1. Sentralstyret tar oppsummeringen av partihøring 3/2010 til orientering.

2. Høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet slik Regjeringens høringsutkast er utformet.

3. Høyre ber Regjeringen, parallelt med arbeidet med saken om implementering av datalagringsdirektivet, utrede en nasjonal lovgivning som ivaretar politiets behov for tilgang til trafikkdata innenfor rammene av et sterkt personvern.

4. Høyre ber Regjeringen også gi klare svar og utredninger på konsekvensene av at EØS-avtalens vedlegg om telekommunikasjon eventuelt suspenderes fra EØS-avtalen.

5. Sentralstyret viser til Høyres Landsmøtevedtak med krav om betydelig styrking av personvernet dersom datalagringsdirektivet implementeres. Høyre vil arbeide videre med dette.

For ett år siden etterlyste Liberaleren en debatt om UDI. Den debatten bør snart ta av!

Høringsrunden har vist at et klart flertall i Høyre er motstandere av datalagringsdirektivet.

Høyres sentralstyre har møte i dag, fredag 3. september.

Tybring-Gjedde og medforfatter Kent Andersen fikk prompte svar fra Høyre-folk en masse. De erklærte at hvis dette var FrPs politikk ville det bli vanskelig å få til et regjeringssamarbeid.

I sine første reaksjoner på kronikken sa Tybring-Gjeddes partileder at hans formuleringer ikke ville vært hennes ordvalg. Men igår var Jensen krystallklar: Høyre hadde lagt seg på en politisk korrekt (og elitistisk) linje i sine reaksjoner. Men Høyres leder hadde man hørt lite fra. Jensen efterlyste svar fra Høyres leder.

De to partilederne møttes i NRKs program Politisk Kvartér idag, og Erna Solberg var prisverdig klar: Formuleringene i kronikken viser et kollektivistisk syn på innvandrere. Man oppfatter dem som én gruppe, ikke som individer. Og Høyre kan ikke være med på en politikk der det skapes avstand fremfor et felles grunnlag, der også nye nordmenn – enten de er født her med innvandrede foreldre, eller selv er kommet hit utenlands fra – skal føle at Norge også er deres land. Det gjør man ikke ved å behandle dem som en kollektiv gruppe. Klar er er Høyres partileder også i dagens Nettavisen.
Solberg sa også noe annet: Hun hadde ikke oppfattet kronikken som uttrykk for FrPs syn. Hun ville heller dyrke de standpunktene og formuleringene som forenet FrP og Høyre, fremfor de der det er kjent politisk avstand.

Siv Jensen trakk da opp Høyres ultimative krav til samarbeid; At FrP ikke skulle ha innflydelse når det gjaldt innvandring, økonomisk politikk, og kultur.

FrP er outsideren
I innvandrings- og integreringspolitikken er det FrP som er outsideren i norsk politikk. Alle de andre partiene står på et felles verdigrunnlag. Men det er vanskelig å se at FrP deler dette grunnlaget. Altfor ofte henfaller partiets representanter til uttrykk som bringer tankene og assosiasjonene hen til et kollektivistisk syn på medborgere med utenlandsk opprinnelse.

Selv om det skulle bli flertall av Høyre og FrP efter neste stortingsvalg, kan Høyre velge å danne mindretallsregjering om forhandlingene med FrP skulle strande. Både når det gjelder økonomisk politikk, integrering og kultur vil Høyre kunne skaffe flertall uten FrP.

NRKs politiske kommentator Kyrre Nakkim mente igår at Siv Jensens angrep på Høyre var uforståelige. FrP vet om avstanden når det gjelder disse to partiene, og han mente forklaringen måtte søkes i FrPs indre; partiet holder seg stabilt over 20% (som slett ikke er dårlig), men misliker å se at Høyre har suksess. Høyre søker inn mot sentrum (f.eks i velferdspolitikken, ifølge Solberg), mens FrPs ansvar er å skaffe velgere på høyre fløy. Ifølge Nakkim.

