I nyttårstalen sin var Erna Solberg opptatt av velferdsstatens fremtid, og koblet dette til det lave fødselstallet i Norge. Men dette er galt svar, Erna!
Barn var statsministerens retoriske grep og tema for nyttårstalen. Det kan ses på som en kobling til regjeringsforhandlingene med KrF, som starter idag. Men temaet om velferdsstatens fremtid er viktig nok, og KrF har ikke så mye å bidra med på dét området.
Statsministerens tankerekke
Velferdsstaten er dyr i drift, og det blir færre arbeidstagere sammenlignet med antallet pensjonister. Dette koblet statsministeren til antallet barnefødsler. Fødselsraten i Norge er 1,6, men bør ifølge Erna Solberg være over 2. For hvis ikke, vil folketallet i Norge synke. Så oppfordringen er at norske kvinner bør føde flere barn. Statsministerens løsning er ensidig, og feil – av flere grunner. Og det er ikke den eneste feilkoblingen i ovennevnte tankerekke.
Velferdsstaten er for stor – og for tungrodd!
La oss være enige om at velferdsstaten er dyr i drift. Det kan være flere grunner til; at den er for omfattende, og at den drives tungvint. Hvis velferdsstaten er for omfattende, kan også det skyldes to forhold; at det er for mange oppgaver knyttet til velferdsstaten, og at de oppgavene som er, er for omfattende.
La oss ta det tungrodde først. Digitalisering og annen teknologiutvikling kan i seg selv gjøre velferdsstaten billigere i drift. Det foregår stadig prosesser for å kutte kostnader i det offentlige, men det dukker også opp skandaler knyttet til utvikling av datasystemer. Ofte blir flate kutt kritisert, men poenget med disse må være å utnytte kreativiteten til å utvikle mer kostnadseffektive tjenester.
Hvis velferdsstaten skal ha de oppgavene som den har idag, bør man ihvertfall se på hvor omfattende hver av eneste av disse oppgavene skal være. Derfor bør de som definererer seg som velferdsstatens forsvarere ha en egeninteresse av å se på begrensinger i størrelsen på dagens oppgaver.
For liberalister er det helt naturlig å se på hvilke oppgaver staten skal ha, fremfor å ha som utgangspunkt at statens oppgaver er hevet over diskusjon. Derfor er det synd at statsministeren i det som kalles Norges mest høyrevridde regjering ihvertfall siden 1945 ikke tok opp dette som tema overhodet i sin oppgave. Det burde ha vært hennes utgangspunkt at staten har for mange oppgaver, ikke bare at de oppgavene staten har er for dyre i drift.
Flere i arbeid!
Både de ikke-sosisalistiske regjeringene siden 2013 og den rødgrønne regjeringen før dem var opptatt av den såkalte arbeidslinjen; at det skal lønne seg å jobbe fremfor å la være. Et av virkemidlene er avtalen om inkluderende arbeidsliv mellom regjeringen og partene i arbeidslivet (arbeidsgivernes og arbeidstagernes organisasjoner. Ulempen med denne avtalen er at den freder verdens beste sykelønnsordning.
Statsministeren burde sagt noe om nettopp arbeidslinjen, og om sykelønnsordningen. Like gjerne som å fokusere på forholdet mellom arbeidstagere og pensjonister kunne hun fokusert på forholdet mellom de som lever på overføringer fra arbeidstagerne via statsbudsjettet; de som går på trygd. For å få flere i arbeid bør de folkevalgte vurdere å gjøre noe med sykelønnsordningen. I tillegg bør man se på hvor mange som går på trygd. De aller fleste har en restarbeidsevne. Et inkluderende arbeidsliv bør medføre mer sømløse overganger mellom arbeid og trygd, slik at folk får bruke sin restarbeidsevne uten å bli hindret av et stivbent regelverk. At så mange under 30 år havner på uføretrygd er et sykdomstegn ved samfunnet. Her bør både staten og partene i arbeidslivet bidra til å få flere over i arbeid.
Andre begreper er arbeidsstyrken (hvor mange potensielle arbeidstagere er det i Norge), og arbeidskraftreserven (hvor mange som jobber deltid fremfor heltid, og hvor mange utdannet innenfor en profesjon som ikke jobber der. Norge bør bidra til at flere jobber, at flere jobber med de de er utdannet for, og at flere jobber heltid. Her er det tildels svært ulike problemstillinger og tiltak; kommunene og helseforetakene bør sørge for at flere med deltid får tilbud om å jobbe heltid. Staten og kommunene bør se på integreringspolitikken og familiepolitikken, slik at flere innvandrere (for å bruke et generelt begrep) kommer ut i arbeid.
Flyktinger og asylsøkere – eller arbeidsinnvandrere?
Et alternativ til å få flere barn er å hente inn arbeidskraft der den finnes, også utenfor landets grenser. I EØS-området er det fri bevegelse av arbeidskraft, så det burde være mulig å få flere arbeidsinnvandrere til Norge.
Mange er opptatt av at Norge skal ta imot flyktninger og asylsøkere, og mindre opptatt av arbeidsinnvandring. Det brukes store summer på integrere flyktninger, samtidig som det pågår et arbeid for å avsløre folk med falsk identitet og folk som søker om asyl på galt grunnlag. Men for folk utenfor EØS-området (som jo er det meste av verden) finnes det få legale dører til Norge. Og arbeidsinnvandring er en av de vanskeligeste dørene å få åpnet. Men kanskje kan vi snart få en ordentlig debatt om behovet for arbeidskraft fra utlandet også utenfor EØS-området?
Oppsummert:
Staten bør utføre sine oppgaver mer effektivt, og bør drive med mindre av det den driver med, og med færre oppgaver rent generelt. Flere bør ut i arbeid, og flere bør jobbe heltid. Og Norge kan hente mer arbeidskraft fra utlandet.
Aftenpostens leder: Familiepolitikk redder ikke bærekraften
