Nobelkomiteen: FrPs forspilte sjanse

av | 17. november 2017 kl. 12.26 | Ingen kommentarer

FrPs stortingsgruppe tok letteste vei ut og nominerte Carl I. Hagen som partiets kandidat til plassen i Nobelkomiteen. Dermed forspilte FrP en sjanse til å vise frem utenrikspolitisk kompetanse.

Hvorfor valgte FrPs stortingsgruppe å gi Hagen partiets plass i Nobelkomiteen? De må jo ha fått med seg at dette ville være et kontroversielt valg?

Kanskje tenkte Siv Jensen og resten av FrPs fremste politikere tilbake på 2011 med gru; da ble Inger Marie Ytterhorn gjenoppnevnt til FrPs plass i Nobelkomiteen, til tross for at Carl I. Hagen hadde ytret ønske om dette vervet. Hagen reagerte med å bli sur og fornærmet. Han trakk seg som partiets «eldregeneral», og mente at Ytterhorn burde trukket seg i takknemlighet for de muligheter og posisjoner Hagen hadde gitt henne i politikken. Å lese den formuleringen er som et ekko av Hagens rasende tale til FrPs liberale opposisjon på Dolkesjø-landsmøtet i 1994. Da sa han nokså nøyaktig det samme; at det er hans innsats alene som har skaffet resten av FrPs politikere deres posisjoner og muligheter. En såret, fornærmet og sur Carl I. Hagen er en drøy munnfull. FrPs ledelse har annet å tenke på om dagen enn å måtte bruke tid på Hagen og hans heiagjeng.

Med støtte av FrPs stortingsgruppe, regjeringspartner Høyre samt SP vil det være flertall for å gi Hagen plassen i Nobelkomiteen, selv om resten av Stortinget stemmer mot. Det er to prinsipper som står mot hverandre; at sittende stortingsrepresentanter ikke bør velges inn i Nobelkomiteen, og at partiene ikke skal blande seg inn i hverandres valg av kandidater til komiteen. Mens flere av opposisjonspartiene har landet på det første prinsippet, velger SP å lene seg på det siste. Kanskje SP tenker at Hagen får være FrPs problem. Blamerer han seg og Nobelkomiteen vil det først og fremst gå ut over FrP. Så enkelt er det dog ikke.

Nobels fredspris er verdens mest prestisjefylte pris. Å hegne om Nobelkomiteens uavhengighet av norske myndigheter og offisiell norsk utenrikspolitikk har vært viktig. Nettopp derfor har partiene helt siden 1977 forsøkt å at unngå sittende stortingsrepresentanter får plass i Nobelkomiteen. Nettopp derfor har Erna Solberg som statsminister holdt en viss avstand når hun kommenterer valget av vinner. Det skulle ikke være noen selvfølge at den norske statsministeren var ute og gratulerte. Det passet nok Solbergs linje ekstra godt at valget av årets vinner står i skarp kontrast til Norges offisielle atomvåpenpolitikk som medlem av NATO.

Noen vil peke på at det prinsippet mange av de andre partiene peker på når de argumenterer mot at Hagen skal få en plass i Nobelkomiteen, ikke har vært fulgt slavisk; FrPs nåværende medlem Ytterhorn var selv vara til Stortinget da hun ble oppnevnt i 2001. I 2009 ble Thorbjørn Jagland og Ågot Valle (SV) oppnevnt selv om de var sittende stortingsrepresentanter. Begge hadde sagt nei til gjenvalg på Stortinget da de ble oppnevnt. Men disse eksemplene viser bare at Stortinget bør være enda mer påpasselig med ikke å gå på akkord med de prinsippene de tross alt har blitt enige om når det gjelder Nobelkomiteens uavhengighet.

