Alle spørsmålene om 22.juli

av | 22. juli 2015 kl. 09.34 | Ingen kommentarer

Fire år er gått siden terrorangrepet 22.juli 2011. Noen svar har kommet. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål. Mitt viktigste er: Hva gjøres med alt som sviktet?

For meg er det ubegripelig at 10 år efter angrepet på World Trade Center, og efter bombene i Madrid og London i 2004 og 2005, var arbeidet med å forberede seg på og sikre seg mot et terrorangrep på norsk jord kommet så kort. Statens viktigste oppgave er tross alt å beskytte borgernes sikkerhet og frihet. Men politiet, PST, rettsapparatet og nødetatene kjemper om midler med alle andre. Som borgere skal vi kunne føle oss sikre på at de som representerer oss setter de viktigste oppgavene på toppen av prioriteringslisten. Men slik var det ikke.

Allerede i august 2012 kom 22.juli-kommisjonen med sin rapport. Dommen var klar: Systemene og strukturene sviktet. Samtidig kom dommen mot terroristen. Han var ikke gal. Det var et oppgjør som var rettsstaten verdig. Han soner sin straff. Men hva gjøres med manglene og svikten som kommisjonsrapporten avdekket?

Da Erna Solberg ble statsminister ville hun knytte beredskapsarbeidet tettere opp mot statsministerens kontor (SMK). Kommisjonsrapporten viste at etatene ikke klarte å samarbeide. Det trengtes en koordinerende kraft. Men så langt har ikke regjeringen klart å gjøre noe. Nå skal Norge få en sikkerhetsdirektør. La oss håpe at det bidrar. Politireformen er i gang. Bildet av beredskapstroppen i en synkende gummibåt utenfor Utøya vil for alltid være symbolet på alt som sviktet. Men hvordan står det til på utstyrsfronten? Er politihelikoptre på plass? Er det nok av dem? Nødnettet? Klare kommandostrukturer. Utstyr og penger kan det gjøres noe med. Endringer i kultur tar mye lenger tid. Jeg føler meg ikke trygg på at politikerne setter borgernes sikkerhet og frihet øverst på sin prioriteringsliste. Selv om det er statens fremste oppgave.

Det kontrafaktiske marerittet
Kontrafaktisk historieskrivning er fortellingen om det som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd. Det bør være et mareritt både for nødetatene og for de politiske myndighetene at det kunne ha gått så mye verre den dagen for fire år siden. Terroristen kunne løpt andre veier enn han faktisk gjorde. Han kunne løpt ned mot Youngstorvet og til Oslo S og iverksatt en terroraksjon også der. Eller han kunne løpt til Stortinget, og videre til Rådhuset – og hatt et transportmiddel der, uansett om planen var flukt eller flere ugjerninger. Selv om dette ikke skjedde hører det med til historien at det som faktisk skjedde 22.juli 2011 var at Stortinget ble liggende ubevoktet i flere timer, mens det ble satt opp sperringer og militært vakthold ved Slottet.

Utøya – mausoleum eller verksted?
Utøya ble terroristens andre åsted. Det har stått strid om hva Utøya skulle være. Det er ikke så rart at ofrenes pårørende finner det vanskelig at latter, forelskelse og politiske debatter skal foregå på åstedet for drapet på deres kjære. Men for AUF som organisasjon har Utøya vært et kjernested i mange tiår. Det er nok like vanskelig for AUF å se for seg at Utøya skulle bli frosset i tid den 22.juli. At resten av landet skulle gå videre mens Utøya skulle forbli et åsted. Et mausoleum. Hvordan ærer man best de døde? A-Magasinet hadde en reportasje om hvordan AUF og de pårørende efterhvert fant en løsning. I år arrangeres den første sommerleiren på Utøya. Utøya gjenoppbygges, samtidig som snoen spor efter ugjerningene beholdes og minnene om ofrene ivaretas. Det gis rom for å sørge og minnes på forskjellig måte.

Ideologisk ondskap
Rettsstaten klarte å ta et verdig oppgjør med en massemorder og terrorist. Men for mange er det åpenbart vanskelig å fatte eller akseptere at en person kan drepe 69 personer, en for en. Massemorderen så et levende menneske før han valgte å sette punktum for et liv. Overlagt. Bevisst. For de som gjemte seg og forsøkte å flykte var ikke hvert skudd noe punktum, men en fortsettelse. Et budskap om at morderen ikke hadde noen planer om å stoppe. Han hadde et valg, før hvert skudd, men tok valget om å drepe. Hver gang.

