Hvithaiene gir oss tyranni og oppblåst stat

av | 17. juli 2018 kl. 16.49 | 1 kommentar

Flertallstyranni er ikke et unormalt avvik fra demokrati. Og hvithaier driver statens vekst.

Av J.K. Baltzersen, forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet:
turtelduer eller erkefiender?»

I boken Democracy for Realists forteller Christopher H. Achen og Larry M. Bartels om hvordan hvithaiangrep i 1916 i New Jersey påvirket stemmetallene negativt for den sittende president Woodrow Wilson i de områdene der angrepene var skjedd. Dette var lenge før noen forventet at føderalstaten delte ut krisemidler.

Achen og Bartels forteller også om hvordan dårlige avlinger i landbruksdistrikter har gitt negative utslag for de sittende politikere i stemmegivning, uavhengig av om politikken egentlig har skylden.

Tar man utgangspunkt i dette, kan man lure på om det i den demokratiske samfunnsmodell ligger en drivkraft mot stadig større ansvar for myndighetene. Kanhende velgerne ikke har ønsket noen større offentlig sektor. Kanhende politikerne ved makten ikke ønsker det. Likefullt ser det ut som de ubevisste krefter driver oss mot mer ansvar til myndighetene, for vi har her et incentiv for at politikerne og byråkratene i maktposisjoner skal gjøre livet best mulig for dem som ved jevne mellomrom går til stemmeurnene.

Enkelt sagt har hvithaier ansvar for statsmaktens vekst.

Det blir sagt at alle klassisk liberale var for demokrati. Det spørs kanskje på hva man mener med ordet demokrati. Ordet er blant de mest misbrukte i vårt politiske vokabular, og har man et rom med ti mennesker, får man gjerne elleve ulike definisjoner av ordet.

Stiller man opp som krav for et demokrati at det skal være almen og lik stemmerett, blir påstanden om at alle de klassisk liberale var for det, heller tvilsom. Britiske John Stuart Mill vurderte differensiert stemmerett. Franske Benjamin Constant var ikke tilhenger av almen stemmerett; han ville begrense den til eiendomshavere.

Nylig skrev Paul Gottfried i The American Conservative:
A common error […] is to imagine that the defense of private property and other liberal freedoms develop contemporaneously with democracy. In fact, they precede democracy by many generations and are more characteristic of 19th century bourgeois liberalism than they are of the ensuing democratic age. The newly enfranchised “people” in the 20th century voted for governments and parties that provided social programs; they entrusted their lives to a class of “scientifically” trained administrators.

Ved en anledning fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg gikk hardt ut mot flertallstyranni, men vedkommende kunne ikke forstå at jeg disset demokrati.

For det første hadde jeg gitt uttrykk for oppgitthet overfor dem som synes at demokrati er fantastisk. Dette må vi bevege oss bort fra. Det må være mulig å gi uttrykk for at man er kritisk til demokrati og ser mange skyggesider ved den demokratiske styreformen uten at man nødvendigvis er for å erstatte styreformen – ihvertfall fullt og helt. Et uttrykk for oppgitthet overfor dem som sier demokrati er fantastisk, er ikke nødvendigvis et uttrykk for motstand mot demokrati. De nevnte professorer Achen og Bartels skriver om «folketeorien» om demokrati (analogt med folkeeventyr). De vil ha et realistisk syn på demokrati, men de sier selv at de er demokrater.

For det andre er flertallstyranni nært knyttet til det moderne demokrati. Flertallstyranni er ikke et avvik. Unntakene er dessverre at flertallstyranniet er svært begrenset i våre moderne demokratier. Hvis vi da lar være å snakke om problemene ved demokrati, og isteden omtaler de negative sidene som om det skulle være en «unntakssykdom», frikjenner vi langt på vei det moderne demokrati for dets problemer. Nærmest allmektig statsstyre er en naturlig del av et moderne massedemokrati, og det er nesten naivt å tro at et flertallsstyre veldig enkelt vil begrense seg selv.

I forrige århundre skrev den franske forfatteren Bertrand de Jouvenel bøkene On Power: The Natural History of Its Growth og Sovereignty: An Inquiry into the Political Good. Noe av det de Jouvenel kom frem til, var at når makten er basert på alles suverenitet, forsvinner motmakt og skepsisen til makten. Dette kan forklare statsmaktens vekst. Og det moderne demokrati kan derfor være del av problemet. Det kan være fristende å si det enkelt på en annen måte: it’s a feature, not a bug. En begrenset stat demokratisk styrt kan være et flott ideal, men er det virkelig realistisk?

I VG skrev nylig Per Olav Ødegård om demokrati og sterke menn. Og ja, manglende effektivitet er ofte noe som bli trukket frem som en svakhet ved demokrati. Men Alexis de Tocqueville sa noe i motsatt retning i sitt verk om demokrati i Amerika som kan være enda viktigere (Arthur Goldhammers oversettelse):
My chief complaint against democratic government as it has been organized in the United States is not that it is weak, as many in Europe maintain, but rather that its strength is irresistible. What I find most repugnant in America is not the extreme liberty that prevails there but the virtual absence of any guarantee against tyranny.

Hva er løsningen på problemet? Jeg tror ikke på samfunnsdesign, og det finnes ingen fasit med to streker under svaret. Jeg har selv nylig foreslått heving av stemmerettsalder til 25 og reduksjon av Stortingets møtetid som to tiltak. Man kan også ha ulike former for desentralisering.

Om styreform uttalte Friedrich August von Hayek (Why I Am Not a Conservative, The Constitution of Liberty, 1960):
[T]he advantages of democracy as a method of peaceful change and of political education seem to be so great compared with those of any other system[.]

Poenget med fredelig transisjon er et viktig og godt poeng – selvom det finnes eksempler på forholdsvis fredelige maktovertagelser i ikke-demokratiske systemer. Liechtenstein, som må sies å være en form for blanding av monarki og demokrati, har en grunnlovsbestemmelse for folkeavstemning om monarkiets avskaffelse som er slik at fyrsten ikke kan nedlegge veto mot en avskaffelse. Dette er ett eksempel på at en styreform ikke trenger å være et «fullblods moderne demokrati» for å ha fredelige makttransisjonsordninger.

Skal man ha noe annet enn demokrati, som faktisk kan være et system med et vesentlig demokratisk element, er det viktig hva man skal ha isteden. Det tyvende århundre viser med all tydelighet hvilke hardt totalitære systemer man kan få isteden, og det er ikke lystig materiale.


Kommentarer

  1. Hvithaiene gir oss tyranni og oppblåst stat – State of Globe Norge | 24. juli 2018 kl 16.04

    […] Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Liberaleren. […]

Skriv en kommentar