Jeg er uenig i Nakkims analyse. Ford det første må Siv Jensen dyrke konflikt. Velgerne må minnes om at FrP i mange saker er det eneste virkelige alternativet i norsk politikk. Vil velgerne ha forandring i integreringspolitikken, holder det ikke å stemme Høyre. Siv Jensen bedriver altså forebyggende arbeid; foreløbig har ikke Høyre hentet så mange velgere fra FrP i den nye medgangsbølgen. Jensen vil forhindre at hennes velgere tror Høyre er et bedre alternativ for å få gjennomslag for FrP-politikk. De som virkelig vil ha endring når det gjelder integrering, og de som virkelig vil bruke mer penger på velferd må holde fast ved FrP.

Dessuten rekrutterer ikke FrP nødvendigvis velgere på “ytre høyre fløy”. De rekrutterer spesielt velgere som er misfornøyde med Aps integreringspolitikk. De som mener at trygghet både når det gjelder kriminalitet og helse skyldes at det er flerkulturelle her, at det kommer mange asylsøkere hit, og pengebruken i det offentlige både når det gjelder asylsøkere, og f.eks i utlandet (uhjelp). Vil Nakkim hevde at Aps velgere befinner seg på “høyre fløy”?

Det er tre år til neste valg. Det er ingen fare for FrP i at Høyre tar ut en formtopp nå. FrP holder stand på en imponerende måte på meningsmålingene. Men FrP-velgere som ser til Høyre kan komme til å mislike det lyseblå når de heller vil ha FrPs politikk. Da kan de komme til å sette seg på gjerdet. En situasjon hvor FrP er i førersetet er noe helt annet. Da vil Høyre bli tvunget til å gi FrP mer gjennomslag. Dette vet også Siv Jensen. Det er bra at de to partiene gjør det så godt samtidig. Men når det nærmer seg valget må FrP legge seg i tet, ellers kan Høyre velge alenegang – og da blir FrP isolert på fløyen.

i Bondevik II-regjeringens periode lå FrP i mange saker til venstre for regjeringspartiene. Høyre vil unngå at det skjer igjen. Da må partiet vise at FrP i saker som viktige for dem i praksis er isolert i norsk politikk.

Christian Tybring-Gjedde kan bli Erna Solbergs redningsmann
Minerva-kommentator Jan Arild Snoen mener at Christian Tybring-Gjedde er for lite viktig til å spolere samarbeid mellom Høyre og FrP. Men han kan bli redningen for Erna Solberg, for å unngå å gi FrP innflydelse på et område der partiet står helt isolert; i integreringspolitikken. Hvis FrP gjør Tybring-Gjeddes syn til sitt, vil ikke Erna Solberg kunne stikke hodet i sanden og håpe at Tybring-Gjedde er en enslig svale. Solberg og Høyre må velge. Skal de gi Fanden lillefingeren, eller skal de vise at de mener alvor med Solbergs påpekning i dagens Politisk Kvartér om at “ord er viktige”, fordi de bygger fellesskap – eller skaper splittelse.

Høyre satser på et flerkulturelt fellesskap. FrP har erklært det moderne, flerkulturelle Norge krig. Så hva vil Høyre velge?

NRK meldte idag tidlig at flere av Norges mest leste bloggere, deriblant Ida Wulff, har fått tilsendt vin. Derefter har de blogget om dette. Noen av dem har også hatt konkurranser med alkohol som premie.

NRK skriver: “Det var i juli og august at bloggerne Annette Haga og Caroline Berg Eriksen kåret “Årets Bloggboble”. Tre musserende viner ble testet og vurdert, og de valgte ut en vinner. Ida Wulff la kun ut bilde av flaskene hun fikk.”

Det har tidligere vært debatter om hvor bevisste disse mest leste bloggerne er om hvor stor påvirkningskraft de har, og om de klarer å skjelne mellom å blogge om et tema, og produktplassering med omtale. Vinomtalen må anses å havne i sistnevnte kategori.

Om bloggerne ikke visste at slik omtale er forbudt, eller om de gav blaffen i det, er ikke godt å vite. Uansett hva de sier i eftertid. Ida Wulff var ihvertfall i såpass tvil at hun ikke laget noen konkurranse.

