Diverse

Eli Hagen – makt uten mandat

Eli Hagen har (hatt) mye makt i FrP – uten noe mandat fra hverken medlemmer eller velgere. Sengen er hennes maktbase. Slik fremstår hun ikke som noen god modell, hverken for gifte kvinner, yrkesaktive kvinner, eller for kvinner som sliter med sjalusi.

Det hører med til sjeldenhetene at en av Stortingets sekretærer gir ut sine memoarer. Men så er Eli Hagen en sjelden sekretær, gift med Stortingets visepresident og mangeårig FrP-formann Carl I. Hagen. Eli er hustru, elskerinne – og sekretær (derav boktittelen). Hun har (hatt) mye makt i FrP – uten noe mandat fra hverken medlemmer eller velgere. Sengen er hennes maktbase.

Sengen er nok det eneste hun har til felles med Johan Friedrich Struensee, mannen som i sin tid var danskekongens lege og dronningens elsker. Sengen var en uhyggelig smal maktbase, men reformene strømmet fra hans hånd i løpet av 18 måneder i dronningens seng. Få liberale reformer har kommet fra Elis hånd.

Alltid hatt et godt forhold til Eli
Før denne bokanmeldelsen fortsetter, skylder jeg å gjøre leseren oppmerksom på at jeg var medlem av FpU/FrP fra 1985 – 1994. Jeg røk ut efter Dolkesjø-landsmøtet i april 1994. Jeg har selv aldri hatt noe annet enn et godt forhold til Eli – men efter å ha lest boken innser jeg at jeg som mange andre kan ha vært rammet av hennes negative oppfatning av partiets liberale fløy.

En for frisk bok?
Det har vært mye bråk rundt boken efter at den ble lansert. Elis negative og usminkede karakteristikker av andre partiers politikere skapte reaksjoner. Eli har beklaget, og hevdet at disse delene av boken kom med på grunn av misforståelser mellom forfatter og forlag. Hun beklager allerede i bokens forord. Hun må ha ant hva som kom til å bli førstesidestoff i tabloidene. Men hvor mye ville vært borte om de påståtte misforståelsene aldri hadde oppstått? Forordet tyder på at dette kun var en lettvint fluktvei da stormen begynte.

Boken er for “folk flest”, i den forstand at det er klare meninger, og klart og enkelt språk. Det er ekte frustrasjon over det hun oppfatter som dårlig og urettferdig behandling fra media og motstandere, og ekte glede over å “spise kirsebær med de store”.

Eli innrømmer at utgangspunktet for boken er at hun opp gjennom årene har skrevet av seg sinne og frustrasjon – fordi Carl I. Hagen ikke kunne ta igjen. Akkurat dét kan jo diskuteres.

Ærligheten er forfriskende – men man skal alltid ha i mente at det er en sterkt subjektiv bok, som knapt kan sies å representere noen sannhet om konfliktene i og rundt FrP. Eli har vært med helt siden Carl ble formann. Sånn sett må man bare beundre motet, fryktløsheten, og oppofrelsen rundt prosjektet til ektefellen.

Til tross for avsløringer i media om at partiet betalte Carls barnebidrag og gav hemmelig lønn, hemmelig reisekonto i stortingsgruppen efter Dolkesjø-splittelsen, betaling for å stille opp i Se og Hør etc, så er beskrivelsen av dårlig økonomi for ekteparet Hagen gjennomgående i boken.

Ingen god rollemodell for kvinner
Sommeren 1982 hadde Eli og Carl en ekteskapskrise, grunnet hennes sjalusi. Med klare spilleregler definert av henne og akseptert av ham har de klart å leve sammen – ved å jobbe sammen. Ved overnattingsreiser skulle hun være med, og de skal kun danse med hverandre. Eli vokter døren til ektemannens kontor.

