Et kompromiss om å ta imot 8000 flyktninger fra Syria samler alle bortsett fra FrP og SV. Men kan Norge håndtere dette – og er det den beste løsningen?
Det måtte bli enighet – eller regjeringskrise på spørsmålet om Norge skal ta imot et visst antall ekstra flyktninger fra Syria. Det er ikke snakk om å øke antallet kvoteflyktninger, men å ta imot ekstraordinært mange på grunn av en ekstraordinær situasjon. Syria i 2015 er som Bosnia på 1990-tallet. Men spørsmålene står i kø: Hvor mange skal Norge ta imot? Hvor raskt? Hvem skal betale? Har Norge et mottaksapparat som kan håndtere en slik situasjon? Vil regjeringen godta å bli overstyrt – eller prøve å finne en løsning som er akseptabel?
Efter Ap-leder Jonas Gahr Støres brageløfte på Ap-landsmøtet måtte det bli enighet eller regjeringskrise. I første omgang er det blitt enighet, men det kan også bli regjeringskrise. Det er sidespor å kritisere FrPs 1.nestleder Per Sandberg for å bruke begrepet kabinettspørsmål. Det er statsministeren som gjør det, og det skjer i Stortinget. Men Sandbergs mening er klar. FrP kan ikke godta en slik avtale, og bør ut av regjeringen. Om «regjerings-FrP» er enig, er en annen sak.
FrP ut av regjeringen?
FrP er i mindretall i en mindretallsregjering. Men flyktninge- , asyl- og integreringspolitikken er FrPs kanskje viktigste enkeltsak. At partiet leverer på samferdsel, olje/energi, justis og andre områder blekner hvis partiet åpner for flere tusen nye flyktninger. Selv å sende ut kriminelle som har fått avslag på asyl og opphold vil ikke veie opp for å godta 8000 syriske flyktninger.
Partiets innvandringskritiske bakland har lenge hatt problemer med at partiet ikke klarer å stenge grensene. Hvis dårlige galluptall, frykt får et dårlig valg i september og motstand mot bompenger og bensinpris legges til som ved på bålet i denne situasjonen kan partiets landsstyre overkjøre «regjerings-FrP». SV klarte aldri å finne den rette saken å bryte ut av den rødgrønne regjeringen på, og blør ennå. I spørsmålet om syriske flyktninger har FrP funnet sin sak. Bondeviks første regjering gikk av på spørsmålet om gasskraftverk. Venstre og SP tvang Bondevik til å stille kabinettspørsmål – og dermed gikk regjeringen av. En symbolsak som aldri ble noen realitet. Men partienes grønne troverdighet var reddet. FrP må også redde sin troverdighet. Hvilken sak er en bedre markør enn innvandring?
Den beste løsningen?
FrP har forsøkt å få de andre partiene med på å bruke pengene på hjelpe flere folk i nærområdene til konflikten. I kroner og øre kan partiet ha rett i at man hjelper flere. Men når det stilles spørsmål ved om Norge er klar til å ta imot 8000 (eller 10 000), om Norge har råd, hvilke følger det får for samfunnet, om prioriteringer og om det praktisk lar seg gjøre, så er det merkelig om man ikke stiller de samme spørsmål til den løsningen FrP foretrekker.
Landene i nærområdene har tatt imot mange ganger så stort antall som Norge kanskje ender opp med. Mottaksapparatet er sprengt, forholdene flyktningene lever under er dårlig, og fremtidsutsiktene likeså. Men det spiller åpenbart ingen rolle for FrP. Så lenge man kan si til sine velgere at «vi har sørget for at det ikke kommer flere innvandrere til Norge.» FrPs regnestykke (om å hjelpe flere) ser pent ut på papiret, men holder ikke i møte med virkeligheten.
Kan Norge håndtere 8000 ekstra flyktninger?
Et underlig spørsmål. På 1980-tallet kom det tusenvis av flyktninger på grunn av krigen mellom Iran og Irak. På 1990-tallet var det krigen i det tidligere Jugoslavia som skapte ekstraordinært mange flyktninger. Så Norge har klart det før.
