Nå har SIRUS offentliggjort rapporten «Blir e-sigaretten løsningen på tobakksproblemet?» Ingen ting tyder på at myndighetene vil sørge for markedsadgang for e-sigarettene i strategiplanen for det tobakksforebyggende arbeidet for perioden 2012 – 2015. Det er ventet at norske helsemyndigheter vil komme med planen til våren. I rapporten blir det likevel innrømmet at e-sigaretten har kommet for å bli, på grunn av anskaffelsesmuligheter via internett og stadig færre faglige motargument mot produktet.

Liberaleren anbefaler rapporten for dem som vil lese seg opp på e-sigaretten.

For ordens skyld; Liberaleren forsvarer avtalefriheten og eiendomsretten til egen kropp, og på bakgrunn av viktige friheter ønsker vi e-sigaretten velkommen på det norske markedet.

Liberaleren ønsker ikke et datalagringsdirektiv, og ber leserne støtte Digitalt Personvern som nå har samlet inn 603 770 kroner. Jippi! Smak på summen; 603 770 kroner. Nam…

Et godt prinsipp er at religionsutøvelse er en privatsak og noe som politikerne ikke bør blande seg borti, og det prinsippet er godt uansett hva Bent Høie mener.

Politikere er villige til å ta privat eiendom. Rogalandsa Avis skriver om en sak i Stavanger, en sak som heldigvis fikk en lykkelig slutt.

Ekspropriasjon betyr at noen om nødvendig med tvang, blir fratatt eiendom eller rettigheter mot erstatning. Det vanligste er ekspropriasjon av fast eiendom. Justorget.no forklarer kort og godt ekspropriasjon.

Mot, men………
I serien Kandidaten var det mange politikere som var mot ekspropriasjon, men veldig få var hundre prosent imot tyveri av privat eiendom.

–Jeg har aldri stemt for ekspropriasjon og det er jeg stolt av, sier Erlend Wiborg (FrP) til Liberaleren, en politiker som deltok i serien Kandidaten 2011.

–Alltid imot hver eneste gang uansett, sa Vegard Martinsen (DLF) til Liberaleren i valgkampen.

–Ekspropriasjon er svært uheldig, og må kun brukes i ekstreme tilfeller. Det blir likevel for dumt å avvise det kategorisk. Et tenkt eksempel, hvor en krig akkurat er startet, og et hus ligger på et ekstremt viktig strategisk punkt. Dersom man må lage et utkikkspunkt / forsvarsvern akkurat der, så må man, sa Venstres Kim Sandberg.

–Selvfølgelig er det ingen som liker ekspropriasjon, og det er noe vi må unngå med alle midler. Dessverre, i enkelte nødstilfeller, er det nødvendig. Sånn er det bare. Men alle skjønner at det prinsipielt er veldig problematisk, og at det i det store og det hele bør unngås. Men der det er nødvendig må det selvsagt kompenseres for, sa Høyres Stefan Heggelund til Liberaleren noen dager før høstens kommunevalg.

Støtt Digitalt Personvern du også!

Norsk Tipping, et selskap eid av staten, har søkt staten, altså Kulturdepartementet, om tillatelse til å starte med spill på internett. Det statlige selskapet skriver om søknaden på eget nettsted.

Tidligere kulturminister Trond Giske har sammenlignet spill med narkotika. Det betyr, hvis en skal ta sammenligningen bokstavelig, at narkotika er greit så lenge staten har monopol. Fyttigrisen for en gjeng som styrer Norge!

Ved hjelp av spillemidler, altså overskuddet til Norsk Tipping, kjøper regjeringen seg makt i norsk idrett. Det er ikke uten grunn av kultur- og idrettsministeren jevnt og trutt topper kåringer om hvem som er den mektigste i norsk idrett.

Internettselskapene har lenge kjempet for å erstatte spillmonopolet til Norsk Tipping med en lisensordning der nettspillselskapene får konkurrere på like vilkår med Norsk Tipping. Selskapene vil underlegge seg statlig kontroll, og vil betale en prosentvis andel av sitt overskudd til gode formål. Trolig betyr dette mer penger i kassen til politikerne slik at de fortsatt kan kjøpe seg makt. Langt fra perfekt, men bedre enn dagens proteksjonistiske politikk som overhode ikke henger på greip.