Forbudt å reklamere
for alkohol, skriver NRK: “Det er tillatt for uavhengige medier å skrive om og vurdere alkoholprodukter, men reglene er strenge. Det skal skje på initiativ fra media, og det skal ikke være påvirket eller finansiert av bransjen. Det er bare lov å ta imot produkter og skrive om dem hvis man selv har tatt kontakt først.”

Alkoholbransjen har altså ikke lov til selv å ta initiativ til omtale. Og som du vil se av nedenstående er det nettopp initiativ fra bransjen som var årsak til bloggeromtalen.

Men her går det nok en tynn grense. For hva med medieomtale av nyheter på Vinmonopolet? En statseiet bedrift, som også har sine nye varer de for omtale av i media.

Bevisst utfordring av loven
Vinimportøren, via sitt kommunikasjonsbyrå Släger var ihvertfall bevisste på hva de ville, ifølge NRK: “I samarbeid med en av våre vinkunder planlegger vi en sommeraktivitet, hvor vi ønsker å utfordre noen utvalgte norske bloggere til å kåre årets BloggBoble. Det er 3 populære, musserende viner som skal i ilden, hvorav én skal gå av med seieren. Tidligere i vår hadde vi et pressearrangement med musserende vin og bobler i alle varianter, med stor suksess. Nå ønsker vi å få bloggernes mening om hvilken musserende vin som vil slå best an i sommervarmen!”

En vanlig vare
er hva Liberaleren betrakter alkohol som. At bloggere og andre ikke skal kunne skrive om alkohol, er brudd på ytringsfriheten. Det kan ikke være opp til staten å bestemme hvilke produkter og tjenester media skal omtale.

Om omtalen skjer som følge av produktplassering er irrelevant. Derimot kan det diskuteres om de medier som omtaler produkter bør opplyse om hvilke interesser de selv har av omtalen. Men det må være opp til den enkelte blogger eller redaksjon å vurdere.

Igjen blir vi påminnet om hvor viktig det er å ha kritisk sans til det man leser. Man bør tenke over om det finnes alternative kilder for informasjonen, og om det foreligger noen baktanker med medieomtalen.

Liberaleren anser blogging om alkoholholdige produkter som helt iorden. Men i det sosialdemokratiske tante Sofie-samfunnet er det naturligvis ikke så enkelt.

Så hvorfor skal vi reagere på de nye forhandlingene med annet enn et skuldertrekk? Verdens dårlige samvittighet for jødenes tragedie ble transformert til sympati for staten Israel, i den grad at det førte til at man unnskyldte og overså grove overgrep begått mot palestinerne. Slik er det ikke lenger. Israel fordømmes og boikottes, og idag er det palestinernes tragedie som mottar vår sympati – men lite annet. Solidaritetsaksjoner for å få frem mat og medisiner møtes med den kraftige israelske militærmakten. Solidaritet og ord har ikke funnet veien rundt israelske kanonbåter.

Situasjonen er uholdbar for begge parter. Israel må forsvare seg mot terroristangrep, og befolkningen lever med en generell utrygghet. Til å være et demokrati må Israel være et av verdens mest militariserte samfunn. Palestinerne på sin side har ingen kontroll over det geografiske området som skal være deres. Israelske bosettere og antiterror-tiltak viser daglig at palestinerne ikke er herrer i eget hus. De kontrollerer ikke engang sine egne grenser. Til alt overmål er palestinernes territorium delt i to, ikke bare geografisk men også politisk. Palestinerne på Vestbredden må leve med PLOs korrupsjon og vanstyre. På Gazastripen må palestinerne leve med totalitær islamistisk ideologi, og dermed også tøffere tiltak fra Israel. Ingen palestiner kan planlegge og bygge sin egen fremtid, for ingen vet hva morgendagen bringer.

President Obama er en svekket vert. Både innenriks- og utenrikspolitisk. Foran kongressvalgene i november fosser republikanerne frem. Spesielt Tea Party-bevegelsen. Økonomien er ikke i bedring, og Obama sliter med misnøye i egne rekker. Spesielt på venstresiden i hans eget parti.

