Valg

Kommunevalget 2019 – protestvalg?

Er det riktig at kommunevalget 2019 skapte et nytt partilandskap i Norge? Var det et protestvalg? Vinnere og politiske kommentatorer vil gjerne bruke store ord om oppsiktsvekkende valgresultat.

Skal man vurdere et valgresultat er det viktig å se på hvilke konfliktlinjer som finnes i samfunnet, og hvilke saker i valgkampen som passer inn med konfliktlinjene. Kan resultatet tolkes dithen at nye konfliktlinjer trer frem?

Klassiske konfliktlinjer går på det 1) økonomiske, 2) det kulturelle, og 3) forholdet mellom sentrum og periferi, og mellom 4) elite og folk flest. Den tradisjonelle høyre/venstre-aksen som partiene ble plassert på handler om graden av statlig økonomisk styring og kontroll – og dermed også utjevning mellom fattige og rike (for å si det enkelt). Den kulturelle handler gjerne om saker som bunner i et ikke-materielt livssyn (ofte religiøst betinget). Forholdet mellom sentrum og periferi handler om faktisk og følt avstand mellom makten (plassert i Oslo), og hvordan beslutningene der treffer folk. Jo lenger unna makten man faktisk er jo lenger unna kan makten føles. Den fjerde konfliktlinjen kan i ulike sammenhenger også plasseres inn i to andre; den kulturelle og sentrum/periferi; eliten styrer over folk flest og det er deres meninger, smak og behag som definerer resten. FrP har forsøkt å plassere dette i en ideologisk sammenheng; eliten er de som vil styre folks liv, og diktere hva som er god smak (kulturelt) og hva som er akseptable holdninger (gjerne kalt politisk korrekt). I motsetning til eliten har FrP ønsket å overlate folk (individer) selv å ta beslutninger for eget liv.

I nyere tid har to andre konflikter blitt fremtredende: økonomi kontra miljø/natur og globalister mot tradisjonalister. I den sistnevnte har begreper som somewheres og anywheres blitt brukt. Førstnevnte ønsker å høre til et sted (røtter, tradisjon), mens sistnevnte er verdensborgerne som kan trives og slå rot hvor som helst.

Hvordan passer så disse konfliktlinjene med årets valg?

«Den store fortellingen»
handler om å presentere en virkelighetsbeskrivelse av dagens samfunn med utfordringer og konflikter som folk kjenner seg igjen i, og så presentere sin egen visjon med løsninger. For å si det enkelt handler det om at partiene ønsker å få saker på dagsorden i valgkampen der de selv har høy troverdighet, og som passer til en konfliktlinje.

Det er tre slike fortellinger som er blitt presentert i valgkampen:

Sentraliseringsspøkelset. Senterpartiet ved leder Trygve Slagsvold Vedum har presentert en historie om at Høyre og FrP sentraliserer Norge. Distriktene utarmes, og alt havner i Oslo (eller andre store byer). Han har fått hjelp av folkelige aksjoner som Bunadsgeriljaen.

Forskjells-Norge. Rødt og SV har presentert en historie der Høyre og FrP øker de økonomiske forskjellene mellom folk. Gjennom skattepolitikken og reformer av trygdesystemet er det sliterne med dårligst økonomi og færrest ressurser som får mindre. Gjennom anbudsløsninger (som venstresiden konsekvent kaller priatisering) tapper private firmaer den offentlige felleskassen for ressurser.

Klimakrisen. MDG og SV presentert en historie der verden står på randen av kollaps, fordi klodens klima er i dramatisk endring. Arter utryddes og klimaet forandres slik at kloden ødelegges. Dersom vi ikke gjør noe nå vil jordkloden bli ubeboelig på grunn av klimaendringer, forurensning og uttømming av ressurser. SV gjør dette til en ideologisk kamp der det kapitalistiske systemet har skylden. Også disse to partiene har fått hjelp av klimastreiken som skoleungdom organiserte både i vår og i høst.

Alle disse historiene om dagens samfunn passer inn i tradisjonelle og velkjente konfliktlinjer: den økonomiske konfliktlinjen om styring av økonomien og utjevning av forskjeller, den kulturelle, og sentrum/periferi-konflikten.

Hva så med bompengeprotesten? Selv om bompengelistene til dels er lokale og ikke et etablert parti med strateger som har laget en plan for valgkampen, så er også dette en kjent protest: Protesten mot skatter og avgifter har lang tradisjon i norsk historie, og kom i nyere tid tydeligst og sterkest til uttrykk gjennom Anders Langes uventede valgsuksess i 1973. FrP har kanalisert skatteprotest i alle år siden, men er nå en del av Makten. Ser man på argumentene mot bompenger kan man godt si at det handler om sentrum mot periferi, elite mot folk flest, og bompengenes usosiale utslag; det er ikke tilfeldig at Miljøpartiet De Grønne fikk 22% oppslutning på Grünerløkka, og bare 4% på Stovner i Groruddalen.