Integreringsminister Solveig Horne (FrP) har bedt kommunene gjøre mer for å bosette flyktninger. Og staten betaler regningen de første fem årene. Men ikke alle kommuner er enige i at tilskuddet fra staten er nok. Derfor kvier mange kommuner seg. De vet at det kan bety ekstra utgifter, og større belastning på områder som skole, barnehave, behov for kommunale boliger etc. Kommunepolitikere er sine velgere nærmest. Og velgerne mener det er mye som er for dårlig i den norske velferdsstaten. Man kan naturligvis si «synd, trist, leit» når grufulle bilder fra borgerkrigen i Syria ruller over TV-skjermen. Men dårlig vedlikeholdte skolebygg, eldre som må legge seg kl. 1500 og får dusje en gang i måneden, stadig flere bompengestasjoner og tilsvarende saker betyr mer for velgerne. Og dermed for kommunepolitikerne. Som i tillegg er på valg i september.
Et annet moment er at det sitter mer enn 5000 personer i norske flyktningemottak som har fått ja til at de fyller vilkårene for å bosette seg i Norge. Skal disse måtte vente ytterligere fordi norske politikere vil vise hjertelag og ta imot nesten dobbelt så mange personer fra borgerkrigen i Syria?
Noen kommuner vil bosette noen av de 5000 først, andre vil åpne dørene for noen av dem stortingsflertallet vil ta imot fra Syria. Problemene er likevel både penger og praktiske løsninger. Ta Eidsvoll som et eksempel. I april sa ordføreren at kommunen skulle saumfares for å finne løsninger som gjorde at Eidsvoll kunne ta sin del av Syria-flyktningene. I går sa formannskapet nei. Det var ikke praktisk mulig, var administrasjonens konklusjon.
Spørsmålet om penger
vil havne på regjeringens bord. Hvis stortingsflertallet (minus SV og FrP) stemmer for å ta imot 8000 flyktninger fra Syria vil regjeringen måtte finne penger i statsbudsjettet. Dermed blir FrP trukket inn i saken selv om man ikke er med på forliket. KrF og Venstre har et spesielt ansvar for å bli enige med H og FrP om statsbudsjettet. Med ekstra utgifter til Syria-flyktninger kan FrP si til de to partiene at det ikke blir plass til deres (øvrige) hjertesaker på budsjettet. Ap og SP trenger jo ikke bry seg om regningen. For de har jo ikke regjeringsansvar uansett. Det skal liten spådomskunst til for å se for seg særdeles krevende forhandlinger om neste års statsbudsjett. Siv Jensen skal finne pengene, og Solveig Horne skal overtale kommunene.
Hevnlyst i et skadeskutt FrP
Siv Jensen kan ha rett i at det ikke er noen debatt internt i FrP om deltagelsen i regjering. Men den kan komme fortere enn hun liker. Høyre har sviktet FrP for en storkoalisjon der det store flertallet egentlig ønsker at regjeringen faller. Venstre og KrF har garantert for regjeringen, men holder den konstant på strekkbenken. Tålmodigheten og viljen til samarbeid strekkes hele tiden. Det er Skei Grande og Hareide som hver dag vrir om på skruene. Å være i regjering oppleves for mange FrP’ere som å være i et torturkammer. Velger partiet å gå ut av regjeringen på denne saken er Venstre klare til å gå inn. Men å tro at et skadeskutt FrP strekkmerker efter snart to år i regjering vil møte en sentrum/Høyre-regjering med velvilje vil være utillatelig naivt. Venstre og KrF har gått ut i svært farlig farvann. FrP vil utstyre seg med mer enn snubletråder hvis partiet havner i opposisjon i Stortinget.
Best for de rødgrønne – og noen få flyktninger
Sannsynligvis er dagens enighet en god nyhet for Ap og SP, som får vist vilje til å hjelpe selv om deres velgere kanskje ikke er de som roper høyest om dette, og for SV som får vist at de ville gjort ennå mer. For regjeringspartiene og deres støttepartier kan saken bli en nøtt også fremover. FrP og Høyre vil skule på hverandre, og når budsjettforhandlingene kommer i høst vil alle krangle om regningen og de øvrige hjertesakene.
Avtalen vil også være bra, for noen få av alle de flyktningene fra Syria som trenger hjelp. Nærmere bestemt 8000 av dem.
