikke engang i Oslo. Jeg ser daglig mange andre kulturelle symboler på gata, men altså aldri en kefije på hodet. I Gaza og på Vestbredden skjønte jeg hvor vanlig kefije er. Men det er tross alt ikke den mest moderate klesdrakten deres. Der Palestinerne bor, bør det være mange synlige kefijer.

2. Ønsker fred i Midtøsten
For det andre må vi elske Palestina fordi det faktisk er slik at Palestina ønsker fred i Midtøsten. Det er flertall for tostatsløsning i befolkningen, og stadig fler av politikerne slutter opp om en slik løsning. Med Palestina for fred, altså. I motsetning til hva MIFF hevder.

Men vi må også elske Palestina til tross for at støtten til en tostatsløsning ofte synes mer retorisk enn reell. Deler av palestinsk politikk er problematisk, og svekker mulighetene for fremtidig fred. Deler av den politikken observerte jeg på nært hold.

Jeg syns ikke det er sympatisk at det må fraktes varer som byggematerialer gjennom smuglertunneller som tidvis beskytes, fordi all handel med varer reguleres av israelsk blokkade inn til Gaza.

Jeg syns ikke det er sympatisk å måtte stå timesvis i kø ved checkpointer daglig for å komme inn eller ut til ditt arbeid, selv langt inne på palestinsk område. Checkpointene som finnes overalt, er ikke akkurat egnet til å skape dialog mellom palestinere og israelere. Jeg forstår hvorfor de er der. Det er enklere å holde et folk under kontroll gjennom å pålegge dem diskriminerende og repressive regimer og håndheve dem strengt og litt vilkårlig. På så lang sikt som det allerede har eksistert murer og checkpoints inne på palestinsk område, i mellom 10 og 20 år avhengig av om man ser til Vest-bredden eller til Gaza, har de forsterket gjensidig mistenksomhet, og vært meget destruktive.

Jeg syns heller ikke det er sympatisk av palestinske barn å kaste stein mot muren eller mot de israelske væpnede styrkene som patruljerer checkpointsene.

I Palestina er det mange enstatstilhengere som drømmer om en mulighet til å kunne leve sammen, israelere og palestinere, jøder og arabere.

Slike drømmer forvanskes blant annet av at Israel bygger egne veier for israelere inne på Palestinsk område, kun for transport av israelske bosettere og deres varer og tjenester.

De forvanskes av at fiskerne på Gazastripen ikke får fiske lenger ut fra stranden enn tre nautiske mil, eller ta inn noen varer via egen havn. Alt må gå via Israel.

3. En fantastisk palestinsk kultur
For det tredje må vi elske Palestina fordi den palestinske kulturen er så fantastisk mangfoldig. I løpet av ferien møtte jeg ingen israelske aktivister og vinleggende israelere, men jeg møtte mange palestinske politimenn, unge palestinske kvinner, menn og barn som drømmer om utdanning og frihet, og Palestinakomiteen. Atmosfæren på Gaza er spent. Atmosfæren i Ramallah er noe lettere.

Gaza by har en vakker beliggenhet, utsikt over havet og en lang sandstrand som kunne vært yrende fullt av fastboende og turister. Sydlandsk, arabisk. Med minner fra bakgatene i Roma og markedene i Marrakech, Eliten på Gaza har flyktet i stort antall, tilbake er fattigfolk som forsøker å skape et liv blant all frykt, hindringer og stengsler.

Men vi må også elske Palestina til tross for at kulturen er segregert. Palestinerne har klare identiteter knyttet til egen bakgrunn, om det er beduiner fra Galilea eller samaritanere fra Nablus. De israelske bosetterne er en helt annen gruppe, og de liberale ateistene i Ramallah føler nok at de ikke har så mye til felles med de andre.

Det var interessant å oppleve den stadig mer utbredte oppfatningen om at de radikale muslimene ikke bidrar til Palestinas beste.

4. Jerusalems symbolske kraft
For det fjerde å må vi elske Palestina fordi Jerusalem er en så utrolig fantastisk by. Jeg har aldri vært i en så mangfoldig., flerkulturell og flerreligiøs by.