Israel møter til forhandlingsbordet uten behov for å gi noe som helst. USA er både vert og alliert. Landets store økonomiske og militære bidrag holder liv i Israel. Men ingen klarer å presse den israelske regjeringen til innrømmelser. For regjeringen er hensynet til egne velgere viktigere enn alt annet. Derfor vil ikke Israels myndigheter forlenge forbudet mot bygging av israelske samfunn på Vestbredden. Kontrollen med palestinske grenser både til lands og vanns fortsetter.

Palestinerne er som nevnt svekket. Spesielt på grunn av den politiske todelingen. President Abbas kan kun representere Vestbredden og PLO. Hamas er mot forhandlingene, og kontrollerer Gaza. Hamas har all interesse av at forhandlingene strander. Befolkningen vil bli ytterligere desillusjonert og radikalisert. Rekrutteringen av selvmordsbombere står i fare for å øke. Abbas kan ikke kontrollere sin egen befolkning. Så lenge angrepene mot Israel fortsetter, vil motstanden mot reelle forhandlinger, innrømmelser og løsninger fortsatt være sterk. Abbas er ingen Arafat, og har dermed ingen personlig karisma som kan sikre støtte til hans prosjekt. Om han har noe.

Hvorfor skal vi bry oss? Kan de ikke bare sloss? Som nevnt innledningsvis har Israel alle fordeler. En sterk stat, ikke minst militært. Det eneste demokratiet i Midt-Østen. Med USA i ryggen. USA har knapt noe valg.

Israeleerne fortjener å leve i trygghet innenfor egne grenser. Palestinerne har ingen fremtid hvis de ikke kan kontrollere eget territorium. De menneskelige lidelsene er store. Palestinerne er et folk med eget territorium (til forskjell fra f.eks kurderne), men uten reell mulighet til å styre det. Slik situasjonen er kan ikke palestinerne bygge opp hverken en statsmakt eller et sivilt samfunn. De er et folk uten håp om en annen tilværelse.

Er det mulig å gjøre noe? Jeg må tilstå at jeg tviler. På den ene siden finnes det israelere som mener at palestinerne ikke skal ha noen egen stat. Derfor fortsetter okkupasjonen og perforeringen av Vestbredden, gjennom bosetninger (settlements) og kontrollposter. På den annen side finnes Hamas og andre grupperinger som ikke anerkjenner Israel som stat. Som bedriver terror for å skape utrygghet og usikkerhet innenfor Israels grenser. De to grupperingene på hver side må isoleres og marginaliseres for å ha noe håp om reell fremgang.

Hvis vi forutsetter at det lykkes, har man fortsatt spørsmål om å fjerne bosetningene, oppheve okkupasjonen av Øst-Jerusalem, og en rekke andre spørsmål.

Mulighetene for at forhandlingene strander, er store. Selv om partene overser aksjoner både fra nybyggere og Hamas for å ødelegge forhandlingene, er det nok av problemer som synes nærmest uløselige.

Forholdet mellom Israel og palestinerne preger forholdet mellom de muslimske landene i Midt-Østen og Vesten. Når Vesten ikke klarer å presse israelerne til innrømmelser, og overser alle overgrepene, mener de muslimske landene at solidariteten med palestinerne blir bare ord. Men deres egen solidaritet er heller ikke spesielt fremtredende. Og med det manglende demokrati som disse landene preges av, kan de ikke med særlig troverdighet kreve noe som helst av bedringer for palestinerne. De bør først rydde opp i eget hus.

Jeg unner både israelere og palestinere en bedre fremtid. Men jeg har mikroskopisk tro på at de nåværende forhandlingene skal lykkes.

Det er sjelden skribenten føler en viss kåthet av et politisk utspill, men denne artikkelen på FpU.no tenner. Det er fantastisk at sentrale og unge FrP-politikere tør å fronte et system som gir betydelig mer frihet og mer ansvar for hver enkelt borger. Et samfunn med null skatt er et rettferdig samfunn.

Les Liberalerens artikkel om hvorfor skatt er tyveri.

Det var en meningsløs krig som har kostet skattebetalerne vanvittig med penger. I tillegg har liv gått tapt.

