Ukategorisert

Bør staten eie næringslivsaksjer?

Næringslivsavisen NA24 fokuserer i en artikkel på at staten ville tapt store inntekter hvis Bondevik II hadde fått flertall for å selge statlige eierandeler.

Artikkelen viser NA24’s prinsippløshet når det gjelder statlig innblanding i markedet.

Staten er som kjent regulator av markedet via lovgivning og skattlegging. I tillegg blander staten seg inn ved subsider av enkeltnæringer og bedrifter, og ved toll på import av varer og tjenester.

I artikkelen får leseren vite at det var dumt om Bondevik II hadde solgt statens eierandeler i diverse bedrifter på tidspunktet regjeringen ønsket; i 2002. For nå er aksjene mye mer verdt, må vite.

Ideologisk begrunnet nedsalg
Forslaget fra daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen (Høyre) og olje- og energiminister Einar Steensnæs (KrF) var “å redusere den statlige eierandelen i Statoil fra 81,8 til 66,7. Andelen i Hydro skulle ned fra 43,8 til 34 prosent og Telenor skulle ned fra 77,6 til 34 prosent i statlig eie. Aksjer i de tre børsgigantene og en rekke andre statlig eide selskaper, både børsnoterte og ikke, skulle lempes ut i markedet. Begrunnelsen var blant annet at den offentlige eierandelen på Oslo Børs måtte reduseres og at det var behov for et «mindre og bedre statlig eierskap», ifølge NA24.

Regjeringen led nederlag, fordi sosialistopposisjonen Ap og SV – og “liberalistiske” FrP (!) stemte ned hele forslaget.

Liberalistenes syn på staten – og statlig næringsvirksomhet
Som kjent er liberalister flest for en sterkt begrenset statsmakt, hvis virksomhet er begrenset til statlige kjerneoppgaver. Næringsvirksomhet og subsidier er ikke blant disse oppgavene. Dette synet deler åpenbart ikke FrP-liberalister.

Når staten både gir lover og pålegger skatter – som begge deler bidrar til å regulere markedet – er det uheldig at staten også er aktør, gjennom eierskap. Nå er det jo egentlig liten forskjell på staten som kapitalist og private kapitalister (bedrifter og personer). De fleste av dem er som kjent ute efter å bruke statens virkemidler til å beskytte egen næring og bedrift – gjennom lover, gunstige skattebetingelser – eller subsidier. De private er ille nok, om ikke også staten skal ha mulighet til å favorisere bedrifter den selv eier. Egenfavorisering vil føre til skjeve konkurransebetingelser mellom offentlige og privat eiede bedrifter.

Det ville vært mer ryddig om staten konsentrerte seg om å regulere markedet gjennom forutsigbare, vide og generelle rammebetingelser, istedenfor også å bidra som aktør i markedet.

I tillegg bidrar statlige subsidier til å holde liv i næringer og bedrifter som ikke klarer å leve av egen virksomhet.

FrPs argumentasjon mot salg
er kun diktert av gevinstmulighetene ville bli bedre ved å vente. FrPs talsperson i næringspolitikken er Øyvind Korsberg. “Han forteller at hovedbegrunnelsen deres ikke akkurat var å ta del i verdistigningen (børsen falt ytterligere ned etter at stortingsmeldingen i 2002 ble skrevet).”

For “liberalistiske” FrP var det altså ikke noe poeng å slanke staten, eller rydde opp i den uryddighet det er at staten både er markedsregulator og aktør.

Tapte sjanser
Ved å gå sammen med de erklærte sosialistene og stemme ned forslaget om nedsalg av statens eierandeler i næringslivet, sørget FrP for at en gylden sjanse til å slanke staten gikk tapt.

Enhver ny regjering som tiltrer, har et program man ønsker gjennomført. Hvis man ikke skal bli avsporet av opposisjonen og av media, må man gå igang med gjennomføringen umiddelbart. Bondevik II var en mindretallsregjering med 3 muligheter for flertall (FrP, Ap og SV). Disse tre partiene kunne også danne flertall mot regjeringen. Hvilket de gjorde mer enn denne gangen.

Naturligvis kunne Bondevik-regjeringen sittet og ventet med salgsforslaget – i påvente av at markedet skulle stige. Hvis salget var ideologisk motivert og ikke økonomisk, var det ingen grunn til å vente. En koalisjonsregjering som også er en mindretallsregjering må regne med å bli utsatt for slitasje jo lenger den sitter. Da blir også nervene dårligere. Det så man også i dette tilfellet, spesielt med KrF.

Istedenfor å selge statsaksjene, kunne Bondevik II lært av Thatcher. Hun hadde som ambisjon å skape kapitalister av sine medborgere, istedenfor fagforeningsmedlemmer. Derfor delte hun ut aksjer. Dette kunne også Bondevik II ha gjort – men det er antagelig å gå for langt for et økonomisk ansvarlig parti som Høyre. Men da mistet man en taktisk sjanse til å motivere velgerne til å beholde Bondevik II.

FrP – av alle – som kunne fått gjennomført mye av sin økonomiske liberalisme, burde innsett faren for regjeringsskifte som ligger i ethvert valg. Imidlertid har partiet skiftet ham, og er nå en like sterk stemme for statskapitalisme som Ap.

Nå har vi fått en regjering som ønsker ikke bare å beholde staten stor, men også å styrke statens makt og fortsette den uryddige linjen der staten både regulerer – og deltar i – markedet. Tilhengerne av stor stat – og statskapitalisme – har vunnet kampen.

Høyres kuvending
Høyre sier i NA24-artikkelen at de ikke ønsker å presse så sterkt på for statlig nedsalg i denne perioden.

Partiet gjorde en altfor dårlig jobb i fjorårets valgkamp med å selge inn regjeringens resultater til velgerne. Partiet klarte heller ikke å fokusere på at mye gjensto å gjøre. Derfor fikk hverken regjeringen eller Høyre fornyet mandat.

Nå står heller ikke Høyre ved politikken fra forrige periode. Hverken når det gjeldder å slanke staten eller gi borgerne tilbake råderetten over egne penger. Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen kan bruke så mye liberalistisk retorikk de vil. Høyre er fortsatt et parti som altfor ofte føyer seg som sivet i vinden for sosialdemokratiske premissleverandører.

Tags:

Comments are closed.