Det er mange andre byer som har et stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Men det er ingen byer som er så i hjertet av så mange ulike kulturer og religioner, med Gamlebyen, Klagemuren, Klippemoskeen og Korskirken i sentrum. Men vi må også elske Jerusalem til tross for at byen er sterkt segregert. Det var en opplevelse å gå fra øst mot vest. Først i den Palestinske hovedstaden, med palestinere og hijab’er i det palestinske øst-Jerusalem, gjennom den moderne midtre delen i vest, som er jødisk og konsentrert rundt Jaffa Street, hvor det hersker en sekulær kultur og vi møtte bartendere som midt i påsken, når alt annet var stengt, humret over idiotene som faktisk tror på en eller annen tulling oppe i himmelen, til jødisk-ortodokse Mea Shearim i vest-Jerusalem hvor klesdraktene er langt mer homogene enn i den Palestinske hovedstaden, og hvor en hyggelig mann henvendte seg til meg for å anbefale at søsteren min skulle dekke til skuldrene sine.

Det var også spennende å følge strømmen av palestinere fra sentrum til Klippemoskeen om kveldene. Rutene ble en illustrasjon på hvor segregert Jerusalem. Jødene er på vei til Klagemuren, muslimene er på vei til Klippemoskeen. På hver sin side.

5. Vi vil aldri svikte Palestina
For det femte må vi si at vi elsker Palestina fordi det er så mange som bare sier at de er kritiske til Palestina, noe som bidrar ytterligere til den utbredte palestinske følelsen av å være alene mot fienden.

Det er forståelig at Palestina fører den politikken de gjør, og det er forståelig at noen israelere svarer med vold. Forståelse innebærer ikke aksept, men en anerkjennelse av hvor vanskelig og tragisk situasjonen er, og hvordan den bare har ofre og tapere, og ingen vinnere.

På gaten i Gaza så jeg en plakat med det palestinske og det norske flagget sammensveiset til ett, og påskriften «unbreakable alliance». På en pub i Ramallah ble vi servert av livsglade palestinere og hadde selskap av europeere ved bardisken. Det ble en fest uten like.

Det er utrolig viktig at Palestina opplever at de har allierte som aldri, aldri vil svikte dem.

Denne artikkelen kan ses som en respons på artikkelen Vi må elske Israel, skrevet av Kristian Meisingset og publisert på Minerva.


Kommentarer

  1. Jone | 12. april 2013 kl 08.23

    Hat statene, elsk individene.

  2. Conrad Myrland | 12. april 2013 kl 12.49

    Du skriver: «For det andre må vi elske Palestina fordi det faktisk er slik at Palestina ønsker fred i Midtøsten. Det er flertall for tostatsløsning i befolkningen, og stadig fler av politikerne slutter opp om en slik løsning.»

    Kan du nevne navn på noen palestinske politikere som støtter en løsning med to stater for to folk, dvs. de aksepterer at Israel har kommet for å bli som en jødisk stat?

  3. Bjørn Erik Adolfsen | 12. april 2013 kl 13.35

    For å kunne fornekte og fordreie historien slik du gjør må du være fullstendig historieløs, og meget subjektiv. Det er ikke vansklig å sette seg inn i historien og dens gang, hvis du vil, slt ligger der vell dokumentert.Du påstår at palestina-araberne onsker fred og en tostatsløsning må også ha kommet av at du ikke kjenner historien. Flere ganger Fra 1947 og frem til i dag har palestina-araberne hatt muligheten til å få sin egen stat, men sagt Nei, nei, nei. Det hadde sikkert vært fred i Midtøsten for lenge siden hvis folk forholdt seg til virkligheten og ikke fremmet slike eventyr som du gjør bassert på arabisk ideologi. Man løser ikke noe ved å bare lytte til følelser og missbruke dem.

  4. Willy Gjøsund | 12. april 2013 kl 13.36

    Jone, du kan ikke hate en stat som er det eneste sted hvor jøder kan finne sikkerhet, og samtidig elske jødene. Det er en selvmotsigelse.

    Støtter Conrad Myrland her. En stat som ikke aksepterer sin jødiske nabostat, har ikke livets rett. Det er et krav for eksempelvis medlemskap i FN at man respekterer samtlige andre staters rett til å eksistere, og deres suverenitet.

  5. Gullstandard | 12. april 2013 kl 16.47

    «bare dét kan være kontroversielt nok for noen»

    Ja, en stat som har som sitt fundamentale prinsipp at _alle_ _jøder_ skal jages på sjøen, og at hele Palestina skal være Judenrein har ikke livets rett.