Liberaleren er ikke helt på linje med internettselskapene. Vi ønsker et fritt marked uten politiske inngrep. Det vil fortsatt drøye før norske borgere får oppleve et fritt marked, for å være rimelig forsiktig i antakelsen.

“Feminista: Der eg kjemme fra betyr feminisme å heie på andre jenter, uansett korleis valg dei måtte ta. Kan ikkje noken gi meg ein romsligare feminisme slik at det blir bedre plass til andre óg? Når blei jantelov, sarkasme og sjølvhøgtidligheit det samme som feminisme, liksom?”

Sitatet er hentet fra bloggposten Fordummende.

Jeg kommenterte Røberg-Larsen med følgende to tweets: “@BjornJarle viljen til å gå inn i de innerste private rom er så stor i Ap at den minner om totalitært svermeri”

og: “Ap har hatt justismin siste 6 år. Burde sikret regj.kvartalet, stortinget og andre vitale bygg”.

“Totalitært svermeri” er som kjent for Liberalerens lesere den karakteristikken Datatilsynets forrige leder Georg Apenes har gitt datalagringsdirektivet.

Røberg-Larsen forsøkte efter mine to tweets å parkere Liberaleren i debatten, med følgende svar: “Det er vanskelig å ta @liberaleren seriøst etter “Bjørn Jarle Røberg-Larsen, du er selve prakteksemplet på hvorfor politikere burde skytes”.”

Leserkommentar vi tok avstand fra
Sitatet Røberg-Larsen henviser til har aldri vært uttrykt som noen mening fra Liberaleren, og det ville heller aldri skjedd. Liberaleren tar avstand fra vold, og er motstander av dødsstraff.

Redaksjonsmedlem Bjørn Magne Solvik skrev 16.juli 2010 en artikkel om datalagringsdirektivet. Den artikkelen avfødte tolv leserkommentarer, med tildels sterk kritikk av hvordan Røberg-Larsen argumenterer, og hvordan han sensurerer meningsmotstandere på egen blogg.

Blant dem som kommenterte var signaturen “Leirbag”. Det er han som er kommet med utsagnet Røberg-Larsen gjengav på Twitter, uten henvisning til hvem som har skrevet utsagnet.

Røberg-Larsen opplyste heller ikke at Liberaleren øyeblikkelig tok avstand fra utsagnet: “For ordens skyld: At politikere bør skytes, er noe Liberaleren ikke kan stå inne for.”

Da Leirbag fortsatte, klargjorde vi følgende: “For ordens skyld: Liberaleren er ikke tilhenger av dødsstraff overhodet. Vi har markert vårt standpunkt klart, gjennom flere artikler her på Liberaleren.”

Efter dette stanset debatten.

Det er efter min mening uredelig av Røberg-Larsen å ikke opplyse om at Liberaleren ikke var opphavet til sitatet han gjengav, og ikke å opplyse om at vi tok avstand fra utsagnet – to ganger.

Det er mulig at Røberg-Larsen mener Liberaleren burde ha sensurert utsagnet til Leirbag. Det kunne vi naturligvis ha gjort. Men Liberaleren sensurerer svært sjelden. Jeg kan komme på én gang vi har slettet en leserkommentar, og én gang der vi har moderert en kommentar. Det er – og skal være – høyt under taket hos Liberaleren. Vi oppfordrer til en fri – og sober – debatt. Vi liker ikke gatesprog på Liberaleren. Vi liker argumenter og rasjonalitet.

Røberg-Larsen har forøvrig ikke henvendt seg til Liberalerens redaksjon om den leserkommentaren han fant det for godt å slenge ut på Twitter som eksempel på nivået hos oss.

Efter mitt syn var Røberg-Larsens tweet eksempel på debattmessig uredelighet. Det har han fått beskjed om, på Twitter.

