I går var Hege Storhaugs private Facebookprofil stengt i ca 3 timer. Kritikken var massiv, og mange mente det handler om ytringsfrihet. Men det handler også om at et nettsamfunn har regler vi underkaster oss.
Det ble påstått at gruppen Norges Unge Muslimer hadde rapportert inn Storhaugs profil til Facebooks administratorer, og at hennes side dermed ble stengt. Grunnen til påstanden var at et styremedlem av gruppen skrøt av dette på sin FB-profil: «: «Rasisten og islamhateren Hege Storhaug er fjernet fra Facebook. Bra jobbet alle sammen!! Slike islamhatere må fjernes ikke bare fra Facebook, men må IKKE få mikrofonen ute i storsamfunnet. Sammen er vi sterkere mot slike hatere, og rasister!!» (sitatet er fra Dagbladets artikkel).
Lederen for Norges Unge Muslimer, Zakaria Saaliti avviser at gruppen står bak ifølge VG.
Facebook-selskapet beklager at Storhaugs profil ble stengt: «- Antall henvendelser har ingenting å si for om noe blir fjernet. Vi fjerner aldri noe ene og alene fordi det har blitt innrapportert mange ganger. Men noen ganger skjer feil og når de skjer gjør vi vårt beste for å rette det så raskt som mulig, sier en anonym talsperson for Facebook på en epost til VG.»
Facebook en del av offentligheten
Hvordan er det mulig at så mange hisser seg opp over at en så omstridt samfunnsdebattant som Hege Storhaug får stengt sin private FB-profil? Fordi Facebook allerede oppfattes som en del av den offentlige sfære og fordi mye av samfunnsdebatten foregår eller har sitt utspring på Facebook. På Facebooks mange nettsider, private profiler og i mer eller mindre lukkede grupper foregår det voldsomt mye debatt og meningsytringer om mange temaer. Partier, organisasjoner og enkeltpersoner bruker Facebook som et sted å ytre meninger og starte debatter. Det foreligger dommer fra rettssaker om at det du skriver på Facebook er å anse som en offentlig ytring (vurdert efter antall man har på vennelisten, om profilen er offentlig etc).
Ytringsfrihet for deg er ikke publiseringsplikt for media
Facebook oppfattes altså som en del av offentligheten. En plattform der ytringsfriheten kan brukes. Men ytringsfriheten er ikke ubegrenset i samfunnet. Hvis du står i din egen stue eller din egen have kan du heller ikke ytre hva som helst. Du kan trekkes for retten for en rekke ytringer. Hatefulle ytringer, trusler etc.
Mediene eksisterer blant annet for å fortelle om hva som skjer i samfunnet, hvorfor og hvordan det skjer. Det er en arena for samfunnskritikk, og for å spre ideer. Men mediene har ikke publiseringsplikt. Du må gjerne ha meninger om mangt, men om du kontakter media og forlanger å få sendetid eller spalteplass vil de ikke gi deg det sånn uten videre. Det er bare å forsøke å få et innlegg på trykk i Aftenposten, så får du testet det ut i praksis.
Derfor skal alle som ikke lever av å skrive (som journalister og forfattere) prise seg lykkelig for alle bloggverktøy og sosiale medier som har kommet de siste årene. De har senket terskelen dramatisk for å kunne ytre seg. Den offentlige samtalen er rett og slett blitt demokratisert. Men det finnes fortsatt både skrevne og uskrevne regler. Og disse er også i endring.
Et privat nettsamfunn med egne regler
Facebook er altså blitt en arena for ytringer. Men denne arenaen har også regler. Facebook er et privat selskap, og definerer dermed selv hva de aksepterer og ikke. VGs artikkel om stengningen av Hege Storhaugs profil på Facebook har en oversikt over selskapets regler.
På Facebook har du mulighet til å rapportere ting du reagerer på, og som kan være i strid med selskapets egne regler. Det er enkelt å gjøre, men selskapets talspersoner bedyrer at det ikke er antallet rapporteringer som betyr noe. De vil alltid gå inn og gjøre en konkret vurdering. Spørsmålet er om de stenger først, og gjør vurderingen efterpå. Jeg lurer på om det kan være tilfelle f.eks når det gjelder Storhaugs side. Facebook efterkommer dermed raskt en rapportering som kan være en organisert aksjon – og så gjenåpner de hvis de finner ut at rapporteringen var grunnløs.
Krenkelsestyranniet truer ytringsfrihet og den offentlig debatt
Det er viktig å huske at Facebook er et privat selskap, og dermed blir en del av den dobbeltmoralen man ser i USA en premiss i den norske offentlige debatten; Alt som har med nakenhet å gjøre er fy-fy (jfr. Janet Jacksons pupp), mens vold og hatefulle ytringer er tilsynelatende OK.
I tillegg kan en ny side ved amerikansk offentlighet kan være i ferd med å komme til Norge. Amerikanske studenter krever at lærebøker med innhold som kan krenke dem på diverse måter bør utstyres med advarsler. Dette har visst allerede spredt seg til Sverige. Men er det mulig å beskytte seg mot det som skal være en del av ytringsfriheten – alt man måtte oppleve som ubehagelig?
I Norge forsøkte den rødgrønne regjeringen å lage en ny blasfemiparagraf. Det fikk mange bloggere til å tenne, engasjere seg imot, og til slutt ble hele saken skrinlagt. Det kan ha hatt sammenheng med at bråket rundt Muhammedkarikaturene oppstod omtrent samtidig. Ytringsfriheten er en av forutsetningene for et fritt samfunn. Denne saken skapte øket bevissthet rundt viktigheten av å beskytte ytringsfriheten mot inngrep. At religiøse samfunn eller personer føler seg krenket av ytringer er ikke et argument for å redusere ytringsfriheten. Tvert imot. Men de som ønsker å beskytte seg mot krenkelse kan naturligvis skape press på det vi i et moderne sprog kan kalle ytringsplattformer. Som Facebook – for å få dem til å skjerpe sine regler. Men Facebook vet at deres produkt er mer enn et stort nettsamfunn. Det er en viktig plattform for samfunnsdebatt og engasjement. Derfor må FBs eoere utvikle en prinsipiell holdning til forsøk på å innskrenke Facebooks funksjon i det moderne samfunnet.
Je suis Charlie – og Hege Storhaug?
Året startet brutalt med terrorangrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Svaret ble en rekke solidariske ytringer manifestert i setningen Je suis Charlie – jeg er Charlie. Ytringsfriheten er viktigst når de vi er mest uenige med får ytre seg. Om du misliker Profetens Ummah eller Hege Storhaug er din egen sak. Men ytringsfriheten må omfatte dem begge.
Å forsvare Hege Storhaugs rett til å ytre seg er ikke det samme som å forsvare innholdet i hennes ytringer. En viktig del av kampen for ytringsfriheten fremover er å kjempe mot at påståtte krenkelser skal kunne innskrenke ytringsfriheten. Selskaper som Facebook og Twitter må også delta i denne kampen.
Kritikken som kom mot stengningen av Hege Storhaugs Facebook-profil gjaldt to forhold; at gruppen Norges Unge Muslimer skal ha laget en aksjon for å få sensurert en de misliker ytringene til. Og at Facebook tilsynelatende gav efter for en slik aksjon. Selv om Norges Unge Muslimer ikke liker Hege Storhaugs ytringer må de bidra til at hennes ytringsfrihet beskyttes. Fordi de selv nyter godt av den samme. Og Facebook må vise at de forstår sin rolle som plattform for samfunnsdebatt – og vise at de står imot aksjoner for å sensurere ytringer.
