Sverige: Svakt mandat for Löfven

av | 15. september 2014 kl. 11.27 | Ingen kommentarer

Tallenes tale er klar: Den borgerlige alliansen tapte valget, det rødgrønne alternativet stod nærmest stille i oppslutning, mens Sverigedemokratene mer enn doblet sin oppslutning. Nyvalg neste?

Det var Moderaterna (Sveriges Høyre) som ble den store taperen reelle tall i gårsdagens riksdagsvalg; partiet til statsminister Fredrik Reinfeldt gikk tilbake med 6,7% til 23,2. Et godt valg i historisk perspektiv, men så dårlig at regjeringskoalisjonen tapte forsøket på gjenvalg. Kristeligdemokratene, Folkpartiet (Sveriges Venstre) og Centern (som er langt mer høyrevridd enn Senterpartiet i Norge) gikk ikke mye tilbake. Men samlet tapte regjeringskoalisjonen 9,8%.

De tre rødgrønne partiene gikk frem med 01%. De to mest sannsynlige koalisjonspartiene, Socialdemokraterna og Miljöpartiet gikk hhv. frem 0,4% og tilbake 0,4%. Altså en stilling på stedet hvil. Vänsterpartiet (Sveriges SV) gikk frem med 0,1%. Det blåste altså ingen venstrevind over Sverige efter åtte år med borgerlig styre. Til tross for arbeidsledighet, fallende PISA-målinger fra det svenske skolesystemet, og sterk kritikk av koalisjonens manglende investeringer i skole, velferd og jobbskapende tiltak har de rødgrønne partiene ikke styrket sin stilling. Når ledelsen i hvert av de tre partiene lukker seg inne på bakrommet for å analysere valget bør de overfor seg selv (og helst offentlig) innrømme at de ikke klarte å få velgerne til å tro på det rødgrønne politiske alternativet.

At en borgerlig regjering blir gjenvalgt og sitter i samfulle åtte år uten å gå i oppløsning er en prestasjon i seg selv i Sverige. Det er historiske dimensjoner over Fredrik Reinfeldts åtte år ved makten. At en slik regjering opplever slitasje, og velgerne går lei, er nærmest som det skal være. Det samme skjedde med den rødgrønne regjeringen her i Norge i fjor. Reinfeldt skapte Alliansen og fikk den til å holde sammen. Moderaterna gikk kraftig tilbake men har likevel et godt valgresultat. For de fire alliansepartiene er det et godt utgangspunkt at velgerne hadde større tiltro til deres økonomiske politikk enn de har til det rødgrønne alternativets kurs.

Hodepinen for samtlige partier er naturligvis valgets egentlige vinner; Sverigedemokratene. Det nasjonalistiske partiet er intet typisk høyresideparti. På grunn av sin innvandringsmotstand og betoning av den svenske kulturen plasseres partiet til høyre i det politiske landskapet. Men partiets økonomiske politikk og velferdsstandpunkter er mer tradisjonelle sosialdemokratiske. I sum kan partiet sies å være et antiglobaliseringsparti. Til tross for avskymarkeringer både fra de andre partiene og fra media er det ingenting som har svekket SD gjennom valgkampen. Hadde de etablerte svenske partiene snakket med sine kolleger i Norge og Danmark ville forhåpentligvis fått vite at avskyresolusjoner og isolasjon ikke hjalp det dugg på henholdsvis Fremskridtspartiet og Dansk Folkeparti eller på Fremskrittspartiet – uten nærmere sammenligning for øvrig.

Sverigedemokratenes innvandringsfiendtlige profil er ingen hemmelighet. Når partiet kobler velgernes misnøye med utviklingen innenfor helse og velferd, kriminalitet og lov og orden med utfordringer knyttet til innvandring og utgifter til flyktninger og asylsøkere, så klarer partiet på spille på både misnøye, generell utrygghet – og fremmedfrykt. Dette er en kjent politisk resept. Trygghetssøkende, redde og misfornøyde velgere som leter efter en redningsmann har funnet Jimmie Åkesson. Og de har funnet en syndebukk; de og det fremmede. Samtidig har partiet på fire år doblet sitt medlemstall og bygget ut sin partiorganisasjon og hatt mulighet til å markedsføre seg gjennom sitt arbeid i Riksdagen. Et parti har funnet sine velgere. Velgerne har funnet et parti som er helt annerledes enn resten av det politiske landskapet. Et parti som snakker til dem og med dem.

Foreløpig er de etablerte partienes reaksjon på Sverigedemokratenes valgseier akkurat som sist; total fornektelse og fortsatte avskyresolusjoner. Men SD har i den foregående perioden støttet 90% av forslagene fra den borgerlige koalisjonen. Partiet kan dermed umulig ha skapt det kaoset vippeposisjonen deres efter 2010-valget gav mulighet for.

Hvis Löfven skal kunne regjere må han i tillegg til Miljöpartiet ikke bare ta inn Vänsterpartiet men i tillegg et parti til. Eller to sentrumspartier. Altså to av disse må bestemme seg for å gå over blokkgrensen og regjere med de rødgrønne; Folkpartiet, Centern og Kristdemokratene. Foreløbig er båndet mellom de borgerlige så sterkt at det skal litt til å bytte side kort tid efter valget. Men spørsmålet er om limet i koalisjonen ble borte med Reinfeldt. Löfven får dnoen vanskelige forhandlingsrunder. Kanskje ender det med en rødgrønn regjering som faller på budsjettet – og det kan bli nyvalg.

Stefan Löfven og Socialdemokraterna har ikke fått mandat fra velgerne til noen kraftig politisk venstresving. I høyden til en mer sentrumsorientert kurs. Lykkes det ham ikke å lokke sentrumspartiene over, vil nyvalg bli en nokså innlysende løsning. Da må Löfven be om et klarere mandat fra velgerne.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.