Nelson Mandelas moralske standard

av | 6. desember 2013 kl. 08.02 | Ingen kommentarer

Det frie Sør-Afrikas president Nelson Mandela gikk bort igår kveld, 95 år gammel. Mange vil se til hans liv og gjerning for å finne en moralsk standard å leve opp til. Hans efterfølgere i Sør-Afrikas politiske ledelse har funnet oppgaven altfor vanskelig til i det hele tatt å forsøke.

Sent igår kveld måtte president Jacob Zuma fortelle Sør-Afrika at ikonet Mandela har gått ut av tiden: «Vårt nasjon har mistet sin største sønn. Vårt folk har mistet sin far.»

På landsmøtet i Fremskrittspartiets Ungdom i Bergen i 1990 annonserte møtedirigenten at Nelson Mandela var sluppet fri, efter 27 år i fengsel. Så godt som hele landmøtet reiste seg og applauderte. De som omtalte ham som kommunist hadde knapt oppdatert seg på hans gjerning siden han ble dømt for planlegning av terrorisme i 1963.

Vi mennesker leter efter forbilder som kan peke ut veien for oss, gi oss mot – og gi oss trøst hvis vi føler mismot. Noen velger religionen, andre utopiske ideologier. Mange oppfatter Mandela som et menneskelig forbilde.

På slutten av forrige århundre var Mandela omgjort til en omstridt politisk aktivist til å bli et forbilde som satte en nesten umenneskelig moralsk standard. For apartheidregimet var Mandela en terrorist, og han ble dømt for planer om væpnet motstandskamp mot regimet. Når et regime undertrykker sine undersåtter på grunn av deres hudfarve er det ingen grunn til å bli overrasket over at det slår hardt ned på planer om væpnet motstand. At mennesker som opplever å bli frarøvet elementære rettigheter for noe de er uten skyld i, sin hudfarve, tyr til ytterligheter i sin kamp for å få leve sitt liv i frihet bør ikke overraske noen.

I forbindelse med kampanjen Make powerty history uttalte Nelson Mandela:

«Sometimes it falls upon a generation to be great. You can be that great generation. Let your greatness blossom. Of course the task will not be easy. But not to do this would be a crime against humanity, against which I ask all humanity now to rise up.»

Som sitt forbilde Mahatma Gandhi var Nelson Mandela jurist. Det var i Sør-Afrika at Gandhi utviklet sine ideer om ikkevoldelig kamp for rettigheter og mot undertrykkelse. Ideer også Mandela støttet da han startet sin kamp mot apartheid. Det var imidlertid Sharpevillemassakren som fikk Mandela til å svikte troen på ikkevold, bli leder for ANCs væpnede fløy, og planlegge væpnet motstandskamp mot regimet i Sør-Afrika. Hans organisasjon ble rullet opp, og Mandela ble dømt til livstid i fengsel. Han forventet dødsdom, og holdt denne talen, der han bl.a sa:

«I have fought against white domination, and I have fought against black domination. I have cherished the ideal of a democratic and free society in which all persons will live together in harmony and with equal opportunities. It is an ideal for which I hope to live for and to see realized. But, My Lord, if it needs be, it is an ideal for which I am prepared to die.»

Kan man forsvare å benytte vold mot diktatur? Naturligvis. I den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 skrev Thomas Jefferson:

«That to secure these rights, Governments are instituted among Men, deriving their just powers from the consent of the governed, That whenever any Form of Government becomes destructive of these ends, it is the Right of the People to alter or to abolish it, and to institute new Government, laying its foundation on such principles and organizing its powers in such form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness».

Og: «But when a long train of abuses and usurpations, pursuing invariably the same Object evinces a design to reduce them under absolute Despotism, it is their right, it is their duty, to throw off such Government, and to provide new Guards for their future security.»

I våre dager, med FN, NATO, OSSE og andre organisasjoner som forsøker å megle og skape fred er det mest av alt status quo som opprettholdes. Diktaturer som China, Nord-Korea og andre kaller det «innblanding i indre anliggender» når andre land og organisasjoner forsøker å fremholde at alle mennesker er født med visse, umistelige rettigheter. Diktaturer og autoritære regimer fortsetter å undertrykke sine undersåtter. Der noen forsøker å finne motet til å følge Gandhi, Martin Luther King jr. og Nelson Mandela, velger andre væpnet motstand. Det er lett å fordømme de siste, uten å tenke over vanskelighetene i følge de førstnevntes eksempel i møtet med regimer uten respekt for individet.

