Kommentar

Er noe blitt endret?

Det har gått tre år siden det verste angrepet på det norske demokratiet siden 09.april 1940. Men har noe egentlig blitt endret på disse tre årene?

Er folk i Norge blitt vennligere mot hverandre og snillere med hverandre? Er det mindre rasisme og fremmedfiendtlighet? Mindre fordommer mot innvandrere og folk med flerkulturell bakgrunn? Er beredskapen mot terror blitt bedre? Dessverre tror jeg at svaret er nei på alle spørsmål. Sannheten er nok også at vi aldri kan si at «ja, nå har vi kommet dit vi burde være». For det er snakk om et kontinuerlig arbeid for å forbedre og opprettholde beredskapen, og for å motarbeide rasisme, fremmedfiendtlighet og intoleranse.

Den vonde helgen
Klokken var ca. 1530. Det var fredag, og en halvtime til helg. Det første varselet kom med en Twitter-melding fra VGs Anders Giæver. Glasstaket i VG-huset hadde ramlet ned. «Hva skjer?» skrev Giæver. Sekunder senere endret VG forsiden på sin nettavis: «Bombe i Oslo sentrum. Det gikk en god stund efter kl. 16 før «t-banegjengen» forlot jobben. Vi valgte å ikke ta t-banen, men fikk skyss av noen med bil. Nedover Sørkedalsveien så vi en militærkolonne foran oss, på vei mot sentrum. Mens kollegene og jeg var på vei hjem på veiene rundt sentrum var terroristen på vei mot sitt neste åsted; AUFs leirsted Utøya.

Klokken var litt efter 1700 da jeg kom hjem. Slo på PC og TV. Ble sittende og lese oppdateringer på nettaviser og Facebook, med lyden fra TV’en i bakgrunnen. Det var uvirkelig. Jeg husker ikke hvem som først skrev noe om skyting på Utøya, men jeg leste det på Facebook. Klokken var en time inn i natten til lørdag før jeg la meg. Jeg stod tidsnok opp til å få med pressekonferansen der antallet døde fra Utøya ble offentliggjort.

Terroristen var ikke innvandrer eller norskfødt muslim trenet opp av Al-Qaida eller andre grupper i Midt-Østen. Han var norsk. Årsaken til terrorhandlingen og massedrapet var norsk innvandrings- og integreringspolitikk, og norsk likestillingspolitikk. Det moderne og flerkulturelle samfunnet. Målet for hatet var den norske regjeringen, og det største regjeringspartiets ungdomsorganisasjon.

Han ble tatt til fange allerede kvelden før. Det hadde knapt gått tre timer siden bombeeksplosjonen. Terroristen og massemorderen tok seg inn til regjeringsbygget i Oslo sentrum – og ut av hovedstaden og til Utøya. 77 liv og et Oslo sentrum som aldri vil bli det samme. Hverken Oslo, landet eller folkene som bor her vil bli som før.

Først søndag dro vi til sentrum. Til regjeringskvartalet, til domkirken der vi tente lys. Til Stortinget, som stod ubevoktet i flere timer efter bomben i regjeringskvartalet. Det tar bare fem minutter å gå fra åstedet til det norske demokratiets hjerte. Terroristen kunne lett ha sprengt ikke bare regjeringsbygget men også Stortinget og kanskje rådhuset. Slottet ble derimot bevoktet av Garden.

Da alt sviktet – og noen tok ansvar
Terroristen og massemorderen ble tatt fordi han ønsket å bli tatt. Men bildet av politiets beredskapstropp som måtte reddes fra en synkeferdig gummibåt i Tyrifjorden av en sivilist ble symbolet på alt som sviktet denne fatale dagen. Politihelikoptre som ikke fantes. Samarbeid mellom politiet og Forsvaret som ikke eksisterte. Nødnett som ikke fungerte. 22.juli-kommisjonens rapport må ha vært deprimerende lesning for alle som har hatt ansvar for politi og beredskap fra terrorangrepet mot World Trade Center 09.september i 2011 og frem til 22.juli 2011. For alt sviktet i vårt avanserte samfunn. Samtidig. Efter WTF-angrepet kom Madrid i 2004 og London. Det var ingen grunn til å tro at Norge skulle gå klar av terroranslag. Så hvorfor ble det ikke gjort noe for å bedre beredskapen? Fordi innbyggernes sikkerhet, som er en av statens primære oppgaver, måtte konkurrere om oppmerksomhet og ressurser med alt mulig annet.

