Ukategorisert

Trumps hemmelige hær marsjerte frem

Donald J. Trumps hemmelige hær av sinte hvite menn marsjerte frem til valglokalene og sendte ham til Det Hvite Hus. De var ikke på slagmarken, men bak brannmuren Demokratene trodde var trygg. Demokratenes forsvarsverk var dårlig vedlikeholdt, og falt sammen.

Å se opptellingen valgnatten var som å se en skrekkfilm på TV, uten at av-knappen kan bringe den trauste virkeligheten tilbake. For skrekkfilmen er virkeligheten. Slik var følelsen jeg satt med.

Den mest kvalifiserte mot en av de minst kvalifiserte
Hillary Clinton har aldri vært min favoritt, men ser man på USAs presidentrekke fremstår hun som en av de mest velkvalifiserte noensinne. Mot en ignorant, fremmedfiendtlig mannssjåvinist. Resultatet burde jo vært opplagt. Men den gang ei. Cup er cup sier man om uventede resultater i fotball. Stafett er stafett heter det om uventede resultater i langrenn.

Og valg er valg. Forvent det uventede. Valgguruen Nate Silver måtte erkjenne at han hadde bommet grovt. Hjemlige eksperter hvis kunnskap som jeg har stor respekt for og ikke minst integritet jeg har tillit til, som Jan Arild Snoen og Jon Henrik Gilhuus bommet også. Men det finnes vel knapt noen som har truffet. Bortsett fra ihuga Trump-tilhengere hvis analytiske evner jeg ikke ville betalt for.

Analysere, forklare og forstå
Så skal man analysere, da. Finner forklaringer. Forsøke å forstå hva som egentlig har skjedd. Noen momenter må man opplagt ha med:

1. Når ett parti har hatt presidenten i åtte år er det sjelden at samme parti får en tredje periode. Efter 1945 er Bush sr. i 1988 unntaket (jeg ser bort fra Truman). Hillary ble oppfattet som en forlengelse av Obamas åtte år. Og uansett hvor forelskede europeere er i Obama, så er han omstridt i USA.

2. Hillary en upopulær kandidat og person. Glem kvalifikasjonene, erfaringene og kampsakene hennes. Glem at hun kunne blitt historisk som den første kvinnelige presidenten. Mange amerikanere vil ikke bli styrt av en kvinne, men jeg tror ikke det er først og fremst hennes kjønn som førte til nederlaget. Det er nok av andre grunner.

3. Hatet mot «Washington». Å være en del av det etablerte miljø er en hemsko for enhver med ambisjoner i det politiske systemet. Man blir identifisert med beslutningene – eller mangelen på beslutninger i Washington (dvs. i kongressen og hos presidenten). Hillary har vært en del av «Washington» siden 1993.

Et lite sidespor her: Se hva slags posisjon nyvalgte presidenter kom fra. De som var/hadde vært guvernører: Carter, Reagan, Clinton, og Bush jr. Hvor mange var senator: Kennedy og Obama. Eisenhower var populær general og krigshelt. Nixon hadde vært visepresident. Johnson rykket opp pga Kennedys død, og ble så gjenvalgt. Bortsett fra Obama og Bush sr. må man altså helt tilbake til Nixon (1968) for å finne noen som hadde vært en del av det sentrale miljøet i Washington da han ble valgt.

4. Frykten for forandring. Motstanden mot innvandring er åpenbart sterk. Selv om USA er et land grunnlagt av innvandrere. Et mangfoldig og dynamisk land. Men så lenge innvandrere og frigitte slaver og deres efterkommere ikke var annet enn en minoritet gikk det greit. Når wasp’ene (hvite engelske protestanter) er iferd med å komme i mindretall i befolkningen skjer det åpenbart noe. Demografien (befolkningssammensetningen) er blitt brukt som en forklaring på at Republikanerne kunne forbli i mindretall overskuelig fremtid hvis partiet ikke endret seg. Dette ble sagt allerede efter Obamas første valgseier. Men Hillary klarte ikke å holde Obama-koalisjonen (svarte, latinos, unge og kvinner) sammen.