Da Nelson Mandela ble plassert i det beryktede Robben Island-fengselet, foreleste han for sine medfanger, og fengselet ble kalt «Mandelas universitet». Sakte men sikkert vokste motstanden mot apartheidregimet ute i verden, og Mandela ble et symbol på undertrykkelsen av rettigheter til mennesker kun basert på deres hudfarve.

Det er modig å kjempe mot et slikt regime. Men det må også mot til for å bekjempe regimet innenfra. Spesielt når man sitter på toppen av regimet. President Frederik Willem de Klerk var mannen som i februar 1990 overraskende kunngjorde øyeblikkelig løslatelse av Nelson Mandela og opphevelsen av forbudet mot hans parti ANC. Regimets forsøk gjennom hele 1980-tallet på å forhandle med Mandela var blitt kontant avvist. «Bare frie menn forhandler», var Mandelas svar. Tilslutt ble han satt fri. Og forberedelsen til å avskaffe apartheid kunne begynne for alvor. I fred. Mandela hadde modnet i fengsel, mens regimet hadde mistet troen på at man kunne fortsette undertrykkelsen av landets majoritetsbefolkning.

Nelson Mandela ble president i 1994, satt i fem år, der han preket tilgivelse og forsoning. Oppgjøret med apartheidtiden ble ledet av en annen av landets vinnere av Nobels fredspris, biskop Desmond Tutu, og het symbolsk nok «Sannhets- og forsoningskommisjonen«. Unikt nok i Afrika valgte Mandela ikke å søke gjenvalg efter bare èn periode ved makten. ANC hadde nærmest total makt efter apartheids fall. Men under Mandelas ledelse unngikk man hevn mot de hvite tidligere makthaverne. Og økonomien ble ikke styrt efter marxistiske prinsipper. Frykten for «kommunisten» Mandela viste seg like ubegrunnet som redselen for «terroristen». Mandela ble en demokratiets, fredens, tilgivelsens og forsoningens mann.

Han poengterte at rasime var forkastelig, uanseett hvem som utøver den: «I detest racialism because I regard it as a barbaric thing, whether it comes from a black man or a white man.»

Mandela er naturligvis ikke uten feil. Hans omfavnelse av afrikanske diktatorer tjener ham ikke til ære. Selv om han roses for ikke å ha beholdt makten blir han også klandret for ikke å ha sikret en «arvefølge» i ANC som kunne videreført hans politiske linje. Dagens president Jacob Zuma er omtrent så langt unna Mandelas eksempel som en demokratisk leder i samme land kan være.

Dagens Sør-Afrika sliter voldsomt. Med arbeidsledighet og fattigdom. Med AIDS. Med ledere som svikter. Mandela har fått fred. Men hans landsmenn kan ikke lenger klamre seg til ikonet Mandela i håp om bedre tider. De må handle, forhåpentligvis i hans ånd. Å leve opp til eksemplene forrige århundrets to største politiske og moralske forbilder, Mahatma Gandhi og Nelson Mandela, er omtrent umulig. Når dette er konstatert, kan man ikke konkludere med at det er så vanskelig at man skal la være å forsøke. Slik dagens ledelse i Sør-Afrika ser ut til å gjøre.

En av Afrikas andre fredsprisvinnere, Leymah Gbowee skriver på sin Facebookside:

«Africa has lost a great leader. The peace movement has lost a great mentor. The political leadership of Africa has lost an icon. Nelson Mandela’s passing has left a huge hole in the hearts of all who knew him. He epitomizes the spirit of generosity, which is what the world sorely needs. Let us mark his passing as a moment of reflection on how to transform the pull for revenge into the triumph of reconciliation. He has already shown us the way.»

Artisten John Fortè, som på Oslo Freedom Forum fremførte sin sang med den symbolske tittelen «The breaking of a man», skriver på sin Facebookside:

«Rest in peace, Mr. Nelson Mandela – the embodiment of tenacity, integrity, compassion and love. #ForeverYourStudent»

Og siste ord bør gå til Nelson Mandela selv:

«No one is born hating another person because the color of his skin, or his background, or his religion. People must learn to hate, and if they can learn to hate, they can be taught to love, for love comes more naturally to the human heart than its opposite.»

Hvil i fred, Nelson Mandela.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.