Når man leser historie kan man velge å lese om de store bevegelser, bølger og begivenheter. Eller man kan lese om menneskene som faktisk utgjorde historien. De som hver gang hadde et valg. Når man kommer dithen at hensikten helliger middelet har man trådt over den nest siste grense. Da er det bare avtrekkeren på våpenet eller utløsermekanismen på en bombe som gjenstår. Det finnes nok av eksempler på at mennesker slutter seg til politiske bevegelser der alt de gjør preges av at hensikten helliger middelet. Slike bevegelser er totalitære i sin natur. Menneskeverdet er underordnet målet.

Selv efter at terroren rammet Norge velger personer å underkaste seg politiske og religiøse bevegelser som er uten hemninger i sine virkemidler. Skulle man tvile på om Behring Breiviks ideologiske ondskap viser den siste tidens tilslutning til terrorbevegelser at han slett ikke er alene i slik tankegang.

Gåten Breivik
Breivik var en taper i alle forhold; utdannelse, forretningslivet, kjærlighetslivet og politikken. Han brukte år på å planlegge. Han iscenesatte seg selv for å distansere seg fra sin egen virkelighet. Med uniform, ID-kort, titler og et «manifest». Hvorfor han endte opp som terrorist og massemorder er likevel et ubesvart spørsmål. En gåte.

Mange føler et sterkt hat både mot det flerkulturelle samfunnet, mot innvandrere og personer med annen etnisk og religiøs tilhørighet (selv om de er født i Norge), og mot politikerne som ikke klarer å hindre at Norge endres. Norge blir mer mangfoldig, og selv i diktaturer klarer man ikke å stanse endringer. Norge er ikke noe diktatur, men et liberalt demokrati. Det ytres mange harde ord på internett. De færreste slutter seg likevel til ytterliggående politiske bevegelser – eller griper til våpen. Hatet Breivik deler med flere er ikke nok til å forklare hans handlinger. Jeg håper at det med tid og stunder skal komme flere biter i det puslespillet som utgjør mennesket bak terroristen. Ikke for å tilgi. Men for å kunne forstå. Få en slags forklaring.

Et ideologisk forsvar mot tankegodset
Et fritt og åpent demokrati vil aldri kunne hindre soloterrorisme. Man kan forsøke å forebygge, forhindre og bekjempe terrorisme. Systemer og ressurser kan aldri være slik at vi kan si «nå har vi gjort nok!». Og det kan aldri være den viktigste forsvarslinjen. Den er ideologisk.

Å ikke bare forsvare men også ønske det flerkulturelle samfunnet, det liberale og åpne demokratiet og rettsstaten er en ideologisk forsvarslinje. Samhold, inkludering og menneskeverd kan fortrenge mistenksomhet, hat og utstøtelse. Et samfunn som tåler sterk uenighet og hvor det er høyt under taket. Uten at det går på bekostning av respekten for hverandre.

En definerende dato
Enhver nasjon, ethvert samfunn har noen definerende øyeblikk, datoer og årstall i sin historie. I Norge har vi 17. mai 1814, 07. juni 1905 (men også 1940 og 1945), 09.april 1940 og 08.mai 1945. Jeg våger påstanden at også datoene for folkeavstemningene om EF/EU i 1972 og 1994 hører med. Og 22.juli 2011. Datoer som står som et vannskille i historien. 22. juli er den vonde datoen, slik 09.april er det. Datoene for det uforståelige, uforklarlige og tragiske. Datoer for sorg og smerte. Hva gjør de med oss, de vondeste dagene? Og hva gjør vi med dem?

For de overlevende og pårørende handler dagen om sorg og savn. Om liv som ikke skulle ha gått tapt. For oss alle er det den tunge vissheten om dagen da alt for mye sviktet i avgjørende øyeblikk. Trøsten over at noen tok ansvar bidrar ikke til å viske ut svikten i systemene.

Utøya tas i bruk igjen. Et museum åpnes i regjeringsbygget. Arbeidet for å bygge opp beredskapen mot terror fortsetter. 22.julikommisjonens rapport blir ikke arkivert men aktivt brukt. Den viktigste forsvarslinjen og vaksinen mot terrorens tankegods er likevel den som sitter i ryggmargen. Respekten for menneskeverdet.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.