Det stinker av fremgangsmåten
til Amund Venger (SP). Et grunnlovsjubileum er ingenting å kimse av. Norge har verdens nest eldste fungerende grunnlov (efter USA). Planlegningen av jubileet er i full gang, og Eidsvoll kommune er tungt inne. Skal det gis en gave fra kommunen – finansiert med innbyggernes penger – der grunnloven ble til, bør det være tilnærmet unison enighet blant de folkevalgte. Både om beløp, formål – og selve gaven. En statue av Christian Frederik er slett ikke noen uproblematisk gave, noe jeg skal komme tilbake til. Som nevnt over var det de tre flertallspartiene (gjenvalgt ifjor med knappest mulig stemmetall) som sørget for første del av bevilgningen på årets kommunebudsjett – men uten å si hva pengene skulle brukes til. Allerede her er flertallet på ville veier. Innbyggerne i Eidsvoll har rett til å vite hva kommunepolitikerne vil bruke pengene deres til. Eidsvoll har mange utfordringer som bør løses. Det er slett ikke sikkert at innbyggerne er enige om et kongemonument som den beste måten å bruke deres penger på.

Hvis Eidsvoll først skal gi en gave til grunnlovsjubileet bør partiene bli enige om et felles forslag både hva angår beløp, formål og gave. Hvorfor gjør Venger dette til en smal partimarkering? Einar Madsen (Ap) er nyvalgt ordfører, men burde ha pondus nok til å sette foten ned for Vengers private planer med andre folks penger. Forrige periodes ordfører, nå varaordfører Terje Teslo er mer erfaren – og til alt overmål Vengers partifelle. Men lokalavisen vet å fortelle at de to ikke går så godt sammen. Madsen og Teslo burde satt ned foten for fremgangsmåten til Venger – og sikret en mer forsvarlig behandling av ideen om en gave til grunnlovsjubileet – og bruk av innbyggernes penger.

For det er innbyggernes penger Venger har tenkt å bruke. Penger folk betaler i skatt, og forventer at går til en god skole, god eldreomsorg, og annet som politikerne lovet for ca trekvart år siden. Å lukke folkevalgte møter bør man være svært varsom med. Åpenhet og innsynsrett bør være hovedregelen. Det bør svært gode grunner til, f.eks personvernhensyn, for å lukke møte i folkevalgte organer. Jeg har selv opplevet en slik luguber fremgangsmåte, da senere statsråd og KrF-leder Dagfinn Høybråten lukket budsjettmøtet i fylkeskulturstyret i Akershus for å få flertall for å kjøpe malerier for 2 millioner kroner. Hvis saksbehandlingen ikke tåler åpenhet, bør man heller ikke vedta å bruke pengene.

Monument over Christian Frederik – eller finnes der andre helter?
Lesere av Liberaleren vil vite at vi er opptatt av grunnloven, av de liberalistiske ideene som lå til grunn for arbeidet med den, og den tidsånden som fortsatt preget Eidsvollsmennene til en viss grad – selv om den var på retur i resten av Europa.

I 17.mai-taler er det spesielt to personer som trekkes frem som heltene i 1814, arveprins Christian Frederik, og sorenskriver Christian Magnus Falsen. Det hevdes gjerne at uten førstnevnte ville ikke Norge ført noen selvstendighetskamp i 1814, og sistnevnte benevnes som grunnlovens far.

Jeg mener for det første at det finnes flere helter fra det utrolige året 1814, og at Christian Frederik kanskje ikke fortjener å stå i fremste rekke. La oss se litt på begivenhetene som ledet Norge fra enevoldstid og kolonistatus til representativt styre, maktfordelingsprinsipp og personalunion med Sverige.

Bevar Norge dansk!
Christian Frederik var arveprins til Danmarks trone fordi fetteren, kong Frederik VI var barnløs. Det var som danskekongens stattholder at Christian Frederik ble sendt til Norge i mai 1813. Helt fra 1803 var Europa preget av den franske førstekonsulen Napoleon Bonaparte (fra 1804 keiser Napoleon I) sine erobringskriger. Sveriges konge Gustav IV Adolf var fanatisk motstander av Napoleon. Efter tapet av Finland i 1808 til Russland (Napoleons allierte) ble Gustav IV avsatt. I Danmark var Frederik VI alliert med Napoleon. Fra 1807 var Danmark-Norge i krig med Napoleons fiende England. Tapet av den danske flåten i 1807 gjorde det problematisk for den eneveldige danske kongen å holde den såkalte helstaten Danmark-Norge sammen. I Norge var det uår, sult og nød. Britiske krigsskip patruljerte kysten, og hindret forsyninger i å komme frem fra Danmark. Christian Frederik måtte derfor smugles inn til Norge. Budskapet fra den kongelige fetter var klart: Bevar Norge dansk!