Begge har valgt å ta følgene av hennes sjalusi, fremfor at hun lærte seg å jobbe med den. Hvilke signaler sender hun ut med den rollen hun har valgt? Menn i yrkeslivet utsettes for fristelser, også gifte menn. Kvinner kaster seg over gifte menn om de får sjansen. Menn er troendes til ikke å motstå fristelsene som kommer i deres vei. Fremfor å jobbe med egen sjalusi har hun valgt å legge føringer på mannens yrkesaktive hverdag. Hennes yrke og karriereplan har vært bestemt av sjalusien. Slik fremstår hun ikke som noen god modell, hverken for gifte kvinner, yrkesaktive kvinner, eller for kvinner som sliter med sjalusi.

Eli klar over og åpen om at den makten hun har fått gjennom posisjonen og jobben, ville knapt vært godtatt andre steder i yrkeslivet. Likevel har ekteparet Hagen valgt å la FrP leve med denne situasjonen. Det synes klart at mange interne stridigheter kanskje kunne fått andre former og løsninger om hennes sjalusi hadde vært håndtert annerledes – både av henne og mannen. Men nåde den som pirker borti den spesielle håndteringen av hennes sjalusi og hans popularitet blant kvinner! Daværende stortingsrepresentant Petter Bjørheim turde å ta opp saken, og blir hudflettet i boken. Da politiske rådgivere ble satt på porten efter det dårlige valget i 1993 ble Eli fredet. Hennes sjalusi ble høyere prioritert enn partiets behov for å produsere og kommunisere politiske løsninger. Stortingsrepresentantene fikk senere betale for sin feighet.

I motsetning til Arne Olav Brundtland, som var den første her til lands med bok i “gift med”-kategorien, har Eli ikke hatt noen selvstendig karriere eller plattform. Det preger boken, hennes manglende distanse til ektefellens livsverk – og manglende analyser av egen virksomhet.

Elis maktreise
Jeg synes faktisk bokens første del, om da unge Elis maktreise startet, er mest interessant. Bort fra dalføret hun var født og oppvokst, til hovedstaden, via et mislykket ekteskap, til Carl Ivar, danseløven på Peacock i Høyres hus. Med ham begikk hun ekteskapsbrudd, ble berømt samboer og ”politikerkone” før de ble gift. Siden har hun voktet døren til ektemannens kontor, som partiets dronning – alltid ved kong Carls side.

Eli ble født utenfor ekteskap, men moren giftet seg senere med en annen. Eli likte å leve livet fremfor å gjøre lekser, forelsket seg og fulgte efter til Oslo. Da han hadde funnet seg en annen valgte hun å bli. Dombås hadde lite å by på. Kjedet seg i sitt første ekteskap, inntil hun traff Carl I. Hagen som ung mann i sin første stortingsperiode. Hun har foretatt en imponerende klassereise, til maktens tinde. Ifølge hennes egen bok har hun også utøvet mye makt selv, altså uten noe annet mandat enn ekteskapet med Carl I. Hagen.

Carl er kongen
og ingen politiske gjennomslag, medieoppslag eller talenter er annet enn resultat av hans virke og geni. Slik fremstilte han det i sin “pell dere ut”-tale på Dolkesjø i 1994. Og dette er også Elis oppfatning av partiets mange tillitsvalgte og folkevalgte opp gjennom tiden. Det svekker boken at Eli ikke klarer å se noe positivt ved noen, om de ikke fortsatt er med. Liberalistene (inntil Dolkesjø) var utålmodige og ytterliggående. Hagens allierte i denne kampen forsvant ut rundt 2001, og det vanker ikke godord om en eneste en av dem heller. Både Fridtjof Frank Gundersen, Jan Simonsen, Vidar Kleppe og alle de andre må stå skolerett for Elis indignasjon. Heller ikke Øystein Hedstrøm spares, selv om han ikke lenger er aktiv. Det er et eneste unntak fra Elis gjennomført negative holdning til alle som har jobbet i og for FrP opp gjennom årene, og det er Tor Mikkel Wara.