Hvis man ser bort fra det prinsipielle er det to – tre andre argumenter som brukes mot Carl I. Hagens kandidatur. Det første er at han ikke er interessert i utenrikspolitikk. Hans eget utsagn til Bergens Tidende for noen år siden brukes mot ham; han sa at han kunne bekle enhver post i regjeringen, bortsett fra å være utenriksminister. Man kunne jo også ta frem hans utsagn på FrPs landsmøte i 1989. Mens et ubåtmannskap på 42 kjempet forgjeves for livet efter en ulykke i Barentshavet uttalte Hagen seg kritisk om NRKs vektlegging av utenriksnyheter og mente at nordmenn ikke var så opptatt av dette temaet. Men kunnskap om og interesse for utenrikspolitikk har neppe vært noe tungt kriterium for tidligere oppnevnelser til Nobelkomiteen.

At Hagen er en kontroversiell politiker brukes også som argument. Men så lenge partiene på Stortinget bruker plassen i Nobelkomiteen til å hedre fremtredende personer i egne rekker er det neppe noe argument at vedkommende er kontroversiell. Hagen er tross alt den mest fremtredende av partiets folk. Den mest kontroversielle jeg kan komme på før Hagen er Kåre Kristiansen (KrF). Men han var mest kontroversiell for sitt syn på Israel. Han valgte da også å trekke seg fra komiteen i forbindelse med valget av prisvinnere i 1994.

Man bør heller se på hva Hagen står for utenrikspolitisk. Og da er det mye å hente. For hvem ville f.eks selge våpen til Saddam Hussein under krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet? Hvem har en heiagjeng av Putin-tilhengere bak seg? De som mener Hagen er uegnet til å sitte i Nobelkomiteen på grunn av hans personlige standpunkter i utenrikspolitikken har mer å fare med enn de som kun argumenterer generelt for at han er omstridt.

Utenrikspolitikk har aldri vært noe viktig tema i FrP. Faktum er likevel at FrP har vært like mye på siden av konsensusen om norsk utenrikspolitikk som SV har vært. Det er nok også derfor det er vanskelig å finne de åpenbare kandidatene til plassen i Nobelkomiteen hvis man leter i partiets rekker efter kvalifiserte kandidater. Men de finnes. Under Morten Høglund og Kristian Norheim har FrP fått en utenrikspolitikk med mer substans og sammenheng enn tidligere. Begge to har solid utenrikspolitisk erfaring. Norheim møtte som vararepresentant fast på Stortinget fra 2013 til 2015, mens Bård Hoksrud var statssekretær. Norheim hadde plass i Stortingets utenrikskomite. Han har ikke bare peiling på fagfeltet, men også et godt internasjonalt kontaktnett. Han var en av to motkandidater til Hagen da FrPs stortingsgruppe tok beslutningen om å velge Hagen som kandidat til plassen i Nobelkomiteen. Dermed forspilte FrP både en sjanse til å vise frem partiets utenrikspolitiske kompetanse, men også til å bruke ekspertisen som det internasjonale kontaktnettet til Norheim besitter. En ekspertise om ville vært en viktig ballast å ha med inn i Nobelkomiteen, og et alternativ til den kompetansen som Nobelinstituttet bruker til å utrede fredspriskandidater.

Hvis Siv Jensen og resten av partiledelsen var ukomfortable med å velge noen fra partiets egne rekker fremfor Hagen, kunne FrP vist vilje til nytenkning, og hentet inn folk utenfor politikernes rekker. For eksempel en person som Asle Toje. FrP kunne vist dristighet og til og med gått utenlands. Man kunne for eksempel hentet inn Cato Institutes Ed Crane. Hagen ville sikkert blitt like sår og fornærmet, men FrP kunne gitt en skikkelig og uangripelig begrunnelse for å velge Toje eller Crane. Et så dristig valg ville skapt oppmerksomhet, gitt ny dynamikk og debatt rundt Nobels fredspris, og neppe så mange andre enn Hagens mest servile tilhengere ville brukt tid på at Hagen ikke nådde opp.

Tidligere artikler om temaet:

Nobelkomiteen: Innspill til FrP om navn
Nobelkomiteen: Tør FrP gå mot strømmen?
Da trollet sprakk – FrPs tapte mulighet


Kommentarer

Skriv en kommentar