Sverige reddes fra undergangen
Sveriges nye konge fra 1809 Carl XIII (Gustav IVs onkel) var barnløs. Riksdagen lette efter en arving til tronen. En som kunne redde Sverige fra undergangen. De lette både i nabolandet Danmark, men det viktigste var å ha Napoleons aksept. Sverige hadde ikke råd til å legge seg ut med Napoleon. Ved Napoleons hoff fantes de største krigsheltene i datidens Europa. Marskalk Jean Bernadotte ble kandidaten Riksdagen i Ørebro samlet seg om. En mann som hadde regjert humant over Hannover, og som ridderlig fangevokter over svenske offiserer som var franskmannens krigsfanger (1806). Carl XIII var senil, og Carl Johan (som Bernadotte valgte til navn da han ble adoptert av svenskekongen og ble kronprins av Sverige) tok raskt over styringen.

I 1812 la Carl Johan om Sveriges politikk. Bitterheten var stor i ledende kretser over tapet av Finland. Men Carl Johan så Norge og Sverige som en naturlig geografisk enhet, og ønsket å få Norge som erstatning for Finland. Han startet arbeidet med å bearbeide svenskene til å slutte opp om hans idé, samtidig som han jobbet for å bygge opp en ny koalisjon mot Napoleon. Den ble virkeliggjort, og bestod foruten Sverige av Russland, England og Preussen. Østerrike sluttet seg også til. På Trachenbergmøtet i juli 1813 la Carl Johan, som kjente Napoleons taktikk best, opp slagplanen mot Napoleon. Efter slaget ved Leipzig (16 – 19.oktober 1813) var Napoleon konstant på vikende fot.

Carl Johan dro nordover med hæren sin, for å tvinge gjennom realiseringen av de alliertes løfte til ham; Norge som belønning for kampen mot Napoleon. Fredsavtalen som ble undertegnet i Kiel 14.januar 1814 virkeliggjorde Carl Johans mål. Danmarks eneveldige konge avstod Norge til Sverige. De allierte hadde gitt ham et løfte, men Carl Johan måtte virkeliggjøre det selv. Efter datidens folkerett var Kieltraktaten en gyldig avtale. Befolkningen i Norge hadde ingenting de skulle ha sagt. De levet i et enevelde. Deres konge hadde valgt Napoleons side – og tapte. Prisen for tapet var Norge.

Christian Frederiks desperate trekk
efter at Kieltraktaen ble kjent, var å gjøre Norge selvstendig. I realiteten hadde Norge få muligheter til å stå på egne ben. Et fattig område i Europas utkant, uten egen kongefamilie, uten egen adel, og med en stort sett importert overklasse. Økonomien efter syv års krig var en komplett katastrofe, noe grunnlovsforsamlingen ikke tok hensyn til. Den ustedte istedet Eidsvollsgarantien.

En måned efter at Kieltraktaten ble inngått, ble det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll holdt. Det var her det ble besluttet å sammenkalle en riksforsamling for å få utarbeidet en grunnlov. Det viktigste er likevel at Christian Frederik, som den eneveoldsprinsen han var, ble overtalt til ikke å la seg utrope til konge av Guds nåde. Georg Sverdrup skolerte ham i folkesuverenitetsprinsippet; makten utgår fra folket. Georg Sverdrup er en av de ekte heltene fra 1814: Han forhindret at enevoldstanken fra unionstiden ble videreført av Christian Frederik.

Riksforsamlingen kom sammen på Eidsvoll 10.april, og var ferdige med sitt verk 17.mai. Da var grunnloven utformet og vedtatt, med § 1 som en selvstendighetserklæring for Norge. Mange av de 112 mennene som var valgt møtte opp med egne grunnlovsutkast. Som kjent ble utkastet forfattet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler lagt til grunn for arbeidet i konstitusjonskomiteen.

Christian Magnus Falsen blir altså kalt “grunnlovens far”. Falsen var både før og efter riksforsamlingen embedsmann, en administrator i kongens tjeneste. Under riksforsamlingen gjorde han det til sin fremste oppgave å gi grunnloven en så sterk kongemakt som mulig. Kongen skulle jo være Christian Frederik! Blant annet sørget Falsen i debatten 19.april for å forhindre at det ble opprettet en egen utenrikskomite under riksforsamlingen. Utenrikspolitikken skulle være den utøvende makts ansvar; altså kongens..