En slik idiotisering av alle har liten troverdighet. Eli kritiserer liberalistene, men gir ingen analyse av ingrediensene i kampen rundt 1993/94. Påstanden om ideologiske ytterligheter og hastverk holder ikke vann, når sannheten er at kampen sto mellom liberalister som ville stå på partiprogrammet – og de (med Carl i spissen) som ville tolke seg vekk fra programmets liberale standpunkter, og bedrive selektiv historieskrivning.

Et eksempel på hennes manglende analyse, er omtalen av EØS-striden. Fridtjof Frank Gundersen fikk i oktober 1992 flertallet i stortingsgruppen med seg på å stille kabinettspørsmål på partiets støtte til EØS-avtalen. Uten folkeavstemning – ingen støtte. Dette til tross for at partiets holdning var avklart året i forveien. Selv om det ble enighet i gruppen om å spørre partiet, og holde gruppens syn hemmelig, gikk Gundersen ut i TV-nyhetene samme kveld. Wara ba Hagen om å få gå ut med sitt syn. Fløyenes sloss, og Carl var nedtrykt – ifølge Eli. Han hadde jo ikke gjort noe galt, han. Nei, han hadde bare latt Gundersen ta omkamp om en sak som var avgjort – fordi Hagen selv hadde lekt med samme tanke. I denne saken bidrar andre memoarer og biografier til å belyse hva som faktisk skjedde. For eksempel “Fra stille til storm” (Sneltvedt, 1993).

Eli omtaler utførlig kampen mot de såkalte verstingene (Gundersen, Kleppe, Simonsen, Danielsen) rundt 2001, og kommer med ramsalt kritikk av blant annet Fridtjof Frank Gundersen. Nå hadde ekteparet Hagen oppdaget at han i alle år hadde jobbet for seg selv, og ikke ofret fylkeslaget sitt en eneste tanke. Det kunne Carl og Eli “oppdaget” for lenge siden, men det var det mer opportunt å bruke Gundersens støtte til å renske ut andre.

Innovative Eli
har en god del av æren for ektemannens suksess som annerledes politiker, med klar tale og gode evner til å håndtere media. Eli var tidlig ute med å ta opp partiutspørringer, debattprogrammer etc på video, for å studere deres oppførsel, språkføring og evne til å oppføre seg foran kamera. Dette var en god metode for å lære hva man ikke skulle gjøre i et TV-studio. Slik lærte Carl seg klar tale, se i kamera, unngå ullent politikerspråk – samt psyke ut programledere. Men noen forståelse for at andre i partiet lærte seg å bruke media – som Lars Erik Grønntun – har Eli ikke.

Avsløres FrP-koden?
Ap-sekretær Martin Kolberg har jobbet lenge med å avsløre FrP-koden. Som innebærer å finne ut hvorfor FrP klarer å selge sin politikk så godt, og frikoble seg fra den programfestede ideologien når det måtte passe. Det ble antydet at Kolberg burde lese Elis bok, for der ville han finne svaret.

Eli demonstrerer den samme evnen som ektemannen til å erklære folk som fiender så lenge man er uenige i sak – uansett hvor lenge man har vært på samme side, eller jobbet sammen for et mål. Sånn sett er det én ting Kolberg muligens kan lære av å lese denne boken; kynisme. For norsk politikk får man håpe at hverken Kolbergs parti eller andre politiske aktører tar efter denne måten å drive politikk på.

Hvis flere var like ærlige om sine innerste meninger, log ike sterke i omtalen av allierte og motstandere, ville nok norsk politikk sett svært så annerledes ut. Men så er det ikke så mange partier som lar partilederens ektefelle utøve så mye makt som Eli har fått anledning til gjennom alle årene Carl har vært formann i FrP.

Derfor er Eli Hagens bok først og fremst et bidrag til forståelsen av hvorfor ekteparet Hagen og FrP representerer noe helt annerledes enn alle andre i norsk politikk.

Boken inneholder en del fotnoter i hvert kapittel, som henviser til medieoppslag. Men intet personregister.

Gift med Carl. Elskerinne, sekretær og hustru
Eli Engum Hagen
Giga forlag
361 sider

Comments are closed.