Hvorfor jeg meldte meg inn i Liberalistene

av | 3. november 2018 kl. 08.31 | Ingen kommentarer

I dag har partiet landsstyremøte og jeg benytter anledningen til å fortelle hvordan jeg tvilte meg frem til et medlemsskap. Jeg vil deretter skrive litt om partiets muligheter og utfordringer

Jeg hadde vært partiløs siden 1994. Jeg var riktignok veldig aktiv i FRIdemokratene og FRIstud, men avsluttet mitt engasjement der i 2004. Siden har jeg vært helt i min egen verden og i svært liten grad engasjert meg politisk, med unntak for noen artikler på Liberaleren en sjelden gang. Jeg stemte på Det Liberale Folkepartiet, men var aldri medlem. Partiet var rett og slett for snevert for meg.

Så startes Liberalistene i 2014. Jeg ble litt nysgjerrig, men vurderte ikke å melde meg inn. Jeg trivdes svært godt med å være uavhengig og kunne si nøyaktig det jeg mente uten taktiske hensyn. Våren 2017 var «ungkarstilværelsen» slutt, og jeg meldte meg inn i Liberalistene.

De tre grunnene til at jeg meldte meg inn i Liberalistene
1) Jeg hadde vært innom ulike arrangementer der medlemmer fra Liberalistene deltok. Jeg hadde spesielt hatt gode samtaler med partiets leder Arnt Rune Flekstad og partiets daværende nestleder Roald Ribe. Begge gav et veldig sympatisk og godt inntrykk. Her var det både solid ideologi, bra politikk, en åpen grunnholdning, ambisjoner og utadrettet virksomhet. Liberalistene skulle spre de liberalistiske idéene til mange mennesker. Jeg likte den inkluderende og optimistiske tonen de hadde.

2) Norge hadde fått en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Når norsk politikk skal forklares, er det vanlig å fremstille forskjellen på venstresiden og høyresiden på følgende måte: Venstresiden vil ha mer stat og offentlige løsninger, mens høyresiden ønsker mindre stat og mer privat. Nå kom beviset på at en slik beskrivelse var feilaktig. Høyre og Fremskrittspartiet økte offentlige utgifter, omtrent like mye som de rødgrønne gjorde.

Enda verre: De skrøt (og skryter fortsatt) av alt de vil gi mer penger til. Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker kraftige kutt i offentlige utgifter. Likevel har jeg akseptert ethvert skritt i riktig retning som positivt. Nå viser det seg at ingen av de etablerte partiene ønsker å redusere statens virksomhet. Det har spesielt vært deprimerende å høre folk jeg kjenner i Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, og som jeg vet at ønsker mindre stat, skryte av hvor bra den borgerlige regjeringen er. Nei, skritt i gal retning er ikke bra! Det var på tide å tydelig støtte et parti som vil ha mindre offentlig sektor. Kompromissløst.

3) Av en eller annen grunn tror mange at innvandringsmotstand hører hjemme på høyresiden. De tror det er en naturlig sammenheng mellom ønsket om mindre stat og motstand mot innvandring. Det er det ikke. Tvert imot. Det er ikke statens oppgave å bestemme hvor mennesker skal bo eller hvor de skal jobbe. Dersom noen bruker sine egen penger til å kjøpe en bolig, har de rett til å flytte inn i boligen. Hvis noen ønsker å tilby en person arbeid, har vedkommende rett til å ta dette arbeidet. Begge deler gjelder uavhengig av landegrenser. Dette kalles privat eiendomsrett og markedsøkonomi. Liberalisme betyr rett til å fritt innvandre eller utvandre fra land. Staten har ingen rett til å nekte fredelige mennesker en slik frihet, uavhengig av om det finnes en velferdsstat eller ikke. Jeg ønsker å kjempe for en liberal innvandringspolitikk og å være del av et innvandringsvennlig parti.

Kongene av sosiale medier
Det var spesielt å bli med i Liberalistene. Det første som slo meg var: Det er utrolig mange medlemmer i Liberalistene. Jeg har mye erfaring fra liberalistiske arrangementer fra 1994 til 2004. Dukket det opp 40 stykker, var det skikkelig bra. Det beste FRIdemokratene klarte var 70, og da hadde vi utrolig gode innledere og hadde lagt ned et enormt arbeid med markedsføring. Så dukker det opp 200 delegater og gjester på landsmøtet til Liberalistene i 2017. Alle fylker var representert. Likeledes var det fullt av mennesker på Liberale aftener over store deler av landet.