I motsetning til Falsen ville “Unionspartiet” til Wedel Jarlsberg at man skulle ha mindre kongemakt og mer folkemakt i grunnloven. En løs union med Sverige skulle prege grunnloven. Man kan si at Wedel og co var mer realitetsorienterte enn Falsen og Christian Frederik.

Det har efterhvert blitt reist tvil om Falsen var hovedmannen bak utkastet til grunnlov. Denne tvilen har imidlertid sjelden kommet frem i den alminnelige debatt rundt forberedelsene til riksforsamlingen. De to var uansett begge kongens menn; Falsen gikk efter nederlaget i “kattekrigen” i tjeneste hos Carl Johan, mens Adler fulgte Christian Frederik til Danmark. At Falsen gikk i tjeneste hos Carl Johan ble et tungt slag for de øvrige i det “selvstendighetspartiet” han ledet i 1814. Hans popularitet sank kraftig.

Grunnlov ville vi fått likevel
for også Carl Johan hadde lovet nordmennene dette i sin propaganda i årene mellom 1812 og 1814. Han holdt seg godt orientert om forholdene i Norge, og visste at en union med Sverige ville bli tung å svelge for nordmennene. Carl Johan anerkjente aldri Christian Frederik som konge, for den danske arveprinsen hadde satt seg opp mot (de offisielle) instruksene han hadde fått fra sin fetter danskekongen. Erklæringen om et selvstendig Norge var i strid med internasjonal rett. Carl Johans nøtt var denne: Da Carl Johan skulle innta sitt nye rike stod han overfor et fullbyrdet faktum; En splitter ny grunnlov vedtatt av folkevalgte representanter, en valgt konge – av de samme representanter. Hva skulle han nå gjøre? Carl Johan var fremfor alt legalitetens mann.

Nå måtte han finne en måte å nedkjempe Christian Frederik på, uten å få folket mot seg. Løsningen ble “kattekrigen“, en invasjon efter svært humane direktiver. De svenske soldatene fikk knapt lov til å lade geværene, for å overdrive litt. Tilslutt ble det våpenhvile og fredsforhandlinger. Christian Frederik måtte abdisere. Carl Johan godtok aldri hans krav på tronen, hverken på den ene eller den annen måte. Han var en opprører mot legaliteten. Grunnloven ble bevart, efter at en ny grunnlovsforsamling om høsten hadde vedtatt en helt ny grunnlov – med alle de samme paragrafene, kun endret det som var nødvendig for å få til personalunionen med Sverige. De hadde jo strengt tatt ikke trengt å vedta alle paragrafene på nytt, men det gjorde de. Hvor mange nordmenn vet at det ble utformet hele to grunnlover i Norge i 1814? Det var bergenseren Wilhelm Christie som var ansvarlig for dette mesterstykket. Han har fått sin statue, til høyre for Stortingets inngang. 04.november var Stortinget ferdig med sin de facto grunnlovsrevisjon. 09.november gjorde Carl Johan sitt inntog i Christiania.

1814 – oppsummert
Norge ble med i en personalunion med Sverige (Kielfreden, unionspartiet, Wedel). Grunnloven ble bevart (Eidsvollsverket). Norge ble et konstitusjonelt monarki, basert på prinsippet om at kongens posisjon utgår fra folket (Eidsvollsverket, Sverdrup, Notabelmøtet).

Var Carl Johan en erobrer? Ja, men han hadde datidens folkerett på sin side. Og stormaktene støttet ham. Christian Frederik måtte overtales til å godta at han fikk kongemakten av folket – ikke at han skulle få den helt automatisk på grunn av at han var født inn i den danske arverekkefølgen. Grunnloven ble bevart. Men var det Christian Frederiks verk – der han satt deprimert og ensom og ventet på en returmulighet til Danmark? Eller var det Christie og co som sørget for å vedta en på papiret helt ny og selvstendig grunnlov? Var det kanskje Carl Johan, som gav efter – for å oppnå det han allerede mente var hans rett; unionen mellom Norge og Sverige? Ville han selv – den gamle revolusjonssoldat – ha skjenket Norge en grunnlov?