Per Aage Pleym Christensen, Liberalerens redaktør, har skrevet mange artikler om krigen, På dagen i dag kan vi mimre om Krig, en artikkel som ble publisert 20. mars 2003.

Utviklingen bør bekymre alle politikerne. For borgere som ønsker lavere skatt, er tallene nedslående.

Enkelte av endringene Språkrådet foreslår påkaller mest latteren. I andre sammenhenger har den norske formen av en del utenlandske ord forlengst glidd inn i språket.

I mange år fikk jeg av min Bestemor hver jul den nyeste utgaven av Hvem? Hva Hvor?-bøkene. En av de mest interessante spaltene het “Nye ord i språket”. De ordene som var listet opp der viste hvordan norsk kultur endret seg. Og dermed språket.

Lomheim har vært en markant direktør i syv år. Han har deltatt i den offentlige debatten, og det er liksom naturlig at Lomheim har overtatt rollen Finn Erik Vinje hadde, som den fremste offentlige språkrøkter. Kanskje er det Lomheims markante debattantrolle som gjør det vanskelig å finne hans erstatter? Ingunn Økland har i dagens Aftenposten en kommentar om prosessen med å finne Lomheims efterfølger. Den som skal fungere i stillingen er Sigfrid Tvitekkja.

Det har alltid stått strid om språket her til lands. Selv er jeg en av dem som er lei av tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk. Jeg skriver konservativt bokmål, og det er helt bevisst. Jeg er mot alle de valgfrie formene, som gjør at de to norske skriftspråkene nærmer seg hverandre. For hva er da vitsen med å opprettholde begge?

Det er vedtatt en språknorm for det skriftlige språket. Men de som skal vokte språket, og vise språkets i daglig bruk, som journalister i både skriftlige medier og etermedier, slurver grusomt.

Er det så behov for et språkråd, for å vokte språkets utvikling? Efter min mening er svaret nei.

Språk er ikke statisk. Det utvikler seg. Både på grunn av påvirkning fra andre språk, og efter hvordan språket brukes daglig både skriftlig og muntlig. Selv om det skal finnes visse normer for hvordan språket skal være, vil språket fortsette å utvikle seg.

Språk handler om bevissthet. På 1950-tallet var mange foreldre rasende over samnorskreformen, og gikk inn og rettet lærebøkene ungene deres fikk i skolen. Det vitner om høy bevissthet rundt språket.

Når FrPs stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde blåser i luren for norsk kultur i Aftenposten, kan mennesker med et sterkt forhold til språket håpe på at Tybring-Gjeddes velgere følger hans kamprop – og i større grad enn idag velger norske forfattere, norskspråklige artister og filmer laget av norske regissører. Med FrPs oppslutning burde det bety et oppsving for norskspråklige kulturuttrykk. Og det aldeles uten skattefinansiert støtte.

For oss andre, som godtar at både språk og kultur er en prosess snarere enn en statisk tilstand, er det likevel viktig å ha en høy bevissthet rundt hvordan språket brukes. Nettopp at vi som enkeltmennesker er oss bevisste vår bruk av språket kan overfløddiggjøre et slikt byråkratisk organ finansierte med våre penger.

Den beste måten å bekjempe politisk initierte voktere av hva som er korrekt (politisk, kulturelt eller språklig) er å bruke humor. Og deres egne ordninger. Jeg husker godt hvordan daværende redaktør Reidar Nilsens svar til et norsk språkorgan ble slått opp i partiavisen Fremskritt (tror det var i 1990). Det var en eller annen kampanje for mer bruk av norsk språk. Nilsen svarte at i Fremskritt ville man ikke være med på politikerstyrte kampanjer for hverken det ene eller det andre. Man ønsket en fri språkutvikling. Av dem som bruker språket. Det offentlige organet var meget indignert, om jeg ikke husker feil.

Ordtaket “å hoppe etter Wirkola” har forlengst glidd inn i språket som en metafor for vanskelige oppgaver. En oppdatert språkkulturell versjon kan kanskje være at det er vanskelig å tale efter Lomheim?

Istedenfor at vi får en anonym byråkrat inn i direktørstillingen, kan vi kanskje være enige om at Språkrådet er overflødig?