Et forsvar for retten til å være uorganisert

av | 25. juni 2019 kl. 14.44 | Ingen kommentarer

I et innlegg i dagens Klassekampen forsvarer jeg retten til å være uorganisert, samtidig som jeg roser fagbevegelsen. Siden innlegget ble kuttet med 50% for å komme på trykk publiseres det opprinnelige innlegget her.

Organisasjonsfrihet – en halv rettighet?

Gro Lillebø skriver i Klassekampen-spalten Gryr i Norden 18.06 at «Å «velge å være uorganisert» er å være gratispassasjer». Dette er en gjentatt frase fra fagbevegelsen, men jeg mener de skyter seg selv i foten med slike argumenter.

Kjennetegn ved et fritt samfunn er ytringsfrihet, religionsfrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet. Alt dette er rettigheter som følger individet. Det er den enkelte selv som tar de valg man mener er riktige for seg. Man kan velge å ytre seg – eller la være. Man kan velge å utøve et livssyn – eller la være. Man kan stille opp på møter arrangert av forskjellige typer organisasjoner – eller la være. Og man kan melde seg inn i organisasjoner eller partier – eller la være.

Blir man et dårligere menneske av å velge å la være å benytte seg av disse individuelle rettighetene man har i et fritt samfunn? Naturligvis ikke. Poenget er at man har dem. Ulempen er at mange tar disse rettighetene som en selvfølge, og dermed ikke tenker godt nok på konsekvensene av ikke å ha dem. Jeg er glad for at vi har organisasjonsfrihet på linje med de andre rettighetene. Det står enhver fritt til å mene at en være medlem av en fagforening er en god måte å kjempe for endringer på de områdene fagforeningene har en naturlig rolle å spille. Man kan som arbeidstager og samfunnsborger mene at det finnes andre måter å kjempe for endringer enn å være medlem av en fagforening. Og det bør være et like legitimt synspunkt.

Det finnes imidlertid grenser for hva fagforeninger skal gjøre. Når en fagforening har vetorett over lokale folkevalgte i saker som gjelder organisering av det kommunale tjenestetilbudet, er dette efter min mening over grensen. Lokale folkevalgte står til ansvar for sitt parti og velgerne.

I 34 år har jeg vært medlem av et politisk parti, og av organisasjoner som jeg mener er riktig å være medlem av fordi de arbeider for saker jeg er opptatt av og har meninger jeg støtter. Derfor er jeg medlem av Amnesty, Riksmålsforbundet og det lokale historielaget. Jeg har stemt ved alle valg siden 1985. Jeg har vært politisk aktiv i alle disse årene, og ofte har jeg tenkt at folk burde engasjere seg i partier. Da har man en mer direkte og regelmessig innflydelse på samfunnsutviklingen enn om man kun stemmer ved valg. Likevel står det meg veldig fjernt å mene at folk som ikke er medlem av et parti er gratispassasjerer på den utviklingen partiene bidrar til.

Når Lillebø og andre fagorganiserte sier at uorganiserte er gratispassasjerer så angriper man altså friheten til å velge å være uorganisert. Mener Lillebø at det er en plikt å være organisert?

Da jeg for snart fem år siden valgte å melde meg inn i en fagforening stod valget mellom LO Finans og Finansforbundet. Valget var enkelt. Selv om LOs lokale tillitsvalgte er kunnskapsrik, engasjert og dyktig var det aldri et alternativ å melde seg inn i LO. Grunnen er den tette bindingen mellom LO og Arbeiderpartiet. Fagforeningene har medlemmer i Aps sentralstyre, og dermed direkte styring over Aps standpunkter. For meg er dette å gå over en grense. At organisasjoner (inkludert fagforeninger) forsøker å påvirke partier og folkevalgte organer er helt legitimt. Og deres medlemmer burde også bidra til å påvirke partiers standpunkter gjennom partimedlemskap. Men som organisasjon burde ikke et fagforbund ha plass i et partis styrende organer.

Norge er et av verdens mest organiserte frie samfunn. Det er ikke vanskelig å anerkjenne at både partier, fagforeninger og organisasjoner i sivilsamfunnet til sammen har bidratt til å forme dagens Norge. Derfor er det heller ikke så vanskelig å forstå at både statsministeren og partier over hele skalaen roser både Hovedavtalen og trepartssamarbeidet. Spesielt når man ser på hvilke utgifter streikene før påførte Norge i årene før Hovedavtalen kom. At myndigheter og arbeidsgivere ser fordelene av et ryddig og velorganisert arbeidsliv med klare spilleregler for alle parter burde ikke overraske noen.

Både Lillebø og alle andre i fagbevegelsen bør være glade for at vi har organisasjonsfrihet, slik at vi har muligheten til å melde oss inn i partier og fagforeninger. Jeg fryser på ryggen ved tanken på at det skulle være organisasjonsplikt og tvang istedenfor et fritt valg. Da vil Norge være et helt annet samfunn.

(En forkortet versjon av innlegget står på trykk i Klassekampen 25.06, på s. 23)


Kommentarer

Skriv en kommentar