Hvor stor rolle hadde Christian Frederik egentlig i begivenhetene i det merkelige året 1814? Naturligvis stod han på scenens sentrum her i Norge. Ihvertfall helt til finalen kom. Da var han ute av landet.

Carl Johan ble mer konservativ med årene, og kunne ofte rase mot de bindingene han måtte leve med som konstitusjonell monark, gjennom grunnloven. Men han holdt seg alltid på legalitetens vei. Kongen og parlamentet lærte seg å leve med hverandre.

Sommeren 1814 kunne Carl Johan valgt erobrerens metode, og valset over svake Norge med solid overmakt militært, og betydelig mer erfaring på slagmarken. Men han gjorde ikke det. Han valgte en løsning som sikret både Kieltraktaten og grunnloven. Den eneste som denne løsningen ikke hadde plass til, var Christian Frederik.

Opprørskongen som sviktet
Lars Roar Langslet har i to bind forsøkt å rehabilitere Christian Frederik, og beskrevet frykten for den “radikale” danske kronprinsen i årene efter 1814. Men fasiten er at som kong Christian VIII (1939 – 48) ble han svært så konservativ. For å si det forsiktig. Eneveldet i Danmark ble avskaffet først efter at Christian VIII (Christian Frederik) hadde gått i graven.

Hvem er de ekte heltene fra 1814?
Det kommer vel an på øyet som ser, om det var Christian Frederik som ledet an i 1814 – eller om han måtte slepes og overtales. Den norske historikeren Ernst Sars kalte ham for teaterprinsen. Det lå kanskje mer for ham å bedåre overklassedamene i salongene enn å føre seg på slagmarken.

Historikerne på 1800-tallet skrev nærmest Christian Frederik ut av historien. Men det gjorde de da sannelig med Carl Johan, også! De drev med nasjonsbygging. Norges korte blomstring i 1814 skyldtes fremsynte menn, ifølge disse historikerne. Menn som måtte dra en enevoldsprins efter seg og foran seg, men som tilslutt måtte bøye seg for utenlandsk våpenmakt.

På slutten av 1990-tallet kom en utstilling og to biografier om Carl Johan. Han har vært like mye “ute” av norsk historie som Christian Frederik – og forbundet mer med en gate i Oslo enn med sin rolle i 1814 og 30 år som reell monark på Norges trone.

Hvis jeg skal velge mellom en enevoldsprins og en revolusjonssoldat, tror jeg at den siste er mest aktuell. Den første er oppskrytt, og det kan reises seriøse spørsmåll ved hvilken betydning han egentlig hadde. Men som republikaner velger jeg helst Georg Sverdrup og, Wilhelm Christie. Uten dem hadde eneveldet vart lenger enn til 1814. Og det er slett ikke sikkert at Grunnloven hadde blitt mer enn en episode sommeren 1814. Istedet ble den det moderne Norges fødsel. Bruddet med det gamle privilegiesamfunnet.

Christian Frederik var en svak prins, en opportunist som bøyet seg for de ideene som måtte til for berge den norske tronen for Oldenburgerslekten. Falsen og Adler var kongstjenere. Falsen gav kongen så sterk makt i grunnloven at Stortinget i årene efter 1814 måtte tolke bremse og stå ringvakt rundt grunnloven. Den lille makten de hadde der måtte de verne om, fremfor å utvide den. det skjedde først ut over i 1870-årene og frem mot parlamentarismens gjennombrudd i 1814. Falsen var altså mer opptatt av kongen enn av folket i sin grunnlovsgjerning våren 1814.

1814 handler om Christian Frederik, om Carl Johan, om Georg Sverdrup, Christian Magnus Falsen, Wedel Jarlsberg, og Wilhelm Christie.

Sverdrup sikret folkesuverenitetsprinsippet. Christie berget Grunnloven under revisjonen høsten 1814, da den skulle tilpasses personalunionen med Sverige. Carl Johan var storsinnet den høsten. Han måtte vinne nordmennes gunst, og stagge Sveriges adel og offiserer. Det kunne gått langt annerledes og verre med Norge i 1814. Jeg kan ikke helt se at det er Christian Frederiks fortjeneste.