Enkeltmennesker – på Utøya og på land – tok ansvar og forsøkte å redde flyktende ungdommer. Nødetatene gjorde hva de kunne. Men bildet av beredskapstroppen i en overlesset gummibåt i Tyrifjorden vil for alltid minne om myndigheter som sviktet sin primære oppgave; å beskytte sine innbyggere.

Norge stod sammen
i sorgen og sinnet. Minnegudstjenesten i Oslo domkirke. Rosetoget. Blomsterhavet utenfor domkirken. Minnearrangementet i Oslo Spektrum. Vurdert efter den første uken tapte terroristen og massemorderen. Men nå? Det er ikke blitt noen stemning for å ta imot flere innvandrere, uavhengig av hvilken grunn de skulle ha for å komme hit. I kommentarfeltene lever frykt, fordommer og hat videre. Hilde Sandvik skriver i Bergens Tidende om «Vi’et som forsvant«. Jeg tror det er riktig. Det er naturlig å være uenige om både innvandrings- og integreringspolitikk? Men også om menneskeverd? Man kan bli deprimert av å lese nettavisenes kommentarfelt. Tybring-Gjeddes kronikk «Drøm fra Disneyland» er som en mild bris mot de daglige utblåsningene mot både innvandringen, det flerkulturelle samfunnet – og de politiske partiene som ikke stenger grensene. Man kan ikke legge lokk på ordinær politisk debatt. Men debattkulturen blant folk har neppe blitt mer neddempet i ordbruken efter 22.juli 2011. Jeg skulle ønske folkevalgte og politisk aktive på alle nivåer markerer grense og avstand til den dehumaniserende sprogbruk.

Rettsstatens verdige oppgjør
En terrorbombe er på en måte upersonlig. Terroristen slipper å forholde seg til ofrene som mennesker. Men den norske terroristen hadde lagt flere planer enn å bombe regjeringskvartalet. AUF’ere som personer ble et mål. 69 mennesker ble drept på Utøya, og massemorderen så et levende menneske før han valgte å trykke på avtrekkeren og sette punktum for et liv. For de som gjemte seg og forsøkte å flykte var ikke hvert skudd noe punktum, men en fortsettelse. Et budskap om at morderen ikke hadde noen planer om å stoppe. Han hadde et valg, før hvert skudd, men tok valget om å drepe. Hver gang. Til han tilslutt overgav seg.

Rettsstaten gav ham den sjanse som rettsstatsprinsippene hviler på. Han fikk sin forsvarer. Han fikk fremføre begrunnelsen for sine ugjerninger, selv om han hadde skrevet et ordrikt «manifest», der han ikke bare begrunnet sine planlagte handlinger – men også hva han ville gjøre i fengselet; verve medfanger og skape en bevegelse utenfor murene.

At en terrorist og massemorder har sittet isolert ikke bare fra omverdenen men også sine medfanger i tre år, burde hverken overraske ham eller noen annen. Han ville rømme hvis han fikk sjansen, og han vil forsøke å påvirke sine medfanger.

Hvordan går man videre?
De efterlatte må leve med sorgen. Vi andre bør bidra til at holdningene som skapte terror og massemord i Norge møtes med argumenter og verdier. De politisk ansvarlige må ta ansvar for at den kritikk som ble reist i 22.juli-kommisjonens rapport, og de tiltak som der ble foreslått, blir fulgt opp og satt ut i livet. Hverdagen er der, men er sjansen for et tilsvarende angrep redusert? Neppe. Dessverre.

En Ap-topp uttalte nylig at det ikke inngav tillit at FrP satt med ansvaret for å bedre beredskapen. Men et parti hvis ideologi er å konsentrere seg om statens kjerneoppgaver, og som i alle år har vært opptatt av lov og orden, ville tape tillit i stort monn hvis ikke beredskapen blir bedre når partiet nå har makt. Men ansvaret er ikke FrPs alene. Det tilligger alle partiene på Stortinget det samme ansvaret; å styrke borgernes sikkerhet.

Terroristens mareritt
Et moderne, likestilt og flerkulturelt samfunn var terroristen og massemorderens mareritt. Så la oss fortsette utviklingen av et slikt samfunn.

Mest lest

Arrangementer