5. Frykten for fremtiden og økonomien. Bankkrisen viser at mange amerikanere lett kunne miste jobb, og dermed hus og hjem. Frykten for at politikerne tar mer hensyn til Wall street enn Main street (se bailout’en bankene fikk under finanskrisen), raseriet over at store selskaper flytter arbeidsplasser til lavkostland uten at politikerne klarer å gjøre noe, og bindingen mange politikere i Washington har til disse selskapene, skaper en generell utrygghet for fremtiden – og et generelt hat mot «Washington». Pkt 4. og 5. fungerer gjerne i sammenheng, og leder til pkt. 3.

6. Ønsket om forandring. Valgdagsmålingene viste at mange amerikanere ønsket forandring (se pkt 1 over). Når man oppsummerer de fem punktene over er det ikke så rart at velgerne stemmer for forandring. Man vil ha noen som kan «ri inn i Washington og rydde opp». Trump er så til de grader en outsider. Uten politisk erfaring. Tilsynelatende med grunnleggende mangel på kunnskap om hvordan det politiske systemet fungerer. Det både analytikere og f.eks europeere vil oppfatte som en svakhet ser Trumps tilhengere på som en styrke. Det som blir Trumps styrke blir Hillarys svakhet; kunnskap og erfaring. Hun er en del av problemet – ikke løsningen.

7. Forakten for fakta – og ekkokamrene. Flere som har vært i USA for å dekke valgkampen forteller (hoderystende) om hvordan mange amerikanere får sin informasjon fra lokale radiostasjoner (som får Fox News til å fremstå som balansert og efterrettelig). Det mangler felles referansepunkter. Man søker nyhetskilder der man får bekreftet sin oppfatning av virkeligheten. Det er denne bekreftelsen som er viktig – ikke fakta. Om det hadde vært en hær av journalister som tok presidentkandidaten i løgn og omtrentligheter så ville det ikke spille noen rolle for velgerne. Og det så man ved selvsyn i valgkampen 2016; Trump ble tatt i løgn efter løgn. Velgerne gav blaffen. Dette handler om mer enn politisk uenighet om løsninger på utfordringer. Det handler om at velgerne lever i parallelle virkeligheter. Det finnes rett og slett ingen felles grunnlag for debatt.

8. Verdens beste valgkampmaskin var ikke nok. Det ble fremhevet at Hillary hadde studert og lært av Obamas valgkamper i 2008 og 2012. De to store partiene samler inn store mengder data og kartlegger velgerne for å kunne målrette valgkampen. I valgkampen ble det sagt at Hilary hadde verdens beste valgkampmaskin – mens Trump hverken var interessert eller hadde støte fra ledelsen hos Republikanerne for noe lignende. Og så viser det seg at han ikke trengte det. Misnøyen var nok. Han hadde faktisk en usynlig hær av sinte, hvite menn.

9. Brannmuren raste i rustbeltet. Statene Obama vant i 2012 skulle være Hillarys brannmur. Hennes sikre stater skulle gi henne et forsprang til valgmannskollegiets magiske tall på 270, som må til for å vinne. Men så sprakk det i «rustbeltet»; Michigan, Wisconsin – og tilslutt også i Pennsylvania. Det er der de sinte og frustrerte fra arbeiderklassen befinner seg. De som har mistet jobbene, og som har vært regnet som en del av Demokratenes velgergrunnlag. Nå gikk det galt. Hillary tok dem for gitt.

Kunne hun ha klart det?
Hillary klarte ikke å mobilisere nok svarte velgere. Heller ikke latino-velgerne som Trump fornærmet på det groveste i valgkampen møtte opp i stort nok omfang. Og kvinnene? De brydde seg åpenbart ikke om at en mannssjåvinist beryktet for sexistisk sprog og tankegang skulle rykke inn i Det Hvite Hus.

Til tross for alt jeg har skrevet over var det ikke mye som på forhånd indikerte seier til Trump. Ikke på meningsmålingene, ikke TV-debattene. Men der de fleste ser med vurderer med vanlige, tradisjonelle briller, ser Trumps velgere noe annet. Som nevnt over; det man vanligvis ville si var en svakhet ble for Trump en styrke. Hva skal man stille opp med mot sånt?

Denne artikkelen er mine vurderinger av hvorfor valget gikk som det gikk. Hvordan det skal gå med Høyesterett, retten til selvbestemt abort, homofile og lesbiskes rett til å gifte seg og mange andre temaer, får vi ta i en annen artikkel.

Mest lest

Arrangementer