Fra et liberalistisk synspunkt kan Venstre få frem det beste i Høyre og FrP – mens KrF får frem det verste. Hvis Venstre binder seg for sterkt til KrF vil reformflertallet i Stortinget bli blokkert.
Idag er avisene fulle av kommentarer og artikler der Høyre og FrP advares mot å «kjøre slalom» i Stortinget – mellom Venstre og KrF. Særlig er KrF bekymret for at de såkalte sentrumskameratene skal bli splittet – ved at Høyre og FrP velger å forholde seg kun til Venstre fremover. Det er forståelig. For de tre partiene Høyre, FrP og Venstre kan bli enige om flere reformer og vedtak som fører Norge i mer liberal og liberalistisk retning – stikk i strid med hva KrF ønsker. Som eksempler kan nevnes distriktspolitikken, landbrukspolitikken, alkoholpolitikken, butikkenes åpningstider, enkeltsaker som forbudet mot proffboksing – og sikre både kvinners rett til abort og opprettholde et mer livssynsnøytralt RLE-fag. I forbindelse med legenes reservasjonsrett var det KrF som begynte å kjøre slalom sier Trine Skei Grande til Dagbladet idag.
Regjeringserklæringen inneholder mye bra. Jeg kan slutte meg til det mange liberalere og liberalister har skrevet på Facebook: Det er de seirene KrF har fått inn jeg har problemer med.
Før regjeringen i det hele tatt har tiltrådt – og naturlig nok ennå ikke har oversendt Stortinget et eneste forslag – er avisene fulle av påstander om løftebrudd og nederlag. Eksperter og representanter for særinteresser av ymse slag er ute og advarer mot en politikk som enten ikke kan gjennomføres, eller som vil få store negative konsekvenser. Det er som man kunne forvente. Men hva med faktisk å ta det litt rolig, og se hva regjeringen faktisk kommer med?
Strategene i Høyre og FrP vet at de har dårlig tid i høst. Statsbudsjettet og trontalen legges frem av en avtroppende regjering. Medio desember skal statsbudsjettet – med eventuelle endringer – være nærmest ferdigbehandlet i Stortinget. Solbergs mannskap får noen få uker til å oppdage snubletråder og gjøre endringer i et budsjettforslag de rødgrønne har brukt et år på å lage.
I motsetning til de rødgrønne er Solbergs regjering i mindretall. Derfor må strategene i Høyre og FrP ikke bare tenke på hvordan regjeringsprogrammet skal settes ut i livet, men også hvordan de skal få flertall. Noe av det vanskeligste blir å finne ut hvordan de skal forholde seg til Venstre og KrF – og til resten av Stortinget. For ikke bare kan regjeringen få flertall med hvert av de to partiene som sammen har signert samarbeidsavtale med H og FrP. De kan også få flertall med Ap, SP, eller SV og MDG sammen.
En regjering av Høyre og FrP må nødvendigvis ha en plattform mellom de to partiene. Men samtidig en politikk som ligger til venstre for Høyre for å få flertall i Stortinget. Dette har vært etablerte fakta i medias omtale av den nye regjeringens politikk. Faktum er imidlertid at på områder som arbeidslivspolitikk og personvern kan Venstre og FrP sammen dra Høyre i riktig retning. Vil det politiske flertallet da ligge til venstre eller til høyre for Høyre?
Den største hodepinen for Høyre og FrP er imidlertid om de to partiene skal forholde seg til Venstre og KrF som èn størrelse, eller danne flertall med hvert av de to partiene – i ulike saker. Det har seg nemlig slik at Venstre og KrF er uenige om en rekke saker. Skal man ta advarslene i dagens aviser på alvor, er det spesielt KrF som er redd for at reformflertallet av Høyre, FrP og Venstre skal bli benyttet de kommende fire årene.
Et stort ansvar ligger også på Venstres stortingsgruppe og partiledelse. Skal Venstre la sine muligheter for gjennomslag bli hindret på grunn av samarbeidet med KrF? Når skal man si til Knut Arild Hareide at nok er nok?
KrF er for eksempel blitt fremstilt som en livbøye for landbruksnæringen i det nye stortingsflertallet av Høyre, FrP Venstre og KrF. Sannheten er at KrF har en status quo-politikk både på landbruk og distriktspolitikk. Partiet er like lite reformvillig som SV og SP. Venstre kan derimot skape flertall for reformer som ikke går så så langt som Høyre og FrP vil, men som på en helt annen måte kan legge grunnlaget for både fortsatt liv og ikke minst vekst i både denne næringen og i distriktene. Hvorfor kan man ikke ta denne utfordringen? Er man i Venstre redde for ansvaret?
Et annet eksempel er skattepolitikken. KrF har aldri vært opptatt av å la folk beholde mer av egen inntekt, fordi partiet har dyre hjertesaker som må finansieres. Venstre derimot, ønsker et skifte fra skatt på arbeid til skatt på forbruk. En såkalt grønn skattereform. Tidligere partileder Lars Sponheim uttalte at folks hjem ikke skal være et skatteobjekt. Venstre ligger nærmere Høyre og FrP enn KrF i skattepolitikken. Hvorfor kan ikke Venstre utfordre FrP på utsagnet om at «forurenser skal betale», og sørge for et kompromiss som reduserer skatt på inntekt, arv og formue – mot at avgifter på forurensning økes?
La oss i samme slengen se på miljø- og klimapolitikken. Når Venstre velger å være skuffet og beklage at den nye regjeringens program lanserer åtte satsningsområder – men utelater klima, synes jeg det er vel defensivt. Da burde man heller peke på Venstres mulighet for å få til kompromisser med regjeringen Solberg på nettopp disse feltene. FrP fikk som eneste parti på Stortinget ikke være med på klimaforliket, fordi Ap satte foten ned. Nå kan Venstre samarbeide med Høyre og FrP om å tette dette hullet i regjeringserklæringen. Venstre bør gå offensivt ut, fremfor å slutte seg til det sedvanlige hylekoret. Både Høyre, FrP og Venstre vil kunne tjene på å vise at man får til mer enn Ap, SV og SP.
Slik kan vi fortsette, på område efter område i politikken. Høyre og FrP har en utfordring i å finne ut hvordan de skal skaffe seg flertall. Venstre har en minst like stor utfordring, i å finne ut om man skal la KrF ha veto mot Venstre vippeposisjon de neste fire årene.
Måtte Skei Grande, Elvestuen, Breivik og de andre bygge Venstre som et ekte, liberalt parti i sentrum av norsk politikk, og kutte båndene til særinteressepartiet KrF!
