Planøkonomiske perspektiver

av | 14. februar 2019 kl. 18.00 | Ingen kommentarer

Det er den torsdagen igjen når den norske sentralbanksjefen snakker om økonomiske perspektiver. Eller er det planøkonomiske perspektiver?

Av: J.K. Baltzersen, forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?»

Ihøst var det 10-årsmarkering for konkursen i Lehman Brothers. Vi så i den anledning flere gjennomganger av lærdom som bør trekkes fra finanskrisen og tilknyttede herligheter. I Klassekampen fikk vi Markus N. Reitan og Andreas H. Olsen. Civitas Lars Peder Nordbakken lanserte et notat, et notat som godt overgikk frokostmøtet om samme tema, et frokostmøte som ikke i nevneverdig grad gikk ut over narrativet om at det er regulering og statsstyring som skal til for å unngå tilsvarende, evt. verre, kriser for fremtiden.

10-årsdagen var lørdag 15. september. Den påfølgende torsdag var det offentliggjøring av Norges Banks rentebeslutning. Det var sentralbankens første renteendring på to og et halvt år og den første økning i styringsrenten på over syv år. Den dagen var styringsrenten den store saken i Dagsnytt 18. Først ble sentralbanksjefen intervjuet alene, i tradisjonen med at embedsmenn ikke inngår i direkte debatt med andre aktører. Så var det et panel med fire gjester. Storebrands Olav Chen var nok den mest kontrære her i og med at han var den som markerte seg som den som mener at sentralbanken har vært for forsiktig på vei ut av krisehåndteringen. Men det vesentlige her er allikevel at alle i gjestepanelet trodde på den pengepolitiske planøkonomi. Det er her samfunnsdebatten i Norge oppsummeres. Da er det et dårlig tegn at ingen som er motstander av – eller i det minste kritisk til – sentralstyring av renter, var med.

I kritikken mot planøkonomi er både Mises-Hayek-teorien om konjunktursyklus og Friedrich August von Hayeks teori om begrenset informasjon hos sentralplanleggere viktig.

Konjunktursykluser
Mises-Hayek-teorien var viktig i tildelingen av Nobels minnepris i 1974 til Friedrich August von Hayek. Teorien går kort fortalt ut på at rentenivået i et fritt marked bestemmes av tilgjengelig sparekapital, forutsatt at graden av langsiktig/kortsiktig tenkning hos folk er konstant. Dersom sparekapital øker, blir det mer tilgjengelig kapital for forbruk i fremtiden. Samtidig går renten ned fordi tilbud av lånekapital øker. Her har vi altså et godt samsvar mellom forbruk i fremtiden og investeringer. Renten fungerer som en god koordineringsmekanisme for sparing, investering og forbruk over tid.

Motsatt virker mekanismen når sparekapitalen går ned. Problemet kommer når myndighetene ved sentralbanken forstyrrer denne mekanismen med sine kunstige stimuli. De kunstige stimuli fører til feilinvesteringer, som ikke lar seg materialisere alle sammen, og en reaksjon må komme før eller siden. Når reaksjonen kommer, og detaljert hvordan, kan ikke spås nøyaktig. Når det kommer en nedgang, er det vanskelig – om ikke umulig – å si om dette er det store krakket eller om det bare er en mindre korreksjon. Man vet dette først når det er gått noe tid, og da har det materialisert seg mange tap allerede. Noen håper på at det da er slutt, og at det skal snu, men det kan like gjerne fortsette nedover.

En innvending mot dette er eller kan være at staten ikke er kompetent nok til å lure smarte investorer. Det kan godt være mulig, men at «de beste investorene» skal kunne styre hele markedet alene, er vel også muligens en overvurdering av disse investorers evner når de tross alt kontrollerer kun en andel av totalen.

Nok informasjon for sentralstyring?
Det jobber mange flinke folk i sentralbanken. Svært intelligente er de også. Det er en historie som ofte blir fortalt. Det er drømmejobben til mange som kommer ferske ut fra økonomistudier å begynne som analytiker i sentralbanken. For andre tallknusere også. Det er ikke særlig grunn til å tvile på denne historien; sentralbanken har flinke og intelligente folk. Keynes var også svært intelligent. Problemet er at markedet er så komplekst og komplisert at en rentestyringsavdeling i en sentralbank ikke kan klare å ha nok informasjon og kunnskap/visdom, selv med de mest intelligente folk i verden med på laget på fulltid. Det er svært, svært vanskelig å utmanøvrere markedet, og det er svært, svært vanskelig å styre det. Det bør gi en indikasjon om hvorvidt også «de beste investorer» kan la seg «ikke lure» av statens styring av rentemarkedet.

Spådommer gjort til skamme
Minst siden finanskrisen brøt ut i 2008, har folk som Peter Schiff advart mot det store krakket som er rett rundt hjørnet. Mange av spådommene har slått feil. Det kan jo bli interessant å se hvor lenge disse spådommene skal slå feil før vi virkelig får en krise som slår den vi fikk rundt år 2008.

Da vi hadde 1970-tallets inflasjon, tok den amerikanske sentralbanksjefen Paul Volcker tak og ledet verden ut av den krisen ved bruk av høyere renter. Det blir sagt at en slik operasjon ikke kan gjentas fordi statsgjeldsituasjonen idag er en helt annen.

Siden 15. august 1971, da president Nixon kunngjorde at siste rest av gullstandarden ble avviklet, har verden vært på en «papirdollarstandard». Sentralbankene har den amerikanske dollar som hovedreservevaluta, og det offisielle pengesystemet mangler ethvert eksternt anker utover folks tillit. Penger er gjeld i vår tid.

Kommer det store krakket?
Alan Greenspan, som var sentralbanksjef i USA i nesten tyve år, fra Ronald Reagan til George W. Bush, har uttalt at sentralbanken (som er i medlemsbankenes eie, men er en bank for bankene, og er således en sentralbank, og som har sin myndighet tildelt ved amerikansk føderal lov og har majoriteten i viktige organer utpekt av føderale myndigheter, og er således offentlig kontrollert) nok ikke vil komme ut av lavrentepolitikken uten turbulens («without turmoil»).

Snart 50 år er gått siden Nixons kunngjøring den sommeren. Det er lang tid for et verdensvalutasystem basert på rent papir – det være seg fysisk papir eller elektronisk papir. Det er mulig at alle spådommer om at et planøkonomisk system med basis i gjeld uten noe eksternt anker i noe annet enn noe så abstrakt som tillit, til slutt vil bryte sammen, vil bli gjort til skamme til evig tid.

Sentralbankene har mye makt, og man bør ikke undervurdere deres evne til å finne på (nye) tiltak for å opprettholde sitt system. Men dette systemet kan også en mer eller mindre vakker dag ta slutt. Det var nettopp mistillit til dette systemet som bidro til fremveksten av kryptovaluta. Det kan forsåvidt ikke strengt tatt utelukkes at dagens system fortsetter inn i evigheten, men som ordtaket lyder: når noe synes for godt til å være sant, er det sannsynligvis det.


Kommentarer

Skriv en kommentar