Lenge leve politistaten Norge!

av | 12. juni 2016 kl. 13.45 | Ingen kommentarer

Det er en solskinnssøndag. Frigjøringsdagen 8. mai faller på en fridag, og jeg tar turen ned til Akershus festning for å overvære Oslo Forsvarsforenings bekransningsseremoni ved statuen av Max Manus nettopp på Akershus festning. Seremonien er planlagt til å begynne halv ett på eftermiddagen.

Av J.K. Baltzersen, sporadisk gjesteskribent hos Liberaleren

Jeg legger opp til å ta meg til statuen over museumsgården, som ligger mellom Forsvarsmuseet og bygget som huser Fanehallen og Artilleriloftet. Like nedenfor står statuen. Akkurat denne gangen er det oppstilt soldater der, og jeg kan ikke komme meg frem på vanlig måte. Jeg spør en sivilkledd sivil politimann om veien, men han kjenner ikke til statuen. Akkurat her skulle jeg nok fulgt rådet om ikke å snakke med politiet, som det snart skal vise seg.
Jeg ser meg om efter veier ned til statuen. Politimannen kommer bort til meg, og han forteller meg at jeg kan gå ut og rundt, men innen jeg får anledning til dette, blir jeg bedt om å vise frem legitimasjon. Jeg spør om hvorfor. De vil visst bare vite hvem som er der. Jeg får flere spørsmål — om jeg har vært i Forsvaret og om jeg har hatt kontakt med politiet tidligere. Politimannen sier han tviler på at det skal være et parallelt arrangement med det som foregår på plassen der. Han har med andre ikke kontroll med hva som foregår i den umiddelbare nærhet. Snakker om inkompetanse. Noen som husker en julidag i 2011?
En uniformert politimann har fått førerkortet mitt. Den sivilkledde politimannen tror visst at han kan være på fornavn med meg. Han får klar beskjed om at det er efternavn som gjelder. Han går så over til å adressere meg ved efternavn. Han spør om hva jeg «driver med ellers». Jeg spør om jeg er forpliktet til å svare. Jeg får efter noen sekunder svar om at jeg ikke trenger å svare. Da blir det mye med pauser i samtalen.

Den uniformerte politimannen kommer bort til meg og spør om jeg er født og har bodd hele mitt liv i Norge. Jeg spør om jeg er forpliktet til å svare. Han går irritert bort.

Tiden renner ut for min fredelige plan for dagen. Jeg ser irritert på klokken. Jeg får spørsmål fra den sivilkledde om jeg har dårlig tid. Jeg kommenterer irritert at jeg er anholdt. Jeg får beskjed om at jeg bare er midlertidig stanset. Det er bare hva du kaller det, svarer jeg. For det er da knekkende likegyldig om min frihetsberøvelse kalles midlertidig stans, arrest, pågripelse, anholdelse eller hva det måtte være. Jeg blir med makt forhindret fra å gjennomføre mine fredelige planer for dagen uansett.

Du vil bli bortvist, får jeg beskjed om. Jeg sier at det er greit, for da kan jeg gå rundt til den seremonien jeg hadde planlagt å overvære. Jeg får en presisering om at jeg blir bortvist fra festningsområdet. Jeg spør irritert om det fordi jeg beskytter mitt privatliv. Jeg får til svar at det er på grunn av måten jeg oppfører meg på. Javel?

Jeg skal altså bortvises fra et område fordi jeg setter politifolk på plass for å trampe i intimsonen min ved å være på fornavn med meg, gi tydelig uttrykk for ikke å sette pris på å bli forhindret ved makt og la være å svare på spørsmål. Skjønt, det sistnevnte er nok det viktigste.

Den uniformerte politimannen kommer bort til meg og forteller meg irritert at én sak er om jeg er forpliktet til å svare, mens det gjør jobben med å dobbeltsjekke lettere hvis man svarer på spørsmål. Med andre ord: du skal svare på spørsmål enten du er forpliktet til det eller ikke

Jeg blir eskortert til utgangen av den uniformerte politimannen — med en annen sivilkledd fyr, trolig politi, men som aldri gidder å gjøre seg til kjenne overfor meg.

Jeg stiller meg spørsmålet på en sådan dag om hvorfor min morfar risikerte sitt liv og kanskje mere til for å bidra til kampen mot okkupasjonsmakten når det er dette vi har fått. Man straffes for å hevde sine rettigheter. Ja, teknisk sett er det ikke straff å bli bortvist fra et militært område, men for alle praktiske formål er dette straff.

På veien mot festningsporten skal visst den uniformerte politimannen være kameratslig med meg. Jeg er ikke spesielt mottagelig for dette.

Jeg blir fortalt at jeg er bortvist fra festningsområdet for resten av arrangementsdagen. Dersom jeg forsøker å ta meg inn på området, vil jeg bli pågrepet av politiet. Det er ikke greit, men det er mottatt og forstått.

Idet politiet og jeg går hver til sitt, sier jeg høyt og tydelig:

Lenge leve politistaten Norge!


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.