Tradisjonalister mot globalister
er en del av den kulturelle konfliktlinjen. De som er konservative i den forstand at de ikke ønsker så store forandringer og heller ikke ser behovet for dem, mot de som mener at samfunnet må moderniseres og at endringer er både nødvendig og ønskelig. Mellom de som ønsker et samfunn med små forskjeller både økonomisk og kulturelt, og spredt bosetting – og de som ønsker et mangfoldig samfunn velkommen, der i hvert fall kulturelle forskjeller og mangfold er positivt. Både motstand mot strukturreformer og mot innvandring passer inn i en slik konfliktlinje – uten at det betyr at folk i distriktene er rasister eller redde for innvandring selv om de er motstandere av kommunesammenslåing, politireform og sykehusreform.

Nye partimønstre?
Ap og Høyre kalles styringspartiene. De har samlet hatt godt over 50% oppslutning i valg i mange tiår. De er enige om forsvars- og sikkerhetspolitikken, om blandingsøkonomi og trepartsmodellen i arbeidslivet. De kan sies å være det egentlige politiske sentrum. I dette sentrum kan også Venstre inkluderes – for også Venstre var et stort og reformorientert styringsparti. I årets valg har Høyre og Ap (og Venstre) samlet under 50% av velgerne.

At de to største partiene kalles styringspartiene er både arrogant og desavuerende overfor andre partier. Alle partier har visjoner for samfunnet, og en politikk på de fleste områder. Hvem som er store og ikke vil variere over tid. Bare spør Venstre.

Det er innenfor blokkene at forskyvningene er store. SP, SV, og MDG er til sammen større enn Ap. SP, SV og MDG har 27,3% oppslutning i kommunevalget, mot APs 24,8%. Bytter man ut det blokkuavhengige MDG med Rødt har SP, SV og Rødt 24,3 og er praktisk talt jevnstore med Ap. En rødere og grønnere venstreside, der Ap har mistet troverdighet blant velgerne. Selv om SP ikke nødvendigvis kan defineres som tradisjonell venstreside vil denne styrkeforskyvningen fra Ap til de andre svekke det konsensus- og reformorienterte sentrum i norsk politikk. Det betyr at blandingsøkonomien der private løsninger er en akseptert del innenfor ulike sektorer i samfunnet (også på områder som barnehaver og eldreomsorg) kan bli avløst av større offentlig andel av økonomien. Distriktspolitikken kan få en renessanse. Til tross for at majoriteten av befolkningen ikke bor ute i distriktene men rundt de store byene og på det sentrale Østlandet, vil en rødgrønn regjering bruke mer økonomiske ressurser der det bor færrest folk.

I regjeringsblokken gikk KrF og Venstre markant tilbake sammenlignet med 2015-valget, men begge var veldig stabile sammenlignet med stortingsvalget for to år siden. Begge partiene kan karre seg over sperregrensen i 2021. FrP gikk ikke spesielt mye tilbake. Det er Høyre som har tatt hovedsmellen blant regjeringspartiene. KrF er i likhet med SP og SV et strukturkonservativt parti. Små forskjeller kulturelt og økonomisk, og spredt bosetting er et ideal også for KrF. Selv i et liberalt parti som Venstre går konfliktlinjen sentrum/periferi tvers gjennom partiet. I FrP er det kulturdimensjonen og eliten mot folket som er mest markant.

Blir partimønsteret endret av 2019-valget? Miljøpartiet De Grønne kan oppleve at året blir like viktig for dem som 1987 var for FrP. Man blir et etablert parti både lokalt og nasjonalt. Slik FrP frem til 1989 var Stortingets minste har MDG fortsatt kun ên representant frem til 2021. Om Rødt klarer å bryte sperregrensen i 2021 vil det være en sensasjon, og et gjennombrudd. Rødt og SV profilerer seg klarere mot sosial og økonomisk ulikhet en Ap, og står tydeligere for tradisjonelle løsninger med sterk retorikk mot private løsninger og tro på offentlig styring av økonomien. Hvis bompengelistene skal klare å samle seg og bli en kraft i rikspolitikken trenger de en person med både karisma, evne til markedsføring, og hode for organisasjonsbygging. De trenger altså en ny Carl I. Hagen.

Regjeringsslitasje
er helt vanlig. Selv om Venstre og KrF har vært veldig kort tid i regjering er det disse to som har dannet flertall med Høyre og FrP om statsbudsjett og store reformer siden 2013. At styringsslitasje rammer partier er helt vanlig. Siden Ap har vært med på mange av reformene har de tre hovedfortellingene om Norge anno 2019 også rammet Ap. Tar man frem avisoppslagene fra 2011 vil man se at den rødgrønne regjeringen ble oppfattet som trett og uten visjoner.

Hvilken historie om Norge skulle regjeringspartiene ha forsøkt å selge inn til velgerne? At næringslivet går så det griner langs kysten og etablerer nye arbeidsplasser? At arbeidsledigheten er lav? At Norge er så dyrt i drift at det er nødt til å gjøres reformer for å ha penger til velferdsordningene i årene fremover? Alt dette er korrekt.

Problemet til regjeringspartiene er at velgerne oppfatter ikke oppfatter det slik.

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.