Ukategorisert

Mordet på Kirov

.. i dag for 70 år siden startet Moskvaprosessene. I dag et gruoppvekkende symbol på en tid der totalitære ideologier dominerte verden.

Sergej Kirov (1886 – 1934) var partisjef i kommunistpartiet i Leningrad. Medlem av Politbyrået i Sovjetunionens kommunistparti siden 1930. En av de viktigste i partiet, og i klar opposisjon til diktatoren Josef Stalin. På partikongressen tidligere i 1934 utfordret Kirov Stalin. Få av delegatene var imot Kirovs medlemskap i sentralkomiteen, mens mange stemte imot Stalin. Konsekvensene var at få av delegatene skulle overleve Moskvaprosessene.

Kirov ble altså myrdet på sitt kontor 01.september 1934. I tiden mellom kongressen og drapet ble han utsatt for en rekke attentater. Det var lenge allment antatt at Stalin sto bak dette, men det er i dag usikkert om han virkelig var ansvarlig for at Kirov tilslutt ble drept. Imidlertid er det helt klart at drapet innledet den brutale opprenskningen kalt Moskvaprosessene.

Josef Stalin, partisekretær og Sovjetunionens reelle hersker sørget for å få spredt anklager om forræderi mot partiet og landet mot en rekke av sine partifeller, og mot offiserer i den Røde Hær. I rettssaker som forbløffet verden sto den ene partikoryfeen efter den andre frem og tilsto alt de var anklaget for – og mer til.

Lite visste verden den gang; at tilståelsene kom som følge av tortur og trusler mot familier og slektninger. Rettssakene var i realiteten et skuespill der roller og replikker var fordelt på forhånd. Regissøren og de involverte visste hvordan dramaet ville ende. Men ikke det uvitende publikum. Sovjetborgerne måtte jo tro de var omgitt av forrædere og at landets ledelse holdt på å bryte sammen.

Det viktigste å huske i denne sammenhengen er at en kommunist ikke har noen respekt for menneskeliv. Mennesket er intet – staten og partiet alt. I en kommunistisk stat er grunnloven slo fast at kommunistpartiet er den eneste lovlige politiske kraft må all opposisjon komme til uttrykk innenfor partiet. Det var denne opposisjonen Stalin knuste, og som ikke kom til overflaten før flere år efter hans død i 1953.

I tillegg har ikke en slik ettpartistat som Sovjetunionen den gang var sies å være i nærheten på definisjonen av en rettsstat: Der enhver anklaget pr. definisjon er uskyldig inntil det motsatte er bevist, der man har krav på en upartisk rettssak, har rett til å kjenne sine anklagere og til å få forsvare seg. I liberale demokratier er dette en selvfølge – men altså ikke i en kommunistisk ettpartistat.

Moskvaprosessene førte til massearrestasjoner, rettssaker, dødsdommer og drap på løpende bånd. Ingen var trygge. Angiveriet både blomstret og ble oppmuntret (akkurat som i China under kulturrevolusjonen 30 år senere). Det er antatt at mellom en tredjedel og halvparten av offiserene i den Røde Hær ble henrettet. Man kan bare tenke seg hva dette hadde å si for evnen til motstand mot nazi-Tysklands invasjon i juni 1941. Det var forøvrig invasjonen som stanset Moskvaprosessene. Stalin fikk annet å tenke på enn å utrydde (påståtte) motstandere i egne rekker.

Sergej Kirov var kommunist, uansett om han var mer moderat enn Stalin var de partifeller og bekjente seg til den samme ideologi. Den ideologien som fornekter mennesket naturgitte rettigheter, personlig frihet, rettsstaten – og ikke anerkjenner menneskets absolutte verd. Derfor er det ingen grunn til å minnes Kirov med hverken varme eller hengivenhet. Kun at drapet på ham innledet det som langt senere for alvor ble kjent og avslørte totalitære ideologiers sanne ansikt.

Det er et pussig sammentreff at samme året, få måneder tidligere, utførte en annen totalitær diktator, Adolf Hitler, lignende om enn mindre omfattende utrenskninger innen eget parti; det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti. Det var likvideringen av SA-leder Ernst Røhm og andre på ”venstre side” i partiet.

Moskvaprosessene kan kanskje sidestilles med Kulturrevolusjonen i China og Pol Pots folkemord på eget folk i Kambodsja. Det mennesker kan lære av disse blodige hendelsene skal ikke bagatelliseres, men tvert imot holdes opp som blodig dyrekjøpt lærdom om både avgrunnen i menneskets sjel og hensynsløsheten i totalitære ideologier.

La oss i denne sammenhengen et øyeblikk vende tilbake til nåtiden og eget land; en gruppe som rapper på norsk og kaller seg ”Gatas parlament” er ute med en ny CD. I denne legger de ikke skjul på sin tilhørighet til kommunismen. På CD’en rakker de ned på ”den fæle kapitalismen”. I intervjuer blir de konfrontert med ovennevnte hendelser i kommunistiske land, og kommer med sitt patetiske forsvar: Dette var ikke virkelig kommunisme og kan derfor ikke lastes den kommunistiske ideologi. Så historieløse kan man altså være i 2004!

Lars og Elling Borgersrud og Don Martins forsvar for sin blodige ideologi er bare latterlig – hadde det ikke vært for de tragediene den er opphav til.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
15 years ago

texas hold’em

People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices. by