I tillegg slo det meg at det bare var nye folk. Jeg kjente så godt som alle aktive liberalister rundt årtusenskiftet. Jeg bladde gjennom fylkesstyrene til Liberalistene og kjente kun igjen ett enslig navn. Hva hadde skjedd? Liberalistene hadde vært svært flinke til å rekruttere folk gjennom Facebook. De var kongene av sosiale medier. Memes og poster dominerte. De sugde folk opp av sofaen og inn på diskusjonsforumene.

Festen er over
Joda, de likte å skrive på Facebook. Mange likte også å sitte og drikke øl og å prate. Så kom hverdagen. Valgkampen i 2017 var der. I 2015 hadde det gått greit. Man stilte bare liste i Oslo og folk kom fra ulike plasser og det var alltid nok folk på standen. Folk trodde det var bra med 10-20 mennesker ved valgboden, istedenfor å sende noen ut andre plasser for å prate med andre enn en selv. I 2017 stilte man lister i alle fylker. Med uskolerte medlemmer uten særlig organisasjonserfaring. Få hadde drevet valgkamp før. Entusiasmen var større når det gjaldt online diskusjoner enn omgang med vanlige mennesker IRL.

Det holdt ikke med en oppfordring på Facebook for å få folk ut på stands. Mange skjønte ikke at det var mulig å stå på stand uten telt, og at det gikk an å kopiere opp løpesedler selv når logistikken sviktet. Og det gjorde den. Mye sviktet, men det var viktige høydepunkter. Partiet fikk nok stemmer til at man slipper å samle underskrifter og man gjorde det godt på skolevalgene. Selv med uskolerte debattanter, fikk man mange plasser god oppslutning. I Hordaland og Rogaland gjorde man det svært godt. Enkeltpersoner briljerte. Partiet har mange veldig flinke medlemmer.

Fra amatører til profesjonelle
Det var tydelig at Liberalistene var et parti av organisatoriske amatører. De var imidlertid mange og fortsatt ivrige, med vilje til å lære og rette opp tidligere feil. Siden valget i 2017 har det skjedd en profesjonalisering av organisjonen. Medlemmer har skjønt at planlegging er bedre enn troen på spontan orden. De har skjønt at det er nødvendig med et gjennomarbeidet budskap og skolerte tillitsvalgte. Det er ittno som kjæm av seg sjøl.

En slik overgang er alltid slitsom. Den betyr nemlig at ting må planlegges, at medlemmer må forplikte seg og at noen faktisk må gjøre en jobb. Det sitter færre og drikker øl på Liberal Aften i Oslo, men betydelig flere av dem har faktisk gjort noe for å spre de liberalistiske tankene til velgerne. Liberalistene Oslo hadde stands 8 lørdager på rad i høst, flere lørdager flere stand samtidig. Medlemmene er villige til å stille opp. Fortsatt er partiet fullt av medlemmer fra hele landet. Nå er de imidlertid mindre naive når det gjelder at ting skal gå av seg selv.

Når du setter ut en meme, kommer mye rart flyvende.
Partiets memes var kraftfulle og tiltrakk seg mange mennesker. Ikke alle var like liberalistiske. Det er greit. Folk som er enige i deler av budskapet, kan skoleres inn i en ideologisk helhet. De liberalistiske tankene om individets frihet, har enorm påvirkning på mennesker som har en grunnleggende magefølelse om at mennesker skal kunne leve sitt liv slik de har lyst til.

Samtidig så har også partiet medlemmer med mer eksotiske synspunkter. Disse er stort sett perifere, men det er essensielt for partiets fremtid at man får mindre toleranse for at alt kan diskuteres. Siden mange medlemmer elsker å diskutere, har de en tendens til å med et åpent sinn og skarpt tastatur å hive seg inn i enhver diskusjon. Stor takhøyde impliserer imidlertid et tak. Hvis man ønsker et gjennomslag, så trengs det en strategi for et budskap. Det betyr også grenser for hva som bør diskuteres internt. Av hensyn til partiet skal jeg la være å komme med noen eksempler.

Mulighetene fremover
Neste år er det valgkamp. Partiet er denne gangen betydelig bedre forberedt og har planer for både skolering og gjennomføring av valgkampen. Det er sannsynlig at partiet kan komme inn i enkelte kommunestyrer. Det er også grunn til å ante at partiet vil gjøre det godt i skolevalgene. Det er ingen tvil om at et fremtidsoptimistisk budskap om individuell frihet har stort potensiale blant ungdom. Unge mennesker er tolerante, liberale og mange av dem har en forståelse for at markedsøkonomi gir både frihet og velstand. Nå skal partiet høste av det datanerder på Facebook sådde for noen år siden. Det er spennende.


Kommentarer

Skriv en kommentar