Innstillingen fra Justiskomiteen ble avgitt 31. januar. Flertallet ønsker å endre militærnekterloven og det betyr at siviltjenesteordningen nærmer seg slutten. Skulle det skje, og det skjer, vil det være veldig enkelt å nekte verneplikten. De som nekter på en troverdig måte, får minimalt med ulemper. Dersom det ikke blir innført noe nytt og at politikerne lar være å gjøre dramatiske endringer med den militære verneplikten, er dette en gladsak. Ingen tyder store endringer, bortsett fra å avvikle siviltjenesten.

Denne saken er en konsekvens av endringene i Forsvaret. Færre må gjennomføre den militære verneplikten, også kalt slaveriet i Liberalerens redaksjon. Dermed blir det naturlig nok færre som nekter den militære førstegangstjenesten.

For å få siviltjeneste må overbevisningen må være fast og alvorlig. En alvorlig overbevisning kan være etisk, religiøst eller politisk fundert. Det kreves at du har en grunnleggende pasifistisk innstilling.

Ordningen har blitt endret og effektivisert de siste årene. Dagens ordning medfører at de aller fleste som søker siviltjeneste får søknaden innvilget. Slik var det ikke da politiavhør var en del av prosessen for søkerne.

Fengsel
Skribenten har vært i fengsel sammen med personer som søkte siviltjeneste, men som ikke fikk innvilget tjenesten på grunn av gale svar i politiavhør.

Siviltjenesten har vært noe svineri for personer i og utenfor ordningen, og mange av disse smiler nok stort av Justiskomiteens innstilling.

Ove Vanebo, leder i FpU, har skrevet et kort, men godt innlegg på Facebook.com:

–Har fått mange sure henvendelser fra miljøvernere etter at jeg gikk ut og sa at det er positivt med olje- og gassutvinning. Men hvorfor er de sure på oss i FrP? De andre partiene har rundt 80 % av stemmene på Stortinget. Det er de som er klimaalarmister, og kunne nedfelt i Grunnloven at vi skal ha CO2-kutt. Krev handling fra dem, da!

Innlegget har skapt debatt, men i miljøpolitikken er Fremskrittspartiet i opposisjon, ikke posisjon. Det er ikke Vanebos feil at Stortingets sosialdemokrater gir blaffen i egne målsetninger.

Liberaleren er ikke tilhenger av økt tempo på olje- og gassutvinning. Mye oljepenger har gitt en gigantisk og usunn stat.

Les også: DLD-kostnader.

Om 20 år vil hver fjerde innbygger være senior. Dersom senior om tjue år er det samme som i dag, står sosialdemokratiet ovenfor enorme utfordringer.

I dag består Stortinget av en stor sosialdemokratisk masse ettersom partiene er nokså like. Kun FrP har skilt seg litt ut, på godt og vondt.

Fafo-rapporten som ble lagt fram på tirsdag, er vinklet langt mer positivt enn avsnittet først i denne artikkelen. At antall innbyggere mellom 55 og 75 år øker med over 300 000 kan være en utfordring sosialdemokratiet er i stand til å takle. Legg merke til ordet kan.

Det som er helt sikkert, er at dette ikke går bra dersom staten hele tiden skal bli større og dermed ta ansvar for borgernes liv.

Samferdselsdepartementet inviterer til pressetreff og invitasjonen er publisert på Regjeringen.no.

Det er et utvalg som har utarbeidet en modell for beregning og fordeling av kostnader knyttet til datalagring. Utvalget er blant annet bedt om å utrede de samfunnsøkonomiske gevinstene ved innføring av datalagringsdirektivet. Utvalget skal komme med forslag til hvordan kostnader skal fordeles mellom ekomtilbydere og justismyndigheter. Utvalget har arbeidet på oppdrag fra Samferdselsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Utvalget har blitt ledet av tingrettsdommer Siri Vigmostad.

Viktig, viktig, viktig
Onsdagens pressemøte betyr at datalagringsdirektivet nærmer seg med stormskritt. Det betyr mistenkeliggjøring av nesten alle borgerne. Det er helt utrolig at blant annet Høyre gir blaffen i personvernet. Programmet Høyres politikere gikk til valg på i 2009 var personvernvennlig.

Det er viktig at Liberalerens lesere støtter Digitalt Personvern økonomisk, en organisasjon som samler inn penger for å prøve datalagringsdirektivet i retten. Foreløpig har det kommet inn 597 778 kroner i innsamlingsaksjonen.