  6. Evy Ellingvåg | 12. april 2013 kl 18.50

    Jeg anbefaler dere som syns det er svært radikale meninger som hevdes i innlegget, og som mener dette er et bidrag til en polarisering av debatten, å lese innlegget på Minerva. Lesere vil oppdage at teksten over er den samme teksten som Meisingset har skrevet. Den viktigste forskjellen mellom de to tekstene er at hans har Israel og israelere som land og folkegruppe. Jeg byttet til Palestinere.

    Undertegnede har forøvrig ikke vært på Vestbredden eller Gaza i påsken.

  7. Gullstandard | 12. april 2013 kl 20.21

    Vi HAR lest orginalen på Minerva.
    Du springer elegant bukk over det fakturm at Fatah/Hamas begge har som målsetning å fordrive enhver jøde fra hele området, mens Israel ikke har noe tilsvarende mål.
    Å sidestille disse to politikkene er usmakelig.

  8. Eivind Knudsen | 13. april 2013 kl 12.38

    Uten at jeg på noen måte vil gi inntrykk av å være noen ekspert på konflikten i Midt-Østen, synes jeg nok at Ellingvåg mer eller mindre forsettlig neglisjerer endel forhold, uten at artikkelen hennes er usmaklig eller dårlig av den grunn. Den er interessant som meningsytring. Personlig synes jeg nok at både artikkelen og enkelte av kommentarene speiler noe av den ensidigheten som vil gjøre en fredelig løsning vanskeligere.

    Palestinerne har rett til et område, kall det gjerne en stat, som de kan administrere etter eget godtykke. Israelerne på sin side har rett til en stat med forsvarbare grenser.

    Jeg tror israelerne gjør en kjempetabbe når de til stadighet utvider sine landområder med bosettingspolitikken. Jeg tror palestinerne begår en like fundamental feil når de lærer sine barn opp i antisemittisme, ved f.eks. å gjøre Sions Vises til lærestoff i skolen, hvilket vi vet gjøres.

    I trygg forvissning om at jeg vil legge meg ut med samtlige her, vil jeg allikevel tillate meg å foreslå en løsning der konfliktområdet settes under FN-administrasjon for en periode. Sikkert er imidlertid at konflikten må løses på folkerettslig/politisk og ikke ad religiøs vei. Begge parter må således besinne seg.

    Nå får det være nok med snusfornuft fra min side idag. Jeg vil gjenta at Ellingvågs artikkel er interessant, dog noe slurvete.

  9. Conrad Myrland | 13. april 2013 kl 12.50

    Hei Eivind,
    Kan du gi noen eksempler på et sted FN-administrasjon over et konfliktområde har ført til en varig, fredelig løsning? Vet du hvilket forhold FN-systemet har til Israel?

  10. Conrad Myrland | 13. april 2013 kl 14.14

    Hei Evy,
    Kan du svare på første spørsmålet jeg stilte deg?

  11. Eivind Knudsen | 13. april 2013 kl 18.48

    FN’s tilstedeværelse på Balkan må i alle fall sies å ha lagt en demper på konfliktnivået over tid, og det er i alle fall noe. FN som organisasjon har uttalt seg meget kritisk (av og til for ensidig) mot Israel, utover det har vel organisasjonen som sammenslutning av stater vel neppe tatt noe standpunkt for eller mot noe som helst. Det avgjørende er vel hva de enkelte stater mener. Det er de til en hver tid sittende nasjonale politikere som bestemmer FN’s politikk – på godt og ondt.

    Problemet med FN som organisasjon er etter min mening todelt. Den er dels preget av tungroddhet, simpelthen fordi den er så stor. Dernest har vi problemet med kombinasjonen av botferdighetstyranni (som preger de vestlige land) og unnfallenhet overfor islamistisk ekspansisme.

    Meningen med min kommentar var egentlig å forsøke å roe diskusjonen ned. Jeg regner meg som Israel-venn, men det gjør ikke at jeg betrakter dannelsen av en palestinarabisk stat som noe negativt. Både palestinaraberne og israelerne må besinne seg, og klarer de det ikke selv, bør de internasjonale organer som tross alt finnes kunne være behjelplige i så måte.

    Men jeg innrømmer at jeg stadig oftere fristes til å si som Hasselbacher i Graham Greenes roman: Fanden ta dem begge!

  • Dagens sitat

    Be thankful for problems. If they were less difficult, someone with less ability might have your job.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter