Valgkampen 2017 – samarbeidende motstandere

av | 5. desember 2016 kl. 11.25 | Ingen kommentarer

Efter at de ikke-sosialistiske partiene ble enige om et statsbudsjett for 2017 vil spekulasjonene gå om de fire partienes strategier for valgkampen. Det blir (kanskje) en reprise av 2013. Men vil det i flertall?

Høyre kommer til å si at de ønsker en regjering av alle de fire ikke-sosialistiske partiene, hvis disse har flertall på Stortinget også efter 2017-valget. Troen på realismen i dette bør definitivt ha fått seg en knekk efter denne fireårsperioden, og definitivt efter de to siste forlikene om statsbudsjett.

FrP kommer til å gå til valg på fortsatt Høyre/FrP-regjering, og vil gi klart uttrykk for at de ikke støtter en regjering de selv ikke er med i. Med mindre KrF og Venstre til sammen blir større enn FrP er sjansen liten for at Høyre vil bytte ut FrP med sentrum. Rett og slett fordi FrP ikke vil bli en stabil samarbeidspartner i opposisjon. Kanskje vil FrP til og med hindre en H/V/KrF-regjering ved å peke på Ap. Og partiet vil definitivt appellere til borgerlig innstilte velgere om å sikre Høyre og FrP flertall uten et eller to sentrumspartier på vippen.

Venstre vil gå for en regjering av Høyre, Venstre og KrF, fordi den vil ha flere alternativer å spille på for å få flertall i Stortinget. Dette alternativet er dødfødt så lenge FrP ikke vil støtte en regjering de selv ikke er med i. Sannsynligvis vil Venstre også forsøke å frigjøre seg mer fra et ikke-sosialistisk alternativ. Troen på at Høyre og FrP sammen vil bidra til grønnere budsjetter enn Ap har fått seg en kraftig knekk. Venstre har tatt omkamp efter omkamp i hver budsjettbehandling. Det må begynne å tære på.

KrF vil også gå for en regjering av Høyre, Venstre og KrF, fordi den vil ha flere alternativer å spille på for å få flertall i Stortinget. Dette alternativet er dødfødt så lenge FrP ikke vil støtte en regjering de selv ikke er med i. Man skal ikke se bort fra at KrF som Venstre vil fristille seg mer fra et ikke-sosialistisk regjeringsalternativ enn i 2013. Det er i KrF at debatten har gått høyest om å skifte side. Jeg tror ikke lysten til det har blitt mindre, til tross for øket kontantstøtte. Denne ordningen er død uansett, men et ikke-sosialistisk flertall som er avhengig av KrF kan dessverre kanskje la seg presse til å la ordningen fortsette.

For både KrF og Venstre har denne fireårsperioden vært en prøvelse. Forskjellene mellom disse to på den ene siden og FrP på den annen har kommet tydelig frem. Det Ap-lederen betegner som kaos er reelle politiske forskjeller. Forskjeller var det også på den rødgrønne siden før 2013, men fordi Ap, SV og SP satt i regjering sammen kom forskjellene ikke så godt frem.

I valgkampen 2017 vil altså mye av kampen stå mellom partier som har samarbeidet i fire år, tross de store forskjellene dem imellom. Det er både naturlig og et paradoks på samme tid. Venstre og FrP er på mange måter hovedmotstandere på områder som klima/miljø og innvandring/asylpolitikk. En annen skillelinje går mellom Høyre og FrP på den ene siden, og FrP og KrF på den annen. Den gjelder den offentlige pengebruken. De to første vil være mer forsiktige med pengebruken enn de to andre. Både for Venstre, KrF og FrP vil valgkampens hovedbudskap være; vil du at vår innflydelse skal styrkes så må du stemme på oss! Og Høyres budskap vil være: Vi er limet og garantisten for at ikke-sosialistisk flertall gir ikkesosialistisk regjering (i en eller annen form)!

Erna Solberg har klart å bli sittende som statsminister mot alle odds. Ryker regjeringen før valget vil de ikke-sosialistiske partiene sannsynligvis måtte se på at de rødgrønne (i en eller annen fasong) får flertallet, og beholder det lenge. Jonas Gahr Støre vil forsøke å parkere Høyre og FrP ved å få med seg KrF og Venstre på en mer ambisiøs miljøpolitikk enn både H/FrP-regjeringen og den rødgrønne regjeringen før 2013 førte. Det er vanskelig å se hvordan KrF og Venstre skal unngå å la seg friste. Det vil henge på Aps manglende troverdighet. Når alt kommer til alt er ikke Ap så veldig grønne. Når det å fremheve viktigheten av å gjennomføre det grønne skiftet betegnes som i Ap-leder Jonas Gahr Støres formulering «å snakke ned oljeindustrien» sier det